: Sonus faber Guarneri Evolution

De er sjeldne, de høyttalerne som etterlater meg med følelsen av å ha overværet en begivenhet. Slik er definitivt Sonus fabers hittil nydeligste høyttaler. Guarneri Evolution. En av de mest forseggjorte høyttalerne jeg har testet. Upåklagelig utført av italienske håndverkere, bygget i utvalgt treverk og lakkert, pusset og polert etter alle kunstens regler. Å sammenligne utførelsen her med andre kostbare høyttalere, er som å sette en Bentley ved siden av en BMW. Begge er kompetente, men luksusfølelsen er overveldende i Bentley-en.

Et vakkert utseende er som kjent ikke nok. I hvert fall ikke i en høyttaler, hvor så mye står og faller på at det som kommer ut av høyttalerelementene, står i forhold til formgivningen og utførelsen. Tradisjonen tro, er det to sider av samme sak, for Sonus faber. Her er det ikke spart på delefilter, elementer eller mekanisk demping. Selv stativene er skreddersydd for Guarneri Evolution.

Ikke å forveksle med Guarneri Homage, en mye mindre modell, laget som en hyllest til fiolinmakeren Guiseppe Guarneri del Gesú fra Cremona. Derav luttformen, som så mange andre Sonus-faber modeller også benytter. Og som effektivt demper innvendige resonanser, samtidig som det ser pent ut.

Håndlaget fra innerst til ytterst
Høyttaleren er bygget i tradisjonen fra italienske instrumentmakere. Her brukes ikke sammenpresset sponplate i noen form, heller ikke komposittmaterialer eller metallegeringer for å sette sammen kabinettet. I stedet er Guarneri Evolution satt sammen av tilpassede trestokker, håndplukket og plassert slik at årringene i treverket ligger i samme retning på alle.

Innvendig er avstivning benyttet for å holde kontroll på resonanser og bygge styrke i konstruksjonen, og til slutt er polert lettmetall kalt Avional, montert som topp og bunnplate, og festet til hverandre med en ramme på baksiden.

Delene tilpasses for hånd, og metallstrukturen strammes til for å finne det optimale resonanspunktet. Frontplaten er det eneste som er laget i MDF-materiale, den er i tillegg trukket med sort skinn. En slags grill følger med høyttalerne, bestående av to polerte lettmetallflanker som holder vevede tråder på plass. Akkurat som på et strengeinstrument. De kan leveres i en grafittgrå lakk, eller som testeksemplarene, i en attraktiv dyp, skinnende rød lakk. Som må ses for at man skal få et inntrykk av dybden den skaper i treverket. Noe som ikke kommer så godt frem på bilder.

Elementene er heller ikke tlfeldig valgt. Basselementet fra ScanSpeak er 179 mm i diameter, med en limt trefibermembran (cellulose) montert med et metallnav som en slags faseplugg i midten. Diskantelementet har en 25 mm stor silkevevet membran fra SEAS i klassisk Ragnar Lian design.

Høyttalerne leveres med tilpassede stativer, om man ikke ber om noe annet. Hvert av stativene er 79,5 cm høye, vinklet bakover og uten noen form for justeringer. Dessverre. Men det skal vi komme tilbake til. De veier 36 kilo hver, og med høyttaleren skrudd fast, er totalvekten 54,5 kilo. Innvendig er massen plassert slik at de skrå stativene skal stå stødig med høyttalerne på.

Silkeglatt og elegant
Delefilteret sies å være designet for optimal faserespons og tilpasset forsterkere som ikke er av det kraftige slaget. Så da måtte vi prøve med Musical Fidelitys 35 watter, AMS35i, men vi brukte også den svært anvendelige 250 W kraftige McIntosh MA7000 og Ayres 200 watts effektforsterker VX-R.

Som de fleste høyttalere fra Sonus faber, krever de at man er litt nøye på oppstillingen. Stativene som er en del av prisen, har ingen form for justeringer. For mange vil oppleve at de havner litt høyt over parketten, og man blir gjerne sittende å se rett på logoen nederst på fronten. Ideelt sett skulle de vært 10 cm lavere, eller hatt muligheten for å justere vinkelen. Da hadde man lettere kunnet optimalisere plasseringen av høyttalerne i forhold til sofaen eller godstolen. I mitt lytterom endte jeg opp med å vinkle dem nesten rett på midten av sofaen, med en meters avstand fra bakplaten til veggen, og med to ekstra føtter under bakkant av stativene. For å rette opp helningen.

Da satt det i rommet mitt. Og ja, de spiller som de ser ut. Aldeles praktfullt. Ikke bare på klassisk, opera og akustisk jazz, som jeg av en eller annen grunn lyttet mest til. Neil Young, Radiohead, Bruce Springsteen og Fleet Foxes, fungerte like godt.

Som for eksempel Monty Alexanders Invitation to the Blues. En mid-tempo blueslåt med sugende bassrytmer og en tung stortromme. Her får bassrefleksporten kjørt seg. Høyttalerne klarer fint å holde styr på rytmene, og bassen er faktisk ganske potent, med svært godt definert dynamisk kontrast. Det gjentar seg på Esperanza Spaldings Ponta De Areia. Vokalharmoniene henger perfekt sammen med instrumentene og høyttalernes balanse og sammenheng er fremragende. Med MA7000 som motor, sparker de relativt godt fra, og lydbildet henger fremdeles sammen når jeg spiller så høyt at jeg ikke hører meg selv tenke.

Personlig kunne jeg likt litt større gjennomsiktighet, kanskje særlig i øvre mellomtone og diskant. De færreste vil oppleve det som en ulempe, for de andre kvalitetene er så mange. Og så gjennomført gode. Litt mer dynamisk bitt hadde jeg heller ikke gått i veien for. Et par PMC eller Audio Physic høyttalere, kan rive tapetet av veggene, mens Guarneri-høyttalerne oppfører seg eksemplarisk. Selv når man spiller relativt høyt. John McLaughlins livekonsert fra Paris, kunne med fordel ha sparket mer fra gjennom Sonus faberne, men så er det den glatte, kontrollerte og likevel levende måten høyttalerne presenterer opptaket på. Som er så vanedannende herlig.  Alt henger alltid så godt sammen, og lydbildet er breddfullt med klangfarger og smånyanser, som alle bidrar til å engasjere lytteren. Også Bruce Springsteens siste, Wrecking Ball, får den samme behandlingen. En nesten i overkant polert og elegant presentasjon, som ikke trekker noe fra opplevelsen, men som glatter ut råskapen i låter som We Take Care of Our Own og tittellåten, men får frem nerven i Land of Hope And Dreams, så man fryser på ryggen av fryd.

Men i motsetning til høyttalere som er bedre på dynamisk kontrast når de spiller høyt, klarer Guarneriene enkelt å skape følelsen av størrelse, dybde og høyde, på opptak med symfoniorkestre. Strykere på en rekke Mozart-stykker jeg lyttet til, lød så nært, fullt av tonale kontraster og var så fokuserte, at tankene umiddelbart gikk i retning av elektrostathøyttalernes ekstremt lave forvrengning, og høye detaljrikdom. Samme gjentok seg på klaverstykker. Et stort Steinway konsertklaver låter akkurat som man forventer på konsert, minus dypbassen fra klaverets laveste oktaver. Bravo.

Oppsummering
At Sonus faber har laget en svært vellykket høyttaler i Guarneri Evolution, er det ingen grunn til å betvile. De spiller så nydelig vakkert når de skal, og har akkurat passe med aggressivitet når det trengs, uten at de blir påtrengende. Dette er likevel ikke høyttalerne for alle. Kanskje først og fremst for de som verdsetter den skyhøye kvaliteten høyttalerne har, og som ikke krever 120 dB lydtrykk til en hver tid. Likevel, vil jeg påstå at de egner seg godt til det meste, og hva kompakthøyttalere betraktet angår, stiller de definitivt i den aller øverste divisjonen. Om lydkvalitet alene skal vurderes. Legg til den forseggjorte utførelsen, og de stiller i en klasse for seg selv.