TEST: Sonus faber Lumina I

Egentlig skal det ikke være mulig at noe så smått er så tøft. Høyttalerne er ikke stort større enn en skoeske, og tar så lite plass at de nesten forsvinner i bokhyllen. Normalt er så små høyttalere fulle av begrensinger, og de finnes her også. Det er bare færre av dem.

Den kompakte Lumina 1 er den minste høyttaleren Sonus faber har laget siden Minima for over 30 år siden, og den residerer i det som er italienernes rimeligste høyttalerserien. Det finnes en dobbelt så dyr gulvstående versjon også, og en senterhøyttaler i samme serie.

Kabinettet er ikke like påkostet som de dyrere høyttaleren i Sonetto-serien, men Sonus faber har likevel kostet på seg fronter i treverk, og kunstskinn bak på alle modellene i Lumina-serien.

Så små høyttalere som Lumina 1, har alltid begrenset lydtrykk og ingen dypbass. Det gjelder også her, men Paolo Tezzon har klart kunststykket å få rikelig med bass ut av den knøttlille høyttaleren, uten å kompromisse med basskvaliteten.

Han har brukt en rimeligere variant av deres lette membran i cellulosefiber,

og en variant av den fine diskanten med silkestoff, som de kaller DAD, Damped Apex Dome, hvor man har forsøkt å få diskanten så lineær som mulig.

Det 12 cm lille basselementet munner ut i en bassrefleksport nederst foran, noe som gjør det enklere å få god lyd når høyttaleren står inntil veggen, eller på en hylle.

 

Konkurrenter

Det er ikke mange i samme prisklasse som er like kompakte som Lumina 1. Jeg kommer på Dali Menuet, men de koster litt mer. KEF LS50 er mye større, og koster mer, så det er ikke mange alternativene i samme størrelse som disse.

Fyller hylla, og stua

Høyttalerne er satt sammen i Italia, og ikke produsert i Østen, som er vanlig denne prisklassen. Det er bare slik man kan ha full kontroll på kvaliteten, i følge Sonus faber, som jeg må medgi, også har lyktes med det estetiske.

Vårt testpar var lever med fronter i valnøtt, og de kommer med heldekkende griller som feses med magneter, og på baksiden har de bi-wire-terminaler for dobbelt sett med kabler. Fullstendig overflødig egentlig, for dette er par høyttalere som kobles opp til en Sonos Amp, en Rega io eller en integrert NAD- eller Rotel-forsterker med ett sett høyttalerutganger.

Jeg startet med en Hegel H190, som er fullstendig overkill selvsagt, og testet høyttalerne også med nevnte Rega io, og vårt referanse forsterkersett fra McIntosh, bestående av MC312 og C2700.

Det slo meg umiddelbart at det 12 cm lille basselementet kunne noe jeg ikke forventet. Eller så er det tilpasningen til kabinettet, Paolos tuning og delefilteret tilsammen, som gjør at bassen lyder langt mer frisk og potent enn man tror er mulig. Den henger utmerket med på Gary Peacocks ståbass på Keith Jarretts mange ECM-innspillinger, og er slett ikke redd for å la trommene til Jack DeJohnette få fullt utløp, selv når man spiller høyt.

Høyttalerne har en egen evne til å ta grep om rytmen i musikken, og oppviser en dynamisk klokskap som er sjelden ikke bare for prisklassen, men definitivt også for størrelsen.

Mellomtonen pleier å være upåklagelig på Sonus fabers høyttalere, og er det også her. Nina Simones vokal kommer rett ut av høyttalerne og plasseres rett foran lytteren, med hennes særegne klang fullstendig intakt. De små høyttalerne lyder så fyldig og naturlig, at man heller ikke går lei, selv når man spiller høyt.

Noen partyhøyttalere er de ikke, og jeg synes diskanten er vel avslappet, men det kan jeg leve med. For resten av de små ‘skoeskene’ spiller så levende og engasjerende at et er en glede.

Konklusjon

Sannelig er de små, de nye Lumina 1. Men det merker man ikke mye til når man spiller musikk. De har naturligvis ikke mye dypbass, og spiller ikke veldig høyt, men de har kvaliteter som overgår de fysiske dimensjonene, og som evner å engasjere lytteren i en grad som man knapt tror er mulig når man ser høyttalerne. Utførelsen er pent gjort, de er enkle å finne plass til, og med den rette forsterkeren får man et latterlig lite anlegg som tørker fliret av de fleste skeptikere.