Høyttaleren er den hi-fi-komponenten som forvrenger lyden mest. Det delikate presisjonsarbeidet fra CD-spilleren og forsterkeren kan fort falle i grus med dårlige høyttalere. Derfor er det viktig å ta jobben på alvor, og en skikkelig høyttaler koster fort penger.
Tung hi-fi
Yamaha har tatt steget inn i det tunge hi-fi-markedet, med et høyttalerpar til 25 000 kroner. Dette er ambisiøst, for her konkurrerer de med store slåsskjemper. De beste høyttalerne i denne prisklassen gir en større bit av den totale musikkopplevelsen, og hver lille forbedring av lyden herfra og oppover, koster flesk. Ingeniørkunsten må virkelig beherskes for å tilfredsstille forventningene. Her er hva vi har skrevet om en konkurrent:”Den superluftige diskanten og den imponerende basskontrollen gir høyttalerne nærmest klangen av elektrostater. Dynamikken er gnistrende, stereoperspektivet spikret og med svært god oppløsning. Den favoriserer ingen musikk, men gjør magi av alt. Nina Simone, Beethoven, Marilyn Manson eller Marilyn Monroe. Det spiller ingen rolle. Riktignok mangler den superkjappe bassen […] og den har heller ikke mulighet til å spille fullt så høyt. Men for de aller fleste, som ikke trenger en PA-høyttaler i stua, bør høyttaleren falle i smak.”
Yamaha Soavo-1 er en nokså stor gulvhøyttaler. Veggene er tjukke, og de indre målene er dermed for små til å forvente ekte dypbass. Men det superdempete kabinettet gjør at knakketesten gjør direkte vondt i knokene, og jeg vil heller ha stram og litt slank bass, fremfor en svulstig og grovkornet en.
Det vi dermed må kunne forvente, er en troverdig musikkgjengivelse, og en sømløs sammenheng i lydbildet. Følelsen av tilstedeværelse og et snev av magi må høyttaleren levere, for å være verdt pengene.
Lydkvaliteten
Og Soavo-høyttalerne klarer på en imponerende måte å gripe tak i oss. Plate på plate gjengis med en usedvanlig presisjon. Lyden er stram fra topp til bunn, bassen er lynkjapp og går dypt nok til å få frem pianoets dypeste grunntoner. Jo bedre forsterker som er koblet til, desto hardere blir grepet om de dypere oktavene. Høyttaleren er egentlig en forlengelse av forsterkeren. Forsterkerens egenklang kommer frem klart som dagen, takket være høyttalerens nøytrale karakter, som bare er en anelse fyldig.
Lyden av piano
Pianoet til Leif Ove Andsnes på plata ”Horizons” klinger med stor kropp. Klangen fra pianokassa synger ut som bare en storvokst høyttaler klarer det, med autoritative grunntoner som mener alvor. For selv om ikke Soavo-1 har det man kaller ekte dypbass (den kutter med -10 dB ved 35 Hz), har den ekte manndom i seg. Ikke sminket, feit juksebass, men heller en stram og tørr levering av det viktige mellombassregisteret.
Takket være en utsøkt sammenheng mellom høyttalerelementene er helheten i lydbildet komplett. Pianotonene henger meget godt sammen, og dynamikken gjengis så bra at hver tangent klinger fritt ut i sitt eget rom. Når det kommer til gjengivelsen av flygel, er Soavo noe av det aller beste i sin prisklasse. Det eneste de mangler for å måle muskler med de virkelig store gutta, er et par oktaver til i bunnen som gjør at de dypeste tonene får et stødigere fundament. I toppen er det ingenting som savnes uten å sammenlikne med skikkelig high-end-høyttalere. Høyttalerne er ikke like luftige i toppen som våre elektrostatfavoritter, og så har man da også en del fullblodshøyttalere fra B&W, Focal og Pioneer. Men da snakker vi flere ganger prisen av Yamaha Soavo-1. Sammenlikner vi med mine personlige favoritter i prisklassen, Anthony Gallo Reference 3.1, er også disse luftigere i diskanten enn Yamahaene, men de mister en del av sine kvaliteter når man reiser seg opp fra sofaen. Det gjør ikke Yamaha Soavo.
Hiphop og RnB
Når man putter på saftige rytmetoner, kommer også Yamaha sine kvaliteter til gode. Spesielt i mellomtonen, hvor stemmene står frem klart som dagen. Rapperen Gift of Gab i Blackalicious er så kjapp i vendingene at man er nødt til å følge skikkelig med for å få med seg teksten. Men Soavo gjør det i hvert fall enklere enn de fleste andre høyttalere, ved å gjengi alle markeringer tydelig, og høyttalerne holder kjeft under den korte stillheten mellom hver uttale. Dynamikk er et viktig stikkord for all musikk, og her er høyttalerne superbe. Den kjappe og rytmiske bassen kommer også godt med. Morofaktoren er ikke der i samme grad som med eksempelvis de store Klipsch RF-83, som er rene partyhøyttalere, men bassen er mer balansert. Likevel, på denne musikken kan Yamahaene låte en anelse for tørre for en del ører. For min del har de grodd på meg over tiden jeg har hatt dem, og jeg setter stor pris på klarheten også på denne type musikk. Dessuten er Yamaha en mer komplett høyttaler enn både Klipsch og de fleste andre i prisklassen. Jeg ville nok ikke rynket veldig på nesen hvis noen sa at de kostet ti tusen mer.
Kor
Det norske solistkorets ”Telling What is Told – Shakespeare Songs” er en flott plate å bruke for å sjekke høyttalernes midtre og øvre register, hvor Yamaha-høyttalerne allerede har vist seg som superbe. Men det denne plata avslører mer enn noe annet, er stereoperspektivet og holografien. Eller, om du vil, plasseringen av hvert element i et tredimensjonalt lydbilde.
Soavo-1 er helt råe. De forsvinner totalt i lydbildet, og tegner opp hver vokalist klar som dagen. Koret låter luftig og gjennomsiktig, men samtidig meget tydelig. Kirkeklangen er virkelig, man forflyttes fra stua og inn i kirken. Sist jeg hadde denne følelsen av ekte romklang var da jeg hørte den da nye B&W Signature 800 i produsentens eget lytterom i London våren 2003. En gåsehud jeg fremdeles husker, og en gåsehud jeg nå fikk med Det Norske Solistkor. Med høyttalere som er fem ganger billigere! La gå at Yamaha sin diskant er litt spissere og grovere i forhold til de forvokste B&W-ene, og er et svakere høyttalerpar på alle måter, men helheten, balansen, feelingen. Alt er på plass. Et realt blinkskudd sådan.
Konklusjon
Soavo-1 er den beste høyttaleren undertegnede noensinne har hørt fra Yamaha. En slett ikke overpriset høyttaler, som kvalitetsmessig stiger inn i high-end-verdenen. Klangkarakteren er meget velbalansert og nøytral, mellomtoneområdet har en nydelig magi og dynamikk, og bassen er stram og kontant uten å bli pompøs. Diskanten henger seg perfekt på og mangler bare litt mer oppløsning i toppen for å bli makeløs.
En temmelig nært total-høyttaler som kan fôres med alt av musikk, men klart favoriserer akustiske instrumenter. Den krever sitt av elektronikken, som veldig mye annet i denne prisklassen. Med to oktaver til i bassen og en enda mer oppløst diskant, ville høyttaleren vært for god til å være sann. Prisen tatt i betraktning kan man absolutt ikke forvente mer.
Kabinettet er meget godt avstivet, og for å hindre stående lydbølger som skader lyden, er det ingen parallelle flater på innsiden. Materialvalget har falt på MDF av høy kvalitet med ekte bjørkefiner utenpå. Bjørk har gode klangegenskaper, og brukes i Yamahas pianoer.
Litt om oppbygning
Kabinettet er meget godt avstivet, og for å hindre stående lydbølger som skader lyden, er det ingen parallelle flater på innsiden. Materialvalget har falt på MDF av høy kvalitet med ekte bjørkefiner utenpå. Bjørk har gode klangegenskaper, og brukes i Yamahas pianoer.
Treverk til bassport
Yamaha har også valgt å bruke treverk på noen mindre tradisjonelle deler av høyttaleren, som bassporten. Her har instrumentavdelingen kommet med sine kunnskaper, for bassportmunningen av tjukt tre minner om den til en klarinett. Treverket gir en jevn og naturlig klangbalanse, og porten er konstruert for å gi lite forvrengning og en massiv, men romslig bass.
Komponentene i delefilteret er også montert på en trekloss i stedet for et vanlig printkort. Dette gir mindre påvirkning mellom de ulike delene. Og ved å ømfintlig lodde hver eneste del individuelt, oppnår man minst mulig signaltap i delefilteret.
3-veis
Soavo-1 er en ekte treveis-konstruksjon. De to basselementene på 6 ½ tommer har kraftige magneter, og både deres og mellomtonens membraner er lette og stive takket være et lett materiale kalt PMP (poly-methyl-penten). Dette for å gi en raskest mulig bass med lite forvrengning.
Diskanten av aluminium er montert på en plate som separerer den fra kabinettvibrasjoner. Videre er talespolen direkte viklet rundt domen, for å spare et ledd i kampen om å gjengi diskantfrekvensene krispt og klart.
