TEST: Sonos Ray

Ray er den hittil billigste lydplanken fra Sonos: den amerikanske produsenten har tidligere imponert oss med modeller som Beam og Arc, som begge er blant de mest populære lydplankene på markedet i dag.

Det er ikke merkelig at Sonos har gjort det bra. En grunn er deres unike og brukervennlige grensesnitt, som lar deg styre produktene lett som en lek. Og på tvers av rom, i samspill med hverandre, eller hver for seg. Dessuten har Sonos-produktene ofte svært god og naturlig lyd.

Beam og Arc er veldig gode til hvert sitt publikum: Beam er en rimelig og kompakt innstegsmodell, som gir mye bedre lyd fra TV-en og det strengt tatt uten behov for subwoofer. Arc på sin side er en stor og mer kostbar lydplanke, laget for de som virkelig ønsker kinoopplevelse i stua, men uten å måtte investere i store og mange høyttalere.

Begge støtter Dolby Atmos, og med HDMI-inngang er de superenkle å koble til moderne TV-er.

Sonos Ray: ny innstegsmodell

Ray er en ny og mindre innstegsmodell fra Sonos, og legger seg under Beam i pris og størrelse.

En bredde på litt over en halvmeter tilsvarer en 24-tommers TV. Dens avrundede former glir fint inn i et hvilket som helst miljø. Og den har berøringssensor på toppen, så du kan pause og starte musikk, og stille lyd opp og ned.

Sonos Ray kan plasseres på en TV-benk, men er også laget for veggmontering. Veggstativ følger derimot ikke med, men koster 500 kroner ekstra.

Ingen HDMI

Med lydplanken Ray har Sonos tenkt på brukere som ønsker å oppgradere lyden fra TV-en sin, på begrenset plass og til lav pris. Hørt det før? Det samme sa de nemlig om den første utgaven av Beam.

I jakten på en billigere lydplanke har Sonos skåret til beinet med tanke på finesser. Blant annet har man fjernet HDMI-inngangen. Som har blitt standard for alle lydplanker i dag. 

HDMI gir mulighet for å støtte flere lydformater, men viktigst er at det forenkler tilkoblingsprosessen en hel del. Koble en HDMI-kabel mellom TV og lydplanke, og du er i gang. TV-ens fjernkontroll kan da også automatisk brukes til å stille lydnivå opp og ned på lydplanken. Genialt.

Sonos Ray må derimot programmeres til å lære seg kommandoene fra TV-ens fjernkontroll. Det er ikke vanskelig, men problemet melder seg hvis du har en ny TV hvor fjernkontrollen bruker radiofrekvens i stedet for IR. Det vil ikke funke med Ray.

En annen vesentlig detalj er at HDMI gir bedre kontroll over lipsync, altså hvor man slipper at lyden fra dialogene ikke stemmer overens med leppebevegelsene – fordi lyd og bilde er ute av synk. Med Ray optisk kabel får du ingen kontroll over dette, men må krysse fingrene for at det stemmer. Noe det slettes ikke alltid gjør.

Ingen Dolby Atmos

Manglende HDMI-inngang betyr også at Sonos Ray må klare seg uten høyoppløste surroundlydformater som Dolby Atmos. Det trenger ikke være noen krise, men erfaringsmessig bidrar Atmos-formatet til å heve lydopplevelsen på innhold som støtter dette. Det er helt klart en finesse jeg ville ønsket å få med, dersom jeg skulle kjøpe en ny lydplanke i dag.

Mange populære serier fra Netflix, Disney+ og andre strømmetjenester serveres nå med Atmos-lyd. Dette er et lydformat med en ekstra dimensjon i høyden, og med objektbasert lyd, hvor lyder tegnes opp mer presist i et tredimensjonalt lydbilde. Ray støtter bare PCM og Dolby Digital, men i denne prisklassen forventer nok ikke de fleste kinoopplevelse i stua likevel. Så den saken er i og for seg grei.

Et forsøk på forklaring

Jeg kommer likevel ikke unna spørsmålet: Hvorfor ikke HDMI-inngang? Er det for å spare penger? Og, i så fall, hvor mye er det egentlig å spare?

Svaret jeg fikk da Sonos først viste frem lydplanken på en tilstelning i København, var at lydplanken skal kunne brukes sammen med gamle flatskjermer. Mange har tross alt fortsatt slike, kanskje en gammel plasma-TV som man vil oppgradere lyden til? Ok, fint nok. Men det kunne man da løst med å ha både HDMI og optisk? Eller som på Beam, en HDMI-inngang med en overgang til optisk, for de som trenger dette.

Flott grensesnitt med mange tjenester

Ellers har Ray samme støtte for strømmetjenester som alle andre Sonos-produkter, og brukes på samme måte med Sonos-appen på mobilen. Om du bruker Tidal, Spotify, Apple Music eller YouTube Music, spiller ingen rolle. Appen støtter også lydboktjenester som Storytel, og dessuten internettradio med TuneIn og Sonos’ egen radiotjeneste. Mye annet støttes også, listen er lang som et vondt år.

Appen er meget lett å bruke, og det er enkelt å koble til flere Sonos-produkter. Om du vil kombinere dem – for eksempel en subwoofer (eller to) med en lydplanke, og et par høyttalere som bakhøyttalere, så er det fullt mulig. Du kan derimot ikke bruke to Ray i stereo, dette er forbeholdt høyttalerne One og Five.

Romtilpasning med TruePlay

Som andre Sonos-høyttalere kan Ray tilpasses miljøet den står i, med funksjonen som Sonos kaller TruePlay. Denne er kun tilgjengelig for iPhone-brukere, og har du ikke en så bør du låne en. Telefonens mikrofon brukes som målemikrofon, og farginger fra underlaget (for eksempel en hul TV-benk) og fra rommet forøvrig blir så nært som visket bort.

Lyden av Sonos Ray

Lydmessig byr Ray på en ren og pen lyd, spesielt i det viktige mellomregisteret, som gjør at dialoger låter klart og tydelig. Plassert på min TV-benk hjemme låt det riktignok farget, slik at dialoger og andre lyder får en kunstig heving i øvre bassregister. Dette er ikke høyttalerens feil, men TV-benken.

Her kommer TruePlay inn. For etter et raskt oppsett, hvor man blir bedt om å gå rundt i rommet mens man holder iPhonen høyt og lavt, er fargingen borte som dugg for solen! Lyden er nå klokkeklar, uten problemer.

Nokså tamt

Ok, så låter dialogene og lyden for øvrig rent og pent. Derimot mangler det bass. Den er nærmest fraværende, og gjør at det ikke akkurat spruter av Obi-Wan Kenobi på Disney+. Også musikk i stereo låter litt blekt. Ray gjør ikke veldig mye galt, problemet er snarere at den ikke gjør noe særlig ut av seg i det hele tatt.

Det er ikke så overraskende, for heller ikke Beam er noen kruttønne i denne disiplinen, og den har større kabinettvolum enn Ray. Men Beam har merkbart mer fylde nedover, med Ray sitter jeg og virkelig kjenner på savnet etter en subwoofer.

Mye bedre med Sub

Heldigvis har jeg en Sonos Sub i nyeste generasjon i stuen (jeg bruker Arc til vanlig), og jeg prøver å koble denne til for å se hva som skjer. Vær oppmerksom på at TruePlay da må stilles inn på nytt.

Det blir som forventet noe ganske annet sammen med subwooferen. Bassen kommer, det blir vesentlig mer action i filmmusikken og spesialeffektene. Når et romskip flyr forbi på skjermen, tror jeg på det i mye større grad.

Ulempen er at Sonos Sub koster nesten tre ganger så mye som Ray, og dette er dermed en utelukket kombinasjon for nesten alle. De som bruker pengene på en Sub, ønsker noe fetere enn enn tre tusen kroners lydplanke. Og de som kjøper en Ray vil aldri i verden bruke så mye penger på en subwoofer. Her er det med andre ord et sterkt behov for at Sonos lanserer en rimeligere subwoofer.

Ikke surroundlyd

Ok, så har vi stadfestet at Ray knapt har slank bass. Hvordan er det med illusjonen av surroundlyd?

Vel. Lydbildet får en bredde som går utenpå lydplankens fysiske mål. Men ikke veldig mye. Ray kan ikke erstatte et par høyttalere plassert to meter fra hverandre. Den forsøker å skape en slags surround-illusjon, men her er Beam vesentlig bedre. I siste generasjon, men også førstegenerasjons Beam er bedre enn Ray.

Jeg trenger ikke engang å nevne Arc, men jeg har sammenlignet, og Arc har et mye bredere, høyere og mer omringende lydbilde. Arc klarer faktisk i stor grad å lure lytteren til å tro at den er et surroundanlegg. Ray er ikke der i det hele tatt. Her er lydbildet vesentlig innsnevret. Også her ville jeg helt klart valgt Beam foran Ray.

Lipsync-problemer

Til slutt må det nevnes at jeg med min Sony A90J OLED-TV opplevde at lyden kom ørlite etter bildet. Det er slettes ikke mye, og når Ray og Arc spiller sammen med den ene tilkoblet HDMI eARC og den andre optisk, så er lyden bare ørlite på etterskudd gjennom Ray. Men det er nok til at man legger merke til det, når man ser opp mot leppebevegelsene til karakterene på skjermen. Illusjonen tar smått skade av dette.

Konkurrenter

Hvis tre tusen kroner er alt du er interessert i å bruke på en lydplanke, så er det fristende å heller anbefale en brukt Beam i første generasjon. Den har det Ray mangler, og dessuten enda litt bedre lyd.

Hvis du ikke er avhengig av Sonos-grensesnittet, finnes det bedre alternativer. Som TCL TS8132, som du får til bare noen hundrelapper mer enn Ray, og som da inkluderer subwoofer. Og Atmos-lyd. Samsung HW-S66A har også både HDMI og optisk tilkobling, og koster nå mindre enn Ray flere steder. Vil du virkelig komme unna med småpenger, og kan leve med Bluetooth som eneste strømmeløsning, kan TCL TS8111 anbefales.

Sonos Ray: Konklusjon

Sonos Ray er en lydplanke som på mange måter er helt grei, og som man nok kan bli fristet til å gi tommelen opp i forhold til prisen. Vi er derimot usikre på om alle vil elske Ray, for denne lydplanken fremstår for oss som et nokså meningsløst produkt.

At dynamikken er nokså tam og lydbildet snevert, kan tilgis. Manglende støtte for Dolby Atmos er også greit nok. At Ray skriker desperat etter en rimeligere subwoofer å pares med, for så være.

At HDMI-kontakten er fjernet, er derimot vanskelig å svelge. Man mister da kontroll over lipsync, og du får ikke stilt lyden med TV-fjernkontrollen hvis den bruker radiosignaler. Optisk kabel til en lydplanke i dag fremstår rett og slett som gammeldags.

Forklaringen er at lydplanken skal funke med eldre TV-er. Men hvor vanskelig er det med både optisk og HDMI? Alle andre får det til.

I iveren etter å gi oss en mindre og billigere lydplanke, har Sonos her kastet ut babyen med badevannet.