: Sonus faber Serafino Tradition

Man vet hva man får når man ser et par JBL høyttalere med et én meter bredt horn og to 15-tommere. Det røsker kraftig i hyssingen, og smeller som en låvedør i trynet.

Stort tøffere blir det ikke, og selv røslige høyttalere rødmer i forlegenhet.

Sånt er ikke for folk med dårlig hjerte, eller lite plass. For ikke å snakke om at store høyttalere fort kan bli det dominerende møbelet i en normal stue. For selv hifi-entusiaster med et romslig budsjett, er av og til nødt til å finne kompromisser. Hvis ikke de store JBL-ene passer, og en kompakthøyttaler er utelukket, må man lete blant slankere høyttalere.

Da er alternativene mange. B&W, Focal, Dynaudio, Martin Logan og KEF, er blant de som leverer ekstrem lydkvalitet i høyere prisklasser.

Det samme kan man si om Sonus faber, som har sluppet høyttalere nær millionen, og ‘’budsjettvarianter’’ til halve millionen. Høyttalere som er langt utenfor rekkevidde for de fleste. Selv for hifi-entusiaster med romslige budsjetter.

Men nå finnes det alternativer i – relativt sett, rimeligere prisklasse. Sonus fabers aldrende Homage-serie, oppkalt etter kjente italienske fiolinmakere som Guarneri og Amati, er erstattet av helt nye modeller.

Altså ikke en mark II eller mark III-versjon, men helt nye høyttalere, konstruert fra grunnen av. Dog over samme lest. Guarneri Tradition er den smekre kompakthøyttaleren, mens Amati Tradition er den kraftfulle gulvstående i serien.

Midt mellom de to finnes det en helt ny modell, Serafino. Også den oppkalt etter en italiensk fiolinmaker. Den er relativt slank og mindre enn tilsvarende høyttalere fra B&W, Dynaudio og KEF. Dermed er den lettere å få plass til i en normal stue.Nevnte vi kompromiss?

Kjærlighet til detaljer

Det er ikke mange kompromisser å finne i konstruksjonen av Serafino. Høyttalerne som er drøye meteren høye, har en materialkvalitet og detaljkvalitet som man forventer av italiensk high-end. Kunstskinn kler opp fronten, mens kabinettet som er laget i massivt treverk, kan leveres i rød glanslakk eller wengé. Topplaten er laget i freset lettmetall med trefiner. Den røde utgaven har metalldetaljer i sort børstet aluminium, mens den Wengé-brune utgaven har metalldetaljer i blankbørstet aluminium.

Den ser virkelig fantastisk ut i virkeligheten. Bilder gir ikke utførelsen rettferdighet. Man må se dem live, stryke hendene over det lakkerte treverket, og ta på detaljene for å skjønne hvilken kjærlighet italienerne har lagt ned i designet.

Selv baksiden, som de fleste produsenter blåser en lang mars i, har forkjælede detaljer som metallribbene som ender i den fastmonterte stålplattformen. Som kraftige justerbare koniske føtter skal skrus fast i.

Kabinettet er stivet av både utvendig og innvendig, og kabinettsidene ender i en baugform på baksiden. Formen er ment å minne om Rivas klassiske trebåter, og de som har sett en ekte Riva, vil kjenne igjen det omfattende håndverket her.

Serafino har fått nye høyttalerelementer, som den fine 28 mm diskanten med Sonus fabers silkedome. Hvor en Arrow Point – pilspissform – er plassert over aksen for mer uniform kontroll over spredningen i diskanten.

På innsiden er bakstykket til diskanten ventilert i et trekammer, for å hindre kompresjon.

Den 15 cm store mellomtonen har fått en membran av lufttørket cellulose, silkebomull, bastfiber og naturlige fibre, som gjør membranen lett, stiv og reduserer faren for farvning eller betoninger. Mye hjulpet av et avstemt bakkammer og en mekanisk avkobling fra frontplaten.

De to 18 cm basselementene med bassrefleks, overlapper, slik at de dekker hvert sitt frekvensområde. De bruker en lignende membrankonstruksjon med lufttørket cellulose i to lag og syntetisk skum. Delefrekvensene er 80, 250 og 2500 Hz, og delefilteret er påkostet med kondensatorer fra anerkjente Mundorf, og spoler fra Jantzen.

Sonus faber oppgir følsomheten til relativt høye 90 dB, og nominell impedans til 4 ohm. Som betyr at de er relativt lette å drive, men trives best på forsterkere med litt dreiemoment. Som en 75 W rørforsterker, men det hjelper med et par McIntosh MC301 med 300 W effekt, som vi blant annet benyttet på Serafino.

Spiller som de ser ut

Serafino er et stort steg fra forrige generasjon, og selv om den er mindre enn den utgåtte Amati, spiller den bedre. Bortsett fra den dypeste bassen, kan jeg ikke skjønne at noen vil savne noe her. Alt er på plass, og det er så sammenhengende, balansert, fokusert og kontrollert at man knapt kan forlange mer i denne klassen.

Klart at det finnes høyttalere som smeller mer i bassen. Focal Sopra for eksempel, og som spiller høyere, KEF Reference, men få som kombinerer raffinert detaljgjengivelse med ekspansiv dynamisk kontrast i en så kompakt gulvstående høyttaler.

Hvis du har en stor stue med mye volum, kan den større Amati Tradition kanskje være et bedre valg, men jeg tror de fleste vil bli overlykkelige over Serafino.
Den fyller rommet lekende lett med et stort og varmt lydbilde, hvor stereoperspektivet bidrar til bredde langt ut over avstanden mellom høyttalerne, og hvor musikken ikke stopper rett foran høyttalerne. Med de potente McIntosh-forsterkerne fløt tonene fra Paul Bleys In The Evenings Out There, som fløyel ut i rommet. Albumet som godt kan kalles jazz for viderekomne, har med Gary Peacock på bass, Tony Oxley på trommer, John Surman på barytonsax og bassklarinett. Bley spiller selv piano.

Bassen er kraftfull og nyansert på samme tid. Høyttalerne gir ståbassen mengder med luft og en mektig bunn, som gjør at jeg ikke savner hverken elektrostathøyttalere, eller en subwoofer. Klaverets klangfarger trenger man ikke anstrenge seg for å høre. Selv de svakeste tonene har en dimensjon som gir dem substans, slik at det ikke lyder endimensjonalt.

Bassaksofonen til John Surman, river godt i den nederste oktavene, og selv når Tony Oxley lar stikkene gå amok, hører man lekende lett fraseringene og kontrasten i Surmans spill.

En cellos frekvensområde strekker seg ofte over flere elementer i en høyttalere. Selv om grunnfrekvensen er relativt dyp, merker man det godt når delefilteret ikke henger med. Det skapes en slags ubalanse ved delefrekvensen, og instrumentets karakter endres litt.

På Yo-Yo Mas album med Bach Trios, merker jeg ingenting til det. Tonene flyter sømløst oppover og nedover, og instrumentets skala er praktfullt realistisk gjengitt, med slående energi i de dypeste tonene. Klangen er ikke så varm som jeg minnes fra eldre Sonus faber-høyttalere, men den er slett ikke slank.

Noe som kommer godt fram i vokalen til den sørafrikanske sopranen Pumeza Matshikiza. På et opptak med Århus symfoniorkester, kommer hennes karakteristiske sopran krystallklart frem midt i lydbildet. Her kan man høre hvilken sjelden dybde hun har vokalmessig, og det er ikke noe tidspunkt hvor stemmen hennes blir hard, spiss eller mister klangbunnen her.

Til noe helt annet. Videoen til Lana Del Rey og The Weeknds Lust for Life, åpner med en økende storm som virkelig hadde gjort seg med en subwoofer, for her hører man begrensningene i dypbassen. På den andre siden, er kontrollen i bassen upåklagelig og selv om de hverken går like dypt eller låter like mektig i bassen som de mye større Lilium-høyttalerne, savner jeg ikke mer dypbass.

Et par Focal Sopra No 3 vil lyde enda fetere, og B&W 800 D3 vil levere et enda større lydbilde. Sleng inn et par Martin Logan elektrostater for enda mer nøytral mellomtone om du vil. Men ingen av dem lyder så sammenhengende fra topp til bunn, og samtidig klarer å levere en ubehersket dynamisk kontrast, med den samme silkeglatte klangen.

En annen fordel med Serafino, er at de ikke er så store at de er vanskelig å plassere. Gi dem litt luft bak og på sidene, vri dem litt mot midten og bruk de medfølgende føttene. Da har man et vakkert møbel, og en sjelden komplett høyttaler.Bortsett fra dypbassen, da.

Musikklang til begjær

Designet og lyden smelter sammen til en fantastisk pakke. Hvor du får akkurat hva øynene ser: En sjelden vellykket kombinasjon av attraktivt design og sublim lydkvalitet. Sonus faber har tatt et stort steg fra de foregående Homage-høyttalerne med Serafino. Den koster en del, men har man plass, en god forsterker og et romslig budsjett, må disse definitivt høres før et kjøp. Det finnes høyttalere med mer ekstreme kvaliteter, men få som lykkes med å lage en høyttaler som spiller slik den ser ut, kraftfullt og raffinert på samme tid.

Selv de svakeste tonene har en dimensjon som gir dem substans