: Vivid Audio Giya 3

Vivid Audios høyttalere likner ikke noe annet. Det er høyttalere som du visuelt enten elsker eller hater. Jeg testet for noen år siden dere modell V1.5, en høyttaler som så ut som en liten Alien som imiterte Edward Muncks ”Skriket”. Den var ganske spooky å ha i lytterommet til å begynne med, men ble hurtig en venn, en av de høyttalerne som blir personifisert.

Den var en ganske liten høyttaler, men det slo meg etter en stund at det var den jeg helst spilte på og ikke de store høyttalerne jeg hadde på den tiden. Den låt meget bra helt enkelt. Nå har jeg Vivid Audio Giya 3 i lytterommet, den nest minste av Giya-modellene. Den likner absolutt ikke på noe annet, men har også ganske fort blitt en kjær venn!

Høyst spesiell
Giya 3 er en fireveis bassreflekshøyttaler med fem elementer. Kabinettet er konstruert av et sandwich komposittmateriale som man sier er glassforsterket. Det ser ut som porselen, i hvert fall på de hvite testeksemplarene med en fantastisk finish i høyglans.

Begge basselementene sitter i kabinettets sider og er spent mot hverandre med noe som ser ut som en stang med spennmuttere, slik at de trykkes ut på hver sin side av kabinettet med en o-ring mellom høyttalerelementet og kabinettet. Diskanten, øvre og nedre mellomregister er utstyrt med det konstruktøren Laurence Dickie kaller Tapered Tube Loading, som er hans utvikling av teknikken han først benyttet på B&W Nautilus. Man har også benyttet en tapered tube på bassrefleksporten. Alle elementene er av egen utvikling og produksjon. De inneholder en masse spennende løsninger som det skulle ta altfor mye plass å gå inn på her. Det finnes masser med teknisk informasjon for den interesserte på firmaets hjemmeside vividaudio.com.

Den drøyt meterhøye høyttaleren står på seks spikes og bi-wiring-terminalene kommer man bare til fra høyttalerens underside. Det er ganske plagsomt for en anmelder, men for den normale konsumenten er det ikke noe problem, i hvert fall ikke så lenge man har kabler med banankontakter. Det er også god plass for kabelen til å komme frem under høyttaleren takket være en skikkelig åpning bakover. På alle måter er det en meget spesiell konstruksjon. Jeg tror bildene sier mer enn tusen ord. Og når det er sakt, så står høyttaleren råstilig i mitt lytterom og stråler som en liten juvel. Det vil si, jeg synes det, men mange vil synes det rakt motsatte.

Bare å nyte
Det er litt merkelig, men med en del av sakene man kobler til anlegget høres det direkte at det spiller langt over den grensen der det begynner å bli meget artig. Ja, jeg har ofte mulighet til å velge og teste de riktig spennende testobjektene (og unngå de ikke fullt så artige), men selv blant disse kan man som her bli overrasket.

Her må jeg innskyte at high-end – som dette handler om – iblant kan ta seg selv på så stort alvor at det blir kjedelig å lytte, som om sjelen forsvinner i takt med at man har forsøkt å skape den rette frekvensgangen og den åh så korrekte gjengivelsen. Slik er det ikke med Giya 3. On the contrary! Den herlige renheten i gjengivelsen, den sorte bakgrunnen og den utrolige luftigheten høres direkte. Du vet at det er en høyttaler hvor du får høre veldig mye av den informasjonen som finnes på innspillingene. Til tross for at det er relativt små elementer blir det dessuten skikkelig med trykk – og dessuten dyp. Bassen er kjapp, rapp og samtidig mektig. Herlig!

Høyttaleren er ganske tungdreven så den skal gjerne ha en kraftig forsterker av helst meget høy klasse for at høyttaleren skal kunne blomstre på den måten som den faktisk kan. Jeg har litt vanskelig for å finne grensene her for hvor bra det egentlig kan bli, det virker i hvert fall ikke å være høyttalerne som eventuelt vil begrense den lyden jeg får ut.

Men det er lydbildet som tar pusten fra en. Jeg vet ikke om jeg noensinne har hatt en høyttaler hjemme, som i den grad har sprengt rammene for forholdet mellom lydbildets bredde og den fysiske plassering av høyttalerne. Når det så følges opp med både dybde og høyde er det eksepsjonelt bra. Altså, det er ikke slik at lydbildet oppleves som forstørret, men om du lukker øynene føles det som om du bare var på plass, uansett hva det er for musikk som spilles. Det er ren sjelelig doping.

Her kommer mange av de der sakene frem du bare hører når det er som aller best. Dobbeltslag på en basstromme, flere vokallag, følsomhet i anslag – helt enkelt saker som du trolig aldri legger merke til eller overhode vet om med et ”normalt” anlegg.

Det er litt det som driver oss som liker å høre musikk gjengitt så bra som mulig. Det at du aldri trenger å reflektere om det er bra nok når du lytter, det å oppdage saker som plateprodusentene har lagt ned mye arbeid i, men som bare et fåtall får lov å høre. Jeg våger for eksempel påstå at jeg i dag har sittet og lyttet til Daft Punk og hørt en helt annen plate enn nesten alle andre, en faktisk enda bedre plate!

At jeg samtidig hørte at pickupen på den platespilleren jeg spilte på kanskje ikke holder mål like bra som jeg trodde, får så være. Giya 3 kan fortelle deg mye, på godt og iblant litt ondt!

Konklusjon

Vivid Audio Giya 3 spiller herlig rent og klart og dessuten med kropp og overraskende dybde. Og det er på skyhøyt plan, high-end når det er som best. Lydbildet er makeløst stort og det er en ren nytelse å sitte foran disse herlige høyttalerne som ”ticks all the right boxes” og få musikken servert på sølvfat. Dette er toppklasse!