: Sonus faber Lilium

Livio Cucuzza var rask med å trekke en duk over høyttalerne, som ennå ikke var et ferdig produkt. Ingen skulle se dem, for deres eksistens var strengt hemmelig. Sjefdesigneren hos Sonus faber i Italia, ville helst vente med debuten til sitt hittil største prosjekt: en stor, gulvstående high-end høyttaler.

Anledningen var lanseringen av de små Sonus faber Ex3ma, som skulle lages i 30 eksemplarer for å markere årene siden lanseringen av deres hittil kanskje mest oppsiktsvekkende konstruksjon.

Mens Livio snakket villig i vei om Ex3ma, hadde jeg mest lyst til å rive duken av de smellvakre, gulvstående skjønnhetene, og heller stille spørsmålene mine om dem.

 

 

Genus Lilium

De har laget større og dyrere høyttalere før. Den enorme Aida koster nesten millionen og setter varige spor i sjelene etter at man har hørt dem. Men de er ikke like vakre som de organisk formede Lilium. Oppkalt og formet etter en vakker blomst i Genus Lilium-familien.

Cucuzzas design er uvanlig for en høyttaler priset rundt halve millionen. Kikker man på TAD, JBL, eller Wilson Audios høyttalere i tilsvarende prisklasse, blir det tydelig at Sonus faber Lilium ikke er noen typisk high-end høyttaler. Med sine 160 cm ruver den som en velproporsjonert skulptur på parketten, og de innsvingede sideflatene gjør den slank å se til.

De leveres i valnøtt eller rødlakkert utførelse, men kan leveres nær sagt i en hvilken som helst utførelse, på bestilling.

Prisen er avskrekkende for folk flest, og det er åpenbart for oss at man kan få nesten god lyd for mindre penger andre steder. Men man får ikke det samme håndverket, den upåklagelige kvaliteten ned til de minste detaljer, eller den sjeldent vakre formen i så veldig mange andre høyttalere i samme prisklasse.

Designet skal ikke bare gjøre høyttalerne vakre, slik italienere foretrekker, de skal også være funksjonelle. Derfor er grunnformen avledet av Paolo Tezzon – sjefskonstruktørens krav til hvordan høyttalerne skal oppføre seg.

 

 

Egen subwoofer

Grunnprinsippet er en 3,5-veis konstruksjon med en innebygget subwoofer, som også driver en passiv membran. Subwooferen som er et 26 cm element spesiallaget for Lilium, sitter skråstilt på toppen av høyttaleren, mens den passive membranen er i bunnen av kabinettet.

Basselementene er montert i et eget dempet kammer, og de fem elementene som er vendt mot lytteren, sitter i sitt eget dempede og akustisk separerte kabinett.

Tezzon har valgt å bruke samme designprinsipp som i Aida-høyttalerne, med en tilpasset 18 cm mellomtoneenhet hentet fra Aida og montert på en egen avkoblet frontplate, sitter i et eget akustisk kammer.

Med en nydesignet 28 mm diskant montert over. Den nyutviklede diskanten med en klassisk kalottform i midten, og en ringradiator ytterst, er drevet av en kraftig neodymium-magnet og montert i et eget trekabinett for null komprimering.

Mens mellomtonen bruker cellulosefibre, kapok, kenaf og naturlige fibre i membranen, bruker de tre 18 cm basselementene en sandwich med en syntetisk skumkjerne og to lag med cellulosefibre.

Det komplekse delefilteret som må til i en slik konstruksjon, er i følge Cucuzza optimalisert for å holde kontroll på fasevinkler og impedans – særlig på lave frekvenser, og består av blant annet, Mundorf Supreme kondensatorer med en kombinasjon av sølv, gull og olje, og delefrekvensene er oppgitt til 80, 250 og 2500 Hz.

Subwooferen spiller altså frekvenser under 80 Hz, og bassnivået kan tilpasses rommet, med et potmeter i aluminium på baksiden av høyttaleren.

En mer inngående teknisk beskrivelse, finnes på nettsidene sonusfaber.com

 

 

Guddommelig

Jeg har hatt flere anledninger til å beundre den vakre formen og den nydelige kvaliteten Sonus faber har kostet på Lilium-høyttalerne. Men det var ikke før jeg fikk dem hjem, at jeg virkelig ble slått i bakken.

Ikke fordi de spiller så vanvittig høyt, på en kraftig forsterker, men fordi de skreller vekk alt overflødig og etterlater musikken nesten hudløs, upåvirket av fargninger eller begrensninger i dynamikk eller klangbunn.

Man kan komme ganske nært for halve prisen, men det siste steget inn perleporten har jeg sjelden hørt fra andre høyttalere enn disse.

Med lydkilder som en MacBook Air med musikken via USB-utgangen, en Rega RP8 platespiller og McIntosh MCD500 CD-spiller, hadde jeg et godt utgangspunkt for å komme under huden på høyttalerne. I stedet var de de som krøp under huden på meg.

Mesteparten av tiden brukte jeg McIntosh anvendelige MA8000 forsterker med DAC, og Mark Levinsons nye integrerte No 535. Også den med DAC.

De er store og tunge, og krevende å plassere. Tre mann er et minimum for å få dem behørig plassert. Etter nøyaktig oppmåling og litt vinkling av høyttalere, montering av føtter og tilkobling av forsterkere, er det klart for Det Store Øyeblikket.

Der hvor man trår over i en ny verden og vet at ingen ting blir det samme etterpå.

De spiller fantastisk, guddommelig og mektig!

 

 

Den originale innspillingen av One For My Baby fra 1943, med en ung Frank Sinatra, lød så friskt og moderne at man skulle tro den var innspilt i går. Bortsett fra komprimeringen i den gamle mikrofonen, lød den forbausende klar og skremmende livaktig.

Beiruts Payne’s Stay, satte høyttalernes dynamikk på prøve. Trommer og orgel i skjønn forening, dundret ut i rommet med en jumbojets trøkk, og jeg måtte skru ned volumet mange hakk. Rart det der, hvordan man tror man spiller lavt, men fordi det er så klokkeklart og forvrengningsfritt, så merker man ikke hvor høy lyden egentlig er.

Dypbassen fra orgelet ble nesten i meste laget, men heldigvis er det mulig å dempe subbassen et hakk, og få de aller dypeste tonene under kontroll. Den dynamiske kontrasten har jeg bare hørt like bra fra Magico og TADs større høyttalere, men ingen av dem bringer den samme skalaen til musikken.

For eksempel på Evgenij Kissins klavertolkninger av Chopin. Der fikk jeg en ekstra oktav i bassen som gjorde klaveret enda større i rommet, og jeg har aldri hørt en slik dybde i et klaverstykke. Noensinne. Ikke bare på grunn av den store skalaen musikken får, men også fordi dybden i opptaksrommets akustikk blir så fremtredende med de store Lilium-høyttalerne.

Live-opptaket med Keith Jarrett, Gary Peacock og Jack DeJohnette fra Montreux i 2001, har jeg hørt utallige ganger på mange høyttalere. Men det er første gangen jeg har hørt et så enormt tredimensjonalt lydbilde, med så mye luft og dynamikk i.

Klangnyanser og smådetaljer jeg ikke hadde hørt før, kom krystallklart frem. Den komplekse låten Four, på CD 1, har noen raske synkoperinger som er vanskelige å følge, men her flyter de lett ut i rommet. Totalt uten anstrengelse.

Som mange andre Sonus faber-høyttalere, er de nydelige på gjengivelse av vokaler. Store elektrostater er de eneste jeg kan komme på, som er i nærheten. For maken til ufarget og gjennomsiktig mellomtone, har jag ikke hørt maken til fra en konvensjonell (!) membrankonstruksjon.

 

 

Selg sjelen

Man kan tegne et uendelig stort bilde av Lilium-høyttalernes fortreffelige evne til å gjengi musikk så nådeløst ærlig og nøytralt, at man klyper seg i armen. At de er noe av det beste vi har testet, er hevet over tvil. De er definitivt de mest attraktive high-end høyttalerne vi har testet til dato, og er en sjelden vellykket kombinasjon av kvalitet, design og ytelse. Prisen er selvsagt vanvittig, men det er sannelig opplevelsene fra disse høyttalerne også.