: SA Ranger

Makan til nøytral og hyperdynamisk mellomtone! Det er som om Aggie Peterson alias Frost står i rommet og synger direkte til meg, idet den sarte balladen ”Days Like These” siger ut av høyttalerne. Ikke spøkelsesaktig gjennomsiktig, men snarere fysisk tilstedeværende og nærmest til å ta og føle på. Enhver skiftning i stemmebåndet er så tydelig at man nesten blir avhengig. Lydbildet har en massiv substans og en kjapphet som mange høyttalerkonkurrenter vil drepe for. Formen som et utropstegn er berettiget! Dette er System Audio Ranger. På godt og vondt …

Helt ny konstruksjon
Etter suksessen med den store Explorer til 34 000 kroner, var det bare et tidsspørsmål før danske System Audio lagde et litt rimeligere kompromiss. Ikke for det, Ranger er slett ingen nedskalert Explorer. Alle komponenter i høyttaleren er nemlig spesialutviklet for Ranger, som dermed ikke er del av en serie.

System Audio hevder å søke akustisk perfeksjon i sine høyttalerkonstruksjoner, som skal fungere optimalt i en vanlig stue og ikke nødvendigvis i et laboratorium. En rekke akustikere fra rundt om i verden har bidratt i utviklingen av Ranger, for å gjøre den så fleksibel som mulig.

Direkte lyd
For at gulvet og taket ikke skal spille en altfor stor rolle på lydbildet, har konstruktørene forsøkt å få lyden til å gå mest mulig direkte fra høyttalerne til lytteposisjonen. Det betyr at høyttalerne har en snever vertikal strålingskarakteristikk. Dette er omvendt tenkning fra for eksempel Mirage, som sverger til høyttalere med mest mulig spredning, nettopp for å bruke veggene til å gjengi musikken i forsøk på å bringe konsertsalen inn i stua.

For å få en nokså lik lyd når man står som når man sitter, har System Audio laget høyttalerne høye og med flere små elementer.

I tillegg til å redusere akustikken fra rommet minimerer det smale kabinettet refleksjoner fra frontplata, mens den formidable dybden hindrer høyttalerens indre refleksjoner i å påvirke høyttalermembranenes bevegelser.

”D’Appolito”
Øverst på frontplata sitter en 4-tommers mellomtonebass. Under denne sitter diskanten, med nok en mellomtonebass under seg. Denne symmetriske plasseringen gir en bred horisontal, men en snevrere vertikal spredning. Den var først utviklet av Josef D’Appolito og kalles følgelig en D’Appolito-konstruksjon.

De to basselementene nederst er de samme som mellomtonebassene, men gjengir et mindre frekvensområde, 40–900 Hz, mens de øverste i tillegg strekker seg opptil 2200 Hz, hvorpå diskanten overtar. Altså en såkalt 2 1⁄2-veis-konstruksjon.

Innvendig er høyttaleren kablet med Nordost Spellbinder for god leding. Samme kabel brukes som bro mellom høyttalerterminalene på baksiden.

Plasseringsvennlig
Fordi høyttalerne har såpass kontrollert spredningskarakteristikk, er de nokså plasseringsvennlige i forhold til sideveggene. Men bassporten bak gjør at man fremdeles med fordel kan jobbe litt med plassering mot bakveggen. Avhengig av hvor mye bass du ønsker, kan Ranger stå fra en halv til en og en halv meter ut på gulvet.

Vær oppmerksom på at den litt snevre spredningen gjør at høyttalerne bør vinkles mot lytteposisjon, ellers blir sentrum av lydbildet temmelig diffust.

En liten snodighet med høyttalerne er at bassresponsen forandrer seg en smule når man reiser seg opp. I vårt testrom pleier det å bli litt mer bass når man sitter i sofaen enn når man står oppreist. Med SA Ranger er det omvendt. Gjengivelsen blir fyldigere når man står, uten at den øvrige lydkvaliteten forandrer seg nevneverdig.

Lydkvaliteten
Rett ut av esken var høyttalerne en liten skuffelse. Bassen var ikke spesielt lineær og gikk ikke dypt. En litt kompakt og dump lyd preget høyttalerne. Det låt hardt og kunstig. Ikke veldig engasjerende. Selv med kraftige forsterkere ble det liksom ikke skikkelig greie på dem.

Gudskjelov at dette bare var til å begynne med. Etter hundre timer har pipen fått en annen lyd.

Jeg foretrekker å vinkle høyttalerne helt inn mot lyttepunkt for å få et definert sentrum. Det går litt på bekostning av stereobredden, men heller det enn at det svaier diffust mellom venstre og høyre kanal.

Så til det jeg beskrev i begynnelsen av artikkelen. Frost, som ikke har latt høre noe særlig fra seg inntil hun dukket opp med låta ”Days Like These” på veldedighets-albumet ”Prosjekt 101”, har en sart stemme som hvem som helst må finne ytterst forførende. Litt spinkel, men veldig søt, og SA Ranger markerer de kraftigste tonene bedre enn de fleste. De små elementene har en stor fordel i det øverste mellomtoneområdet, fordi de er så kjappe. Samarbeidet mellom disse og diskantelementet er rett og slett upåklagelig.

Og det er mellomtoneområdet som er høyttalernes sterkeste side. Og det på en helt annen måte enn hos de nesten dobbelt så dyre WLM Diva, som også har mellomtonen som styrke. Sistnevnte låter fyldig og varmt, forførerisk spesielt i gjengivelsen av messinginstrumenter. SA Ranger har en langt tørrere, kjappere og mer distinkt mellomtone, men uten den sminkete gjengivelsen fra WLM.

Hva er best? Smak og behag, men Rangerne er helt ekstreme på å gjengi smattingen mellom sangtonene. Og når gitarstrengene plektres på ”Half Open Door” av Ane Brun på 101-skiva, er dynamikken meget fysisk. Knirkingen i gitarkassa sanses også og gir en virkelighetsnær følelse. I så måte minner høyttalerne litt om Anthony Gallo Reference 3 til 30 000 kroner, men sistnevnte er enda mindre preget av farging, grunnet fraværet av frontbaffel, og Ranger har en litt lysere klang i mellomtonen.

Stram bass
Bassområdet gjengis like kjapt som resten. Basstromma på låta ”Only” av Nine Inch Nails smekker kjapt som ei rottefelle og er temmelig fysisk. Nesten utrolig til å komme fra 4-tommers basselementer, selv om det sitter fire i hver høyttaler.

Bassen er likevel ikke høyttalernes sterkeste side. Det låter tonalt bra, men de mister fort dynamikk i bassen når man spiller høyt. Dessuten går de ikke dypest i klassen, selv om 40 Hz er respektabelt nok. Er du en ”bassfreak”, bør du se etter noe annet, eventuelt investere i en god subwoofer. I forhold til Dali Mentor 6 er det litt lite mat og substans i bunnen. Men en kontrabass nyter godt av den krispe og ekstremt dynamiske mellomtonegjengivelsen, i tillegg til å få god nok kropp i bunnen. Så man skal ikke legge så stor vekt på dette.

Diskanten
Oppløsningen i toppen av diskantområdet er helt grei. Diskanten gjør jobben sin med å bringe frem luften i musikken, selv om det finnes en hel del modeller som gjør denne jobben bedre.

Dali Mentor 6 er luftigere, og Dynaudio Focus 220 har også en mer finmasket diskantgjengivelse. Det høres spesielt på trommecymbaler, men også fioliner og kvinnestemmer, og selvfølgelig triangler. Men SA Ranger er bedre enn begge de nevnte på sammenheng mellom diskant og mellomtone, og har langt bedre dynamikk i øvre mellomtone. Med Dali Mentor 6 har skarptromma en litt mørk snert mens cymbalene nesten svever på skyer, mens med SA Ranger er det en helhet blant alle trommene i settet som overgår det meste i prisklassen. Vi stiller ikke spørsmålstegn til konstruktørenes bakgrunn som trommiser, for å si det sånn.

Konklusjon
Hvem er så disse høyttalerne for? Den som ønsker gode musikkopplevelser uansett sjanger. Klisjé, men det er sant. Dette er gode allroundere, bare man er innstilt på særegenhetene. De er litt egoist-høyttalere som helst bør vinkles inn mot midten.

Men den ekstremt dynamiske mellomtonen kombinert med en eksepsjonell sammenheng gjør at all musikk får futt og fart, det låter aldri hardt, og instrumentene kommer med tonestrukturen intakt. Det gjør det vel verdt de små skavankene.

Diskanten er ikke luftigst, og bassen går ikke dypest. Men igjen, sammenhengen er meget imponerende og gagner all musikk. Ønsker du disko-høyttalere finnes det klart bedre alternativer, men høyttalerne slår hardt nok for oss andre og er rett og slett noen dynamiske perler. -Utropstegn!