Grunnen er enkel – lyd handler om å sette luft i bevegelse, og da har de store høyttalerne et fortrinn fordi de kan flytte masse luft uten at elementene må jobbe livet av seg. Men det betyr ikke at du skal løpe ut og kjøpe de største og billigste høyttalerne du kan finne. Lyd har nemlig en hel del med presisjon å gjøre også. Det å hamre ut bass så buksebena flagrer, er ikke den største utfordringen. Mer vrient er det å gjengi stillhet – pausene i musikken – og små forandringer i tonestruktur på en naturlig måte.
Kombinasjonen av kraft og presisjon er noe som koster penger. Det er derfor biler fra Jaguar, Aston Martin og Mercedes koster hva de gjør, og det er også grunnen til at høyttalere som Tannoy Glenair 10 ikke kommer på billigsalg. Hos Tannoy i Skottland har de klokkertro på at større er bedre når det kommer til høyttalere, og deres toppmodeller i Prestige-serien er blant de største high-end-høyttalerne på markedet. De vinner neppe noen skjønnhetskonkurranse med det første, og kan kreve litt overtalelse før de slipper forbi din bedre halvdel. Men er det ikke nettopp dette smykker er til for?
Vi var ikke sparsomme med superlativene da vi testet de enda større Tannoy Glenair 15 i Lyd & Bilde nummer 09/05. De storvokste høyttalerne kunne skilte med et massivt fundament i bassområdet, og et vanvittig trykk som vedvarte helt opp i mellomtonen! Resultatet av dette var en fysisk lydopplevelse som man sjelden opplever med hi-fi-høyttalere. Trommeslagene traff oss rett i brystet, og vi kunne både høre og føle hver tone som ble spilt på kontrabass og bassgitarer. Mer uvanlig var det at også klaver, blåseinstrumenter og stemmer ble gjengitt med overbevisende klang og autoritet. Alt dette bidro til at høyttalerne ga oss en fremragende live-følelse!
Den kraftige lyden skyldes ikke minst at store deler av frekvensområdet ble ivaretatt av et 15 tommer stort fulltoneelement. Fulltone betyr at hele frekvensområdet gjengis av ett høyttalerelement, men i Tannoy sitt tilfelle sitter det et eget diskantelement montert i senter av basselementet. Tannoy kaller dette patentet for Dual Concentric, og har perfeksjonert bruken av det i proff og hjemmesammenheng helt siden 1947.
Utviklingen har absolutt gitt hørbare resultater, for Glenair 15 er utvilsomt noe av det tøffeste og mest dynamiske vi vet om i prisleiet rundt 50 000–60 000 kroner. Men en ulempe er den massive størrelsen, som kan gjøre dem vanskelige å plassere i mindre rom.
«Kompakthøyttalere»
Glenair 10 er den mer kompakte varianten som skal bøte på dette problemet. Skjønt særlig små er de ikke. 1 meter er målet fra topp til tå, med et fysisk omfang som får dagens slanke designhøyttalere til å se temmelig anorektiske ut. Høyttalerne er definitivt laget på den gode gamle måten, med et stort kabinett som gir rikelig med pusterom til basselementet. Det flotte kabinettet er kledd i ekte trefiner og gir et eksklusivt inntrykk.
Basselementet måler her bare 10 tommer, men er av samme kvalitet som Tannoys dyrere modeller. Montert i en kasse med atskillig litervolum gir dette forventninger til både dyp og slagkraftig bass. I teorien skal også en mindre og lettere membran kunne gjengi de høyere mellomtonefrekvensene hurtigere og mer presist enn 15-tommeren som storebror bruker.
Et av ankepunktene vi hadde mot den større Glenair-høyttaleren, var at lyden kunne virke noe tilbaketrukket i de øvre frekvensene, spesielt ved høye lyttenivåer. Høyttalerne spilte riktignok tordnende høyt uten antydning til forvrengning, men det var tydelig at mellomtonen ble litt tilslørt ved store bassutsving. Men dette er et av få svake punkter ved fulltoneelementer, som langt på vei oppveies av de positive egenskapene. Med kun ett element i hver høyttaler spres lyden svært nøyaktig, uten typiske faseproblemer eller forsinkelser som kan oppstå når flere elementer deler på den samme jobben. En annen fordel ved å bruke fulltoneelementer, er at delefilteret kan lages så enkelt som mulig. Dette merkes også godt på effektiviteten – med en følsomhet på 91 dB kan høyttalerne nå kraftige lydnivåer selv om forsterkeren har moderat effekt.
Lydkvalitet
Glenair 10 har, i likhet med storebror Glenair 15, sammenhengen i lydbildet som sin store styrke. Effekten av dette er at musikerne får et mer livaktig preg, og et nærmest fysisk nærvær midt mellom høyttalerne. Stemmegjengivelsen er uhyre naturtro, med en brystklang som minner mye om det man opplever i virkeligheten. Disse egenskapene skyldes trolig at ett element jobber over et bredt frekvensområde. De positive lydmessige egenskapene ved Dual Concentric-prinsippet skinner tydelig igjennom uansett hvilken musikk du spiller.
På sitt beste kvitterer Glenair 10 med en dynamisk og slagkraftig lyd som er få hi-fi-høyttalere forunt. Sett på en velprodusert pop- eller rockeplate, og du vil bli imponert over hvilket trøkk og engasjement de standhaftige britene kan vise til. I den grad de kan sies å ha noen favorittmusikk, må det være akustiske opptak à la Eric Claptons Unplugged, Nils Lofgrens Acoustic Live eller Springsteens Seeger Sessions. Høyttalerne er da i stand til å underholde som få andre vi har hørt, med en gitarklang og stemmegjengivelse som setter både kropp og sinn i bevegelse.
Det kan imidlertid ta litt tid å venne seg til måten Glenair 10 presenterer musikken på, for mens mannsstemmer får et naturlig fyldig preg, kan lys kvinnevokal av og til virke litt tilslørt og tilbakelent. Høyttalerne virker også noe følsomme for musikk med mye informasjon i øvre mellomtone, der overgangen mellom mellomtone og diskant finner sted. Kraftig komprimerte eller overlessede opptak kan fort låte masete på et avslørende hi-fi-anlegg, og Tannoyene er intet unntak.
I sammenligning med mer ordinære, men gode gulvhøyttalere som Yamaha Soavo 1, får lydbildet et noe «mørkere» preg, der lyse stemmer og instrumenter tilsynelatende havner litt lenger tilbake i lydbildet. Dette er et inntrykk som vedvarer også når vi sammenligner med dyrere høyttalere, som Linns Akurate 242.
Hos de større Tannoyene ble disse små svakhetene kompensert for gjennom den fysiske spillestilen, som til en viss grad uteblir hos de mindre Glenair 10. Selv om dette er tøffe og slagkraftige høyttalere, føles de ikke like rendyrkede og «rå» som storebrødrene. Bassgjengivelsen er av naturlige årsaker ikke like fyldig og hardtslående, og den går heller ikke like dypt i frekvens. Glenair 10 kunne i teorien ha oppveid for dette ved å være mer distinkt oppover i mellomtonen, men vi opplever ikke forskjellen som spesielt stor på dette området. Derfor anbefaler vi fortsatt Glenair 15 til dem som har plass og råd.
Konklusjon
De fleste høyttalerne i denne prisklassen har noe særegent ved seg som gjør dem ekstra spennende å lytte til, og Tannoy Glenair 10 er intet unntak. Dette er langt fra de mest nøytrale og korrekte høyttalerne vi har hørt, men de formidler et engasjement for musikken som setter mange av konkurrentene i et kjedelig lys. Vi vil spesielt trekke fram den nøyaktige sammensetningen av lydbildet, som gjør at musikkgjengivelsen minner mer om en liveopptreden enn klinisk reproduksjon av lyd. Selv om de ikke låter like tøft som de større og dyrere Glenair 15, gjør 10-ernes mer kompakte format at de passer midt i blinken i de tilfellene hvor storebrødrene blir for store og kostbare.
