: XTZ Master M2

Svenske XTZ har flere ganger vist at de kan lage høyttalere som presterer det lille ekstra. Forrige gang handlet det om deres Cinema-serie, et kupp til prisen som vi endte med å kåre til årets beste surroundhøyttalerne i 2014. Vel fortjent mener jeg, og Cinema-høyttalerne resulterte i mange forbauselser og lovprisende ord den tiden jeg hadde de på visitt.

Under Arken-messen i Stockholm fikk vi stifte bekjentskap med annen nyhet fra XTZ: Rettere sagt en prototype, på modellen ved navn Master M2. Det virket til å ligge mye ny tankegang bak produktet, som virket meget spennende. For å lage en kompromissløs, kompakt high-end høyttaler til overkommelig pris, har XTZ utviklet et helt spesielt, akustisk optimalisert kabinett med eksotiske materialvalg.

 

Tung hifi

Det første du legger merke til med Master M2 er at de er tyngre enn man er vant til. Hele 16.5 kg per stykk. Det krever solide og stødige stativer. XTZ leverer selv et passende sådan til Master M2, men under testperioden har jeg brukt mine vanlige stativer.

Tyngden skyldes ikke minst kabinettet, som skiller seg fra hopen ved å være av støpt materiale. Sist gang vi prøvde en høyttaler med støpt kabinett var det finske Aurelia Aniara, men det var et såkalt lettvektskabinett. Her er det tvert om tungt som bare det. Master M2 har et solid og dødt kabinett som kan minne om mine Wilson Sophia når man knakker på det. Materialet består av en blanding av epoksy og polyuretan, og utformingen kommer som følge av en akustisk optimalisering. Det har ingen parallelle flater, og kabinettet skrår inn bakover.

Diskanten sitter i en såkalt waveguide-linse for å kontrollere spredningen. Det er en 30 mm soft dome med supereffektiv neodymium magnet, som både tåler mye effekt og kan gå relativt lavt ned i frekvens. Bass / mellomtone elementet med sitt kraftige magnetsystem bidrar også til vekten. Det er utviklet i samarbeid med norske SEAS og basert på deres Excel-serie, med membran av polypropylen. Delefilteret er en kombinasjon av 2. og 3. ordens filter med Mundorf-kondensatorer og MOX-motstander. Høyttalerterminalene støtter bi-wiring/bi-amping og har kobberbelagte skinner mellom kontaktflatene.

Komponentvalget er ikke til å kimse av. Her har man gjennomgående hentet fra øverste hylle hos Mundorf og MOX.

Som vanlig for XTZ er det mange justeringsmuligheter å leke seg med. Du kan plugge igjen bassporten for å konvertere høyttaleren fra bassrefleks til trykkammer, , eller du kan sette inn et skumrør som reduserer diameteren på bassporten. Med disse virkemidlene samt tilpasning av avstand til bakvegg, er det mulig å justere bassnivået i stor grad. Bassgjengivelsen er meget stram og veldefinert i utgangspunktet, og med justeringen kan du oppnå en meget potent bass. Flere av disse løsningene er ganske uvanlig å se i denne prisklassen. XTZ har definitivt ikke spart på ressursene, er vårt førsteinntrykk.

 

Mer innspilling

Jeg koblet opp høyttalerne, som hadde fått noen timer hos XTZ før de ble sendt til meg, og spilte et par timer for å få et førsteinntrykk. Men, akkurat som med Cinema-serien kjentes det som at de ville ha litt mer innkjøring før de var klar for test. Det var akkurat som om lyden ikke slapp helt løs. Løsningen ble å spille dem i motfase, gjemt under teppe i et lukket rom et par dager.

Høyttalerne har doble terminaler for bi-wiring, men med kobberbelagte skinner kan man fint anvende vanlige kabler også.

Det hjalp betraktelig. Nå låt høyttalerne mer dynamiske og oppløste, og det føltes som om frekvensområdet hadde strukket seg en halv oktav både oppover og nedover! Og lyden var helt annerledes i både størrelse og fasthet. Så dersom du vil prøvelytte til et par Master M2, sørg for å lytte til et par som er skikkelig innspilt. Det samme gjelder dersom du kjøper dem: Husk å gi dem litt tid, for de vil blomstre for alvor etter noen timers innkjøring.

Samtidig med at XTZ-høyttalerne var på besøk skulle jeg øve til korsang med en innspilt versjon av Nielsen: Benedictus Dominus, og sto oppreist foran høyttalerne. Jeg merket tydelig hvordan den såkalte waveguide-formen på diskanten gir en meget bred og vid, men jevnt fokusert spredning. Man kan enkelt følge stemmer og instrumenter også når man står oppreist. Master M2 har i det hele tatt et meget imponerende naturtro lydbilde til å være en kompakthøyttaler i denne prisklassen.

 

Musikk

Jeg endte opp med å spille en hel del jazz: Både trioer, vokal og storband. Jeg hadde ikke forventet dette da jeg pakket opp høyttalerne, men den fine oppløsningen og detaljerte lydbildet gjør at man gjerne vil høre på musikk som har mye å vinne på nettopp disse kvalitetene. Høyttalerne blomstret også bare mer og mer jo bedre lekekamerater de hadde i form av forsterker, strøm og kabling. Og de kan følge med mye høyere opp i hierarkiet enn vi på forhånd kunne forvente.

Diskanten er en meget potent soft dome montert i en ”wave guide” linse for å kontrollere spredningen.

Diskanten er skremmende virkelighetstro. Denne domen presterer på et meget høyt nivå og gir akkurat den riktige harmoniske og detaljerte fremstillingen vi ønsker oss. Stina Nordenstam, Shirley Horn og Toots Thielemans – alt blir virkelig interessant å lytte til.

Men dette er likevel en all-round høyttaler som også behersker Rage Against the Machine såvel som vanlig vanlig popmusikk, selv om jeg synes de fungerer bedre jo mer krevende musikken blir. Det er et virkelig bra skussmål. Jeg liker disse høyttalerne!

 

Konklusjon

Med Cinema og nå Master-serien er det tydelig at XTZ ønsker å ta høyttalerne sine til et nytt nivå hva gjelder prestisje og kvalitet. Prisen er også høyere enn hva vi har sett fra svenskene tidligere, men Master M2 gir i tro XTZ-ånd veldig mye lyd for pengene. Dette er et par meget vellykkede kompakthøyttalere som kjennes veldig riktige på alle måter. Bra jobbet!