TEST: Rosso Fiorentino Volterra

For de fleste av oss handler en tur til Italia om pasta, vin, gelato, og sommer og sol. Man vandrer langs brostein og sneies av snerrende scootere mens man kikker inn butikkvinduer, halvveis på jakt etter et par nye sko, en ny skjorte, eller bare et sted å slå seg ned med et lite glass i varmen.

De færreste av oss tenker på å vandre innom en italiensk hi-fi-butikk. Om ikke på jakt etter god lyd, så av ren nysgjerrighet. Det er kanskje synd, for har man et snev av hi-fi-interesse, så finnes det mye mer fra Italia enn Sonus faber og Audio Analogue.

Det er bare så vanskelig å finne utenfor Italia.

Men disse er faktisk representert i Norden. Rosso Fiorentino. Et ikke helt ubeskrevet blad, det må vi medgi, fordi vi testet et par høyttalere kalt Elba i 2015. Siden har det vært stille rundt Rosso Fiorentino. Inntil nå.

For de siste månedene har jeg hatt et par Volterrra av og på i testrommet. De gulvstående høyttalerne hører til i det nest øverste sjiktet hos Rosso Fiorentino, Reference altså, mens Flagship er det aller ypperste fra den florentinske høyttalerprodusenten. For opplysningens skyld skal jeg ile til med å fortelle at den mindre Elba, hører til Classic-serien.

Som er innstegssjiktet hos Rosso Fiorentino.

Det velklingende navnet er hentet fra en florentinsk kunstmaler med samme navn. Som har malt en altertavle som kalles La Deposizione di Christo. Den beskriver hvordan Jesus hentes ned fra korset etter korsfestelsen. Altertavlen som er malt 1521, hang opprinnelig i Duomoen i Volterra, men befinner seg nå byens Pinacoteca Comunale – et kommunalt galleri.

Deposizione er ansett som et mesterstykke av Rosso Fiorentino, og mannen bak høyttalerne – Francesco Rubenni, kan således beskyldes for å ha lagt ambisjonene skyhøyt med Volterra.

Som er en relativt kompakt gulvstående høyttaler med et noe utradisjonelt design, og for så vidt en noe utradisjonell konstruksjon.

Superdiskant

De måler drøyt 106 cm der de står på sokkelen, med pigger og parkettbeskyttere. Med andre ord er Volterra bare marginalt høyere enn Audiovector R3 Arreté og lavere enn Bowers & Wilkins 804 D3.

Men de veier mer. 40 kg er ikke småtterier for en såpass kompakt gulvhøyttaler.

Den relativt høye vekten skyldes at høyttalerne er nærmest som tre separate kabinetter, som så er satt sammen. I bunnen hvilende på sokkelen, finner vi basskabinettet som inneholder en 20 cm bass med Nomex-membran.

Basselementet sitter i et trykkammer, noe som er ganske uvanlig i en verden hvor ‘alle’ bruker bassrefleksåpning i en eller annen form, for å skjøte på med en halv oktav ekstra i bassen.

Her har Francesco Rubenni valgt jevnere bassrespons foran maksimal rekkevidde i bassen, og det nederste basselementet spiller bare fra cirka 38 hz opp til 60 hz. Der overtar en 16,5 cm bass/mellomtone med tilsvarende Nomex-membran. Den sitter faktisk i et bassreflekskammer, sammen med en 28mm domediskant med tekstilmembran – og – en liten bånddiskant over der igjen.

Den lille båndiskanten skjøter på domediskanten, som deles på 2200 hz. Resten betjenes av de to diskantene, som flytter den teoretiske diskantresponsen til 100 kHz.

Nydelig håndverk

Selv om ingen tobeinte hører så høye frekvenser, kan man ledes til å tro at Francesco Rubenni er mer interessant i diskanten enn bassen. Superdiskant, men ikke bassrefleks, kan fremkalle en smule mistenksomhet hos de mest skeptiske. Det er det ingen grunn til, lyden fra et par Volterra er uimotståelig forførende.

Siden dette tross alt er en italiensk høyttaler, designet, konstruert og bygget for hånd i Firenze, er håndverket upåklagelig. Vårt testpar var trukket i rødt skinn på sidene, som koster ekstra, men de kan leveres i andre farger. Også i trefiner i italiensk valnøtt, og tro meg, de ser mye bedre ut i virkeligheten enn på bilder.

Den matte sorte fronten i aluminium er boltet og limt. Detaljarbeidet er en fryd å se på, og knoketesten indikerer at høyttalerne er veldig godt dempet. Magnetiske sorte stofftrekk kan dekke over frontene, hvis man synes det gjør høyttalerne lettere å leve med.

De er også enkle å plassere. Ikke kloss inntil bakveggen, men de kan stå ganske nært uten at det blir overdrevet med bass. I mitt lytterom ble balansen perfekt én meter ut på gulvet, med moderat vinkling av kabinettene mot sofaen. De er heller ikke veldig krevende på forsterkereffekt, men du må ha en Hegel H190 på 150 w, snarere enn en H95 med 60 w, for å få vekket dem skikkelig til live. En Devialet Expert Pro 250 er kanskje overkill, men passet perfekt. Rørforsterkere kan også være en god match, som den glassklare Octave V 70 SE, for eksempel.

Varm og deilig lyd

Mulighetene er mange, men jeg ville tenkt meg om to ganger før jeg spente på en litt ullen og varm rørforsterker på et par Volterra. Litt fordi det ikke hjelper om forsterkeren ruller av tidlig i diskanten, og fordi det hjelper at forsterkeren har litt dreiemoment og grep i bassen.

Da får man fram det beste i Volterra, som skiller seg fra et par Sonus faber Olympica Nova III, med et mykere, varmere og svært behagelig lydbilde som det tar litt tid å bli vant til. Der Nova III banker til i bassen, hjulpet av lette og raske 18 cm basselementer i et bassreflekskabinett, spiller Volterra med mer dybde enn dynamisk trøkk.

Man kan si at Volterra er bedre på kontrabass fordi den får fram varmen og nyansene i klangen bedre, der er Nova III bedre på dynamikken og trommer lyder mektigere på høyttalerne lengre nordfra i Italia.

Et eksempel er de dype tonene fra bassen til Christian McBride, på Al Jarreaus Cold Duck, som virkelig får det til å dirre i luften sånn at man kjenner bassen massere kroppen. Samtidig smeller det ikke like kraftig i skarptrommen, og stortrommen på Dire Straits Love Over Gold, gjengis med tyngde og dybde. Men den smeller ikke fjeset på deg på samme måte som på Nova III. Eller et par Klipsch Cornwall for den del.

Styrken til Volterra ligger altså ikke i eksplosiv dynamikk, men evnen til å bringe fram klangfarger, tekstur og dybde. Der er for eksempel Puccinis La Boheme perfekt fordi høyttalerne leverer lyden fra opptaket i et organisk lydbilde med en sjelden evne til å få fram klangnyanser. Vokalklangen er spesielt nydelig gjengitt, med en fokusert klarhet som man sjelden opplever på denne siden av dyre elektrostathøyttalere.

Jeg var litt usikker på hvor stor betydning bånddiskanten egentlig hadde, så jeg dekket den til og lyttet videre. Da falt lydbildet litt i skala, og det høye registeret til sopraner, lød litt skarpere i kantene. Samtidig lød cymbalene til Jack DeJohnette på Butch & Butsh fra Up For It – live-opptaket med Keith Jarrett og Gary Peacock – mer fremtredende i lydbildet med bånddiskantene tildekket.

Da jeg omsider plukket av plastdekselene foran elementet, befridde jeg samtidig musikken pusteevne. Det var som om klangen ble mer avslappet, naturlig og litt luftigere på samme tid. Så bånddiskanten har definitivt livets rett. Den er ikke en ekstra diskant som tilfører mer energi over 2200 hz, men den gir musikken en større dimensjon, og noe så vanlig som vokaler mer vekt og dybde.

Klaverklangen har også godt av bånddiskanten, som gir opplevelsen av at tonene klinger friere, mer vektløst og fokuserte.

Samtidig er det ikke sikkert at Volterra er den perfekte høyttaleren for de som spiller overveiende rock, tungrock eller for den del rap eller hip hop. De har ikke den samme fandenivoldskheten til et par store Klipsch- eller JBL-høyttalere, og trives ikke med å spille på øredøvende volum.

Konklusjon

Men til alt annet er de lekre Rosso Fiorentino Volterra en betagende opplevelse å lytte til. De leverer musikken på en myk pute trukket i silke, uten at noe noen gang lyder ullent eller tildekket. Og de gjør det med en sjelden kombinasjon av varm, fyldig og dyp klang, med stor gjennomsiktighet og innlevelse. Volterra er høyttalere som er lett å leve med. Og hvis man liker at musikken presenteres med mest mulig naturlighet uten at det noen gang lyder hardt eller skarpt, kan de sjeldne italienske juvelene være høyttalerne du ikke visste at du kom til å forelske deg i.