Selv om Triangle ikke er blant de best kjente høyttalerprodusentene her til lands, er den franske tilvirkeren svært anerkjent blant kjennere. Ikke minst ved å være på en ganske kort liste av produsenter som lager sine egne høyttalerelementer. Hvor det kanskje største kjennetegnet er deres hornladede domediskanter med en lang og spiss faseplugg i metall.
Fordi Triangle lager komponentene sine selv, kan de faktisk reparere gamle høyttalere fra tilbake til starten. I en tid der bruk og kast rår, er det betryggende å tenke på at man kan ha en høyttaler for livet, og den kan til og med gå i arv!
40-årsjubileum
Triangle feirer 40 år som høyttalerprodusent, og det gjøres med flere spesialmodeller i hver sine serier. Hvor Magellan 40th-serien troner på toppen. Her blir hvert eneste element laget for hånd, «med millimeterpresisjon».
Magellan Cello 40th Anniversary er den nest største høyttaleren i den nye jubileumsserien. Den er absolutt voksen nok, med sine 110 cm på strømpelesten. Den har Magellan Quatuor 40th over seg på 135 cm, men de blir begge som lilleputt å regne mot flaggskipet i originalserien, Magellan Grand Concert. Den stanger panne til panne mot selveste Shaquille O’Neal og alle hans 215 cm! Likevel hevder Triangle at treveishøyttaleren Magellan Cello 40th har tilnærmet samme ytelse som sin gigantiske storebror, men til en femtedel av prisen.
“Lytteopplevelsen er ren, grenseløs nytelse, uansett musikktype,” kan vi lese på hjemmesiden.
Horndiskant i magnesium
På toppen av frontplaten sitter en horndiskant med dome i magnesium. Utenpå domen sitter en spiss faseplugg, og sammen skal de avsløre alle detaljene i overtoneområdet.
Under diskanten sitter en 16 cm (6,5″) mellomtone med papirmembran og plisséoppheng, som har i oppgave å gjengi brorbarten av vokalområdet mest mulig nøytralt og naturlig, og under den igjen sitter to like store bassenheter. Membranen har et sandwich-prinsipp utviklet av luftfartsindustrien for best mulig stivhet og letthet.
Flotte kabinetter
Cello 40th er en svært forseggjort skapning, hvor kabinettene – som i vårt tilfelle er i høyglans Zebratre – er så blanke at man kan speile seg i dem. De er rigide og massive, og med porten foran kan de være enklere å plassere i forhold til bakveggen. Det eneste som kanskje bryter med det svært forseggjorte inntrykket er de seks skruene bassporten er montert med. Som tilfører industrielle detaljer som bryter med et ellers elegant og «flush» håndverk.
Spesiell pigg
Som så mange andre høyttalere kan og bør disse høyttalerne stå på pigger (spikes), som følger med i esken. Men de skiller seg fra normen, med en enkelt massiv pigg montert helt i front av høyttalerens underside. For å motvirke resonanser er denne piggen montert direkte til kabinettet, som igjen står på en bunnsokkel med ytterligere fire pigger. Konstruksjonen ser litt ubalansert ut, hvor høyttalerne ser ut til å vippe over sokkelens fremkant, kun holdt oppe av gigantpiggen.
De fire piggene på sokkelen skrus i fra oven, og det følger med en unbrako-nøkkel til jobben. Hvorfor de er så lange (sikkert 10 cm!) er jeg usikker på, for endene stikker virkelig høyt opp i luften. Det følger med metallkåper man kan skru utenpå, men jeg ser for meg vakrere måter å løse akkurat dette på.
Totalinntrykket er likevel at dette er vakre skapninger, som utstråler prislappen de har fått.
Lyden av Magellan Cello 40th Anniversary
Høyttalerne er oppgitt med en følsomhet på 90 dB, gjennomsnittlig impedans på 8 Ohm og dessuten en hevdet lineær frekvensgjengivelse ned til 35 Hz. Dette tilsier at høyttaleren bør være relativt lett å drive, og at den bør være en god match til et mellomstort rom. Vårt 30 kvadratmeter store testrom bør med andre ord være midt i blinken. Og på mange måter er det det, og høyttalerne drives lett som en plett både av min trofaste integrerte AVI S21MI med 2 x 175 dynamiske watt, mens kraftverket Hegel H590 får enda mer dynamikk ut av høyttalerne.
Jeg biter meg først og fremst merke i de klokkeklare sangstemmene, med sitt ufargede mellomtoneområde. Olivia Rodrigos stemme i Can’t Catch Me Now henger nervepirrende i luften, midt i rommet, og det Kate Bush-aktige refrenget er et gåsehudøyeblikk av de sjeldne. Høyttalerne gjør en fabelaktig jobb i å spre lydbildet utover til sidene, og dessuten gi inntrykk av høyde. Rommet fylles med lag på lag av musikk, hvor toneområdene glir sømløst over i hverandre – til en høyere enhet.
Hjelp fra bakveggen
Høyttalerne trenger riktignok hjelp fra rommet i bassen, som ellers oppleves som litt sedat. Jeg prøvde først å plassere dem ute på gulvet der vi matematisk har beregnet at høyttalere bør stå for å låte sitt beste. Det funket greit, men det svingte aldri skikkelig av bassen. Derimot funket det særdeles bra med bakenden rundt 40-50 cm fra bakveggen. Det er nokså uvanlig i vårt rom, må jeg innrømme, for mange høyttalere rumler litt for mye der.
For mange vil dette faktisk være en fordel, da altfor mange mennesker plasserer sine høyttalere altfor nært bakveggen, og til og med – skrekk og gru – inn i et hjørne. Disse høyttalerne tåler en slik plassering bedre enn de fleste andre med portede kabinetter. Riktignok vil portresonansen godt nede i bassområdet gjøre at bassgjengivelsen blir mindre lineær med en slik plassering, men den blir samtidig mer underholdende. Så kan du selv eksperimentere med plassering, og finne den beste mellomtingen.
Naim New Classic 300
At høyttalere omtales som lett å drive, må aldri forveksles med at de ikke har mer å gå på. For her er det rom til å vokse, noe Cello 40th gjør til gangs med det nyeste forsterkersettet fra Naim, nemlig forforsterkeren NAC 332 og to mono effektforsterkere av typen NAP 350, begge i New Classic 300-serien. Du kan få et nytt, stort og flott bad for samme pris, og da har vi ikke engang nevnt streameren NSS 333. Som koster et nytt og fullt innredet kjøkken i tillegg. Heldigvis er det valgfritt om du ønsker en ekstra strømforsyning eller to.
Men makan, som lydbildet vokser! Naim holder et helt annet grep på høyttalerne, og det blir en mye større skala på lydbildet. Man får et slikt nærvær til hvert instrument, hvor en skarptromme låter ekte med en fantastisk dynamikk. Bassgitaren på den mollstemte, men rytmiske – og rett og slett fantastiske – Lazarus av David Bowie fyller rommet og kroppen med eventyrlige toner. Man kan spille høyt uten at det blir skarpt, det er full kontroll på lydbildet.
Det er likevel spesielt fra mellomtonen og oppover at høyttalerne briljerer. Dynamikken her er til å ta og føle på, og det låter naturlig og herlig utagerende på én gang.
Konkurrenter
Bassen er mer sedat, selv med hjelp fra rommet. Visst er den fyldig og deilig. Men den slår ikke så hardt som enkelte andre jeg vet om. KEF Reference 3 Meta har en mer strammet knyttneve i bassen, og Focal Kanta No. 3 er også vesentlig mer fysiske (men også mer kliniske og skarpe i toppen). I fysikk minner høyttalerne i så måte mer om Dynaudio Contour 30i, men har bedre kvalitetsinntrykk og er nok enda et hakk mer dynamiske.
Konklusjon
Triangle Magellan Cello 40th Anniversary er et par meget velskapte høyttalere. De ser og kjennes ut som prisen og vel så det, og når musikken strømmer ut av dem, blir det straks klart at her er vi i high-end-klassen.
Lyden er naturlig, dynamisk og meget oppløst. Det er ingen åpenbare lyter. Jo bedre elektronikk de får å bryne seg på, desto mer vokser de med oppgaven. Som er sånn det skal være. Bassen er en anelse sedat, så hvis du egentlig sikler etter et par Klipschorn bør du nok lete videre. Men ønsker du et par ærlige høyttalere som gjør at musikken går opp i en høyere enhet, så trår du ikke feil med disse. Gratulerer med 40-årsdagen, Triangle!
Les videre med LB+
Årets beste tilbud
Tilgang til ALT innhold i 4 uker for 4 kr
LB+Total måned
Tilgang til ALT innhold i 1 måned
LB+ Total 12 mnd
Tilgang til ALT innhold i 12 måneder (Mest å spare)
- Tilgang til mer enn 7500 produkttester!
- Store rabatter hos våre samarbeidspartnere i LB+ Fordelsklubb
- Ukentlige nyhetsbrev med siste nytt
- L&B TechCast – en podcast av L&B
- Deaktiver annonser