: KEF Reference 205/2

Få høyttalere har satt så varige spor som den velvoksne KEF Reference 207/2. En massiv bauta av en høyttaler, med så totale kvaliteter at den fikk prisen for årets high-end-høyttaler 2009/2010 i Lyd & Bilde. Og en kommende klassiker med egenskaper som neppe blir lett å overgå på et par år, tenker jeg. Dette derimot, er lillebroren. Reference 205/2 er bygget over samme lest, men er slankere, mer plasseringsvennlig og ikke minst 100 000 kroner rimeligere. Omtrent som å velge bort sportsbilmodellen med den aller dyreste motoren, til fordel for en litt mindre motor for å spare penger, men uten å gi avkall på mye av kjøreopplevelsen. Man kan ha det minst like moro selv om man har spart mange penger, noe testen av 205/2 viste til fulle. For høyttalerne har mye av det samme temperamentet til de store 207/2, og er like gode til å bevare musikkens sjel som den store high-end-høyttaleren toppmodellen i Reference-serien er.

Teknikk
Siden de er i samme familie, deler de gener fra bunn til topp. Men det er mindre og færre elementer om bord i den 33 kilo tunge 205/2, som bruker det samme koaksiale mellomtone/diskantelement som KEF kaller Uni-Q og som sitter i 207/2 til 180 000 kroner. Samme driftsprinsipp finnes i andre KEF-høyttalere til langt lavere priser, men ikke i samme påkostede form som her. Diskantelementet i midten av Uni-Q-elementet bruker en titaniumdiskant som sitter i et ventilert kammer for minimalt med ødeleggende diffraksjoner bak membranen.

Fordelene med et koaksialelement med diskant og mellomtone plassert konsentrisk, er mer uniform spredning fra samme vertikale plan og nulltidsforsinkelse mellom mellomtonefrekvenser og diskantelementet. Mellomtonemembranen rundt diskantelementet er også den samme 165 mm-membranen med egen svingspole og magnet som på 207/2 og 205/2. Under Uni-Q-elementet sitter to basselementer på 8 tommer hver, med omfattende innvendig avstivning med fem horisontale avstivninger og en vertikal inni kabinettet. I Reference 205/2 finnes det ikke noe ekstra basselement til subbass som på 207/2, dermed blir det mulig å lage høyttalerne både mer kompakte og ikke minst rimeligere.

Oppsett
Høyttalerne er riktignok mindre enn de massive 207/2, men krever likevel en frittstående plassering for å spille optimalt. Men det betyr ikke at de må fire meter fra bakveggen og tre meter fra sidevegger. Med alle bassrefleksportene på fronten, lite areal på baksiden og muligheten til å endre balansen i lydbildet, kan de plasseres mye nærmere vegger enn man vanligvis kan med så store høyttalere. De er tross alt 110 cm høye og 43 cm dype.

For på baksiden, over treveis bi-amp/bi-wire kabelterminalene, sitter tre skruehull som man skrur plugger inn i, og som kan endre bass- og diskantnivået fra høyttaleren. En slags tonekontroll, hvor bassfrekvenser under 300 Hz dempes gradvis med opptil 2 dB (- 2 dB fra 160 Hz), mens de i den andre enden er mulig å øke diskantresponsen fra 2000 Hz med 0,75 dB, alternativt dempe med enten 0,75 eller 1,5 dB. I den medfølgende bruksanvisningen er det hele meget godt forklart, også råd til hvordan høyttalerne settes opp og plasseres i rommet er behørig beskrevet.

I en medfølgende treeske ligger alt tilbehør man trenger, fra pigger og parkettbeskyttere til kabelforbindelser, libelle til å vatre opp høyttalerne og en signert frekvensmåling av akkurat ditt matchede høyttalerpar.

Balansert musikkformidling
Har man først hørt Reference 207/2 kjenner man igjen KEFs fintrimmende klangbalanse temmelig fort når man hører 205/2. De har den samme klangnøytrale presentasjonen som til å begynne med kan virke kjedelig, men som vinner seg kraftig over tid – fordi høyttalerne klarer det kunststykket high-end-høyttalere er kjent for, nemlig å lyde naturlig og uanstrengt med alle klangfargene fra opptaket intakt.

For ikke å snakke om den gedigne romfølelsen de klarer å skape på for eksempel Bob Dylans Political World og Man With The Long Black Coat fra SACD-utgaven av albumet Oh Mercy. Riktignok er skalaen ikke helt i samme gedigne klasse som 207/2, men likheten er slående. Gitaren som flykter mellom høyttalerne på opptaket, og den klagende klangen fra munnspillet, henger vektløst i rommet. Oppløsningen føles upåklagelig fordi klangfargene i det store lydbildet lyder så raffinert og rent.

Sammenlignet med Audiovector S3 Avantgarde Arretés luftige bånddiskant, er det ikke like ekstremt fokusert detaljoppløsning i diskanten, men så er det horisontale spredningsmønsteret fra Uni-Q-elementet langt bredere. Slik at man hører like godt uten at klangbalansen forrykkes om man sitter offset fra høyttalernes midte.

Denne – nesten karakteristiske – klangnøytrale balansen gjentar seg også på opptak som Alison Krauss og Robert Plants album, hvor høyttalerne klarer å bevare både varmen fra opptaket og de mørke klangfargenes klangbunn, med en klokkeklar vokalgjengivelse som truer med å gi deg permanent gåsehud. En måling av frekvensresponsen i rommet viste at bassresponsen falt med mer enn 10 dB fra 31,5 til 20 Hz, hvilket i praksis betyr at høyttalerne ikke spiller overhodet under 31,5 Hz, men til gjengjeld var bassresponsen temmelig flat (cirka 1 dB avvik) fra 160 til 40 Hz.

I praksis ga det meg mer enn nok fylde i bassinstrumenter og definitivt nok dynamisk kraft i bassen. De rekker ikke like dypt og med samme mektige bassrespons som de store 207/2, men har litt større dynamisk pondus i bassen ved riktig lave frekvenser enn de allerede nevnte Audiovector S3 Avantgarde Arreté.

De klarer lett å skape en dybde i lydbildet som gjør at man omsluttes eller i hvert fall opplever at rommet de står i føles større enn det egentlig er. Uten at det betyr at oppløsningen på mikrodetaljnivå står i stil til Audiovector S3 Avantgarde Arretés eller Reference 207/2. Hvis jeg skal sette fingeren på noe ved 205/2, må det være akkurat dette. At den totale evnen til å grave dypt i musikkens små nyanser så definitivt er til stede, men at den ikke alltid fører til at de minste nyanser i detaljer, toner og klanger er like åpenbare i praksis.

Referanseklasse
Når man sparer 100 000 kroner på å velge Reference 205/2 i stedet for toppmodellen 207/2, er det åpenbart for de fleste at noe må bli borte på veien. Alle de ekstra kronene betyr ikke bare mer høyttaler rent kvantitativt, men også kvalitativt. Den mye dyrere høyttaleren er bedre på alt. Men ikke mye bedre. Og her ligger det lille dilemmaet. Mens de store Reference 207/2 kvalifiserer til tittelen som en av verdens beste høyttalere, har 205/2 tøff konkurranse fra andre modeller fra Audiovector, Dynaudio, Sonus faber, Vienna Acoustics, Monitor Audio og ikke minst Martin Logan. På tross av dette er det liten tvil om at Reference 205/2 stiller i elitedivisjonen. Alt den krever er en stor forsterker og hyggelig selskap, da kan man regne med å nyte en av verdens beste høyttalere, bare med noen få kompromisser og en del penger spart. Valget er ditt.