TEST: Sonus faber Olympica III

I Italia er design kunst, ikke bare form og funksjon, som vi skandinaver er kjent for. Slik har det øyensynlig vært i tusenvis av år. Man trenger bare se seg rundt, så skjønner man at det er noe med italiensk design. Enten det handler om en Canali-dress, en buldrende Maserati, eller en renessansebygning.

Bare ta en titt på Panteon i Roma. En bygning som har stått i 2000 år, og som er unikt med sitt selvbærende kuppeltak, konvekse gulv og høyreiste søylegang.

Linjen fra Panteon er lang og rik på historie.

I Vicenza står en mye yngre bygning. Den er tegnet av en renessansearkitekten Andrea Palladio og var ferdig oppført i 1585. Teatro Olimpico er et rikt dekorert teater som for lengst er innlemmet i UNESCOs verdensarvliste, og et av utallige eksempler på slitesterk Italiensk design.

Om Sonus faber havner på samme liste en gang i fremtiden, er kanskje tvilsomt, selv ikke etter at de kalte den nye høyttalerserien opp etter Palladios praktverk. Noe som kunne vært skurrende pretensiøst, om det ikke var for at Sonus faber har en designhistorie selv, som ikke skal kimses av.

De har i flere tiår laget høyttalerne sine i ekte treverk, trukket i skinn på ikke tilfeldig valgte steder, og strevet etter en lettflytende, legato og nesten uanstrengt naturlig måte å gjengi musikk på. Håndverket har vært ubestridt, men klangen har ikke falt i smak hos alle.

Det kan endre seg med Olympica-serien.

Ny generasjon

Kjennere av Sonus faber vil ikke trenge noen introduksjon. De vet for eksempel at selskapet har fått nye eiere, at grunnleggeren Franco Serblin forlot selskapet og startet opp et nytt med high-end høyttalere. At Serblin nylig døde, men at arven lever videre. De kjenner også mange av høyttalerne. Mange av dem har også eid flere par.

 

Men de har noe tilfelles med deg og meg: De er veldig nysgjerrige på hvordan de nye Olympica-modellene låter. I likhet med mange, ble de tiltrukket av designen, og bergtatt av lyden.

Det kan hende de ikke er særlig sugne på at en ny Sonus faber skal lyde spesielt annerledes enn de er vant med.

Men det gjør de.

Et par Sonus faber Amati, Cremona eller Stradivari, har alle en klangkarakter som er umiskjennelig for modellen. En slags signatur som mange elsker. De nye Olympica har også det, men den er annerledes. Friskere. Kontrastfull. Dynamisk. Fokusert.

Men med en nydelig varm bunnklang.

Begynn på nytt

Paolo Tezzon og Livio Cocuzza hos Sonus faber, startet med blanke ark da de begynte på Olympica-prosjektet. Høyttalerserien skulle overta etter Cremona-serien, og videreføre det tradisjonsrike håndverket, men modernisere lyden.

De valgte helt nye elementer, laget delefilter fra scratch og designet nye kabinetter. I valnøtt tre, med ekte skinn foran, bak og på topplaten. Kraftige utriggere i stål danner fundamentet for de to gulvstående modellene, mens bokhyllemodellen fikk tilpassede stativer.

I den foreløpige toppmodellen, Olympica III, bruker de to 18 cm store basselementer som jobber under 250 Hz. Over dem sitter en 15 cm mellomtone og en ny 29 mm diskant, montert på en egen frontplate. Senket ned i den skinnkledte fronten. Diskantelementet er en såkalt Damped Apex Dome-design, med en liten spiss pigg i sentrum, ikke ulik den som sitter i sentrum av mellomtoneelementet. Den demper diffraksjoner fra membranoverflaten, og skal gi mer uniform spredning av høye frekvenser.

De håndlagede kabinettene i natur- eller grålakkert valnøttre, er asymmetriske for å minimere interne resonanser og stående bølger. Bassrefleksen er en spalte på siden av bakplaten, hvor man også finner et sett solide bi-wire-terminaler. For egne kabler til bass, og mellomtone/diskant.

Forbausende frisk og fyrrig

For over 20 år siden kjøpte jeg et par Sonus faber Electa Amator. Ganske store bokhyllehøyttalere, som fikk den utakknemlige oppgaven å erstatte et par Quad ESL63. Som den gang var referansehøyttalerne blant elektrostater. Kjent for sin bunnløst ærlige klang og total gjennomsiktighet. Ikke akkurat hva jeg opplevde med Electa Amator.

De spilte ikke med samme autoritet, for å si det forsiktig, men de leverte et praktfullt lydbilde. Stort og fyldig, men nydelig klang på vokaler, og ga meg mang en gang gåsehud med operainnspillinger.

Senere Sonus faber-modeller har blitt mer spenstige og spretne, men ingen er så lekne som disse.

Når man omsider er ferdig med den omstendelige prosessen det er å sette dem opp, blir man slått av hvor annerledes de spiller enn tidligere generasjoner Sonus faber-høyttalere. Også Cremona M.

Høyttalerne er ikke spesielt store med 111 cm i høyden, men de store piggene som man må benytte – det følger med parkettbeskyttere – gjør at det tar tid å finne en bra posisjon i rommet. I mitt rom ble det en meter til bakvegg og sidevegger, og begge høyttalere vinklet moderat mot lytteposisjon, den optimale plasseringen.

De ble koblet opp sammen med en McIntosh MCD500 high-end-spiller, en Mc275 og en 300 W kraftig MA8000 integrert forsterker, men andre lydkilder var LP og Wimp HiFi.

Det tok ikke lang tid å fastslå at det kom bli til å bli noen herlig festlige testuker.

Lydbildet er mye friskere enn jeg har hørt fra noen Sonus faber-høyttaler på denne siden av Amati. Det spruter spilleglede av dem. Ikke vent noen Klipsch-killer. Et par RF-7 II er fremdeles det beste kjøpet om du skal ha en rimelig high-end høyttaler som kan rocke sokkene av deg. Men Olympica-høyttaleren er langt mer raffinert, mye mer gjennomsiktig og detaljrikdommen ligger mange hakk over.

Akkurat på det området minner de litt om Piegas toppmodeller, men her er det mer gylden varme i klangfargene. Uten at det blir ullent.

Et eksempel er Murray Perahias fremføring av Mozarts klaverkonsert nr 21. Hvor klaveret får en klangdybde og klangrikdom som er langt nærmere Quad ESL63 enn Electa Amator noen gang var. Skalaen om romfølelsen blir skremmende realistisk på nok en Mozart-komposisjon: Operaen Cosi Fan Tutte, hvor sopranduetter og tenorer klinger som silkeaktig honning i øregangene. Jeg har aldri hørt Anne Sofie von Otter live, men jeg vet hvordan det vil høres ut.

Orkesteret på opptaket med Sir Neville Marriner i en Philips-innspilling fra 1988, kan jeg faktisk høre hele dybden på. Akustikken er nemlig en fremtredende del av opplevelsen, og her er den frapperende ekte gjengitt. Det er ingen toner som stikker seg ut, bare ren og skjær varme og klangfylde.

En annen live-innspilling verdt å nevne er John McLaughlin Live in Paris. Her er bassen forbausende potent, uten at jeg føler et den stikker veldig dypt. Men det er full balanse i lydbildet og dynamikken er bedre enn jeg har hørt fra noen Sonus faber på denne siden av 200.000 kr.

Å si at det spruter av høyttalerne er ingen overdrivelse. Åpningssporet på Donald Fagens Sunken Condos – Slinky Things – minner meg om elektrostathøyttalere på speed, med subwoofer. Det røsker noe innmari særlig med 300 W fra McIntosh, men det er full kontroll selv når jeg spiller høyt. Aldri blir det ubehagelig, og endelig har vi fått en Sonus faber i denne klassen, med luftig diskant. Noe som også gagner opplevelsen av rom, dybde og ro i lydbildet.

En nytelse

De ser rett og slett nydelige ut, uansett fargevalg, og når man stryker hånden over treverket, skjøter, skruer og kjenner på materialkvaliteten, skjønner man et dette er noe spesielt. Det kan hende en Mercedes-Benz er et bedre valg for mange, men den mangler en Maseratis stil, særegenheter og emosjonelle appell. Slik er det også med Olympica III. Velg gjerne en Burmester, Martin Logan eller Wilson-høyttaler i stedet. Det er solide saker, men det er bare du selv som kan avgjøre om det er en Olympica som når inn til både intellektet og følelsene dine bedre enn de andre. Jeg vet hva jeg ville valgt.