: Rosso Fiorentino Elba

Er man over snittet interessert, kan man bare bestille seg et byggesett og sette sammen sine egne høyttalere. Det fungerer helt greit, jeg har gjort det selv, og det var såre enkelt. Man trenger ikke mye verktøy eller kunnskap for å sette sammen to høyttalere, men det er helt nødvendig om resultatet skal bli bra.

Bare spør en ekte høyttalerkonstruktør. Du vet, en sånn som går i hvit frakk, mellom laboratoriet og testrommet. Som måler og lytter seg frem til at alt er innenfor toleransene, og smekker et stempel med GODKJENT på et skjema, når høyttaleren er klar for deg. Altså kunden som stikker innom elektrobutikken på jakt etter nye høytttalere.

Det med hvit frakk er ikke nødvendigvis sant, men mange høyttaleren forlater laben med et stempel som heller burde si. GODT NOK!.

For det er hva man som regel får når man handler høyttalere. Godt nok. Hverken råbra eller strålende, men godt nok.

Slik er det heldigvis noen konstruktører som ikke tenker. Som Francesco Rubenni. En velkledd italiensk gentlemann som er mer musikkelsker enn høyttalerkonstruktør. Men som på kort tid har skaffet seg et navn som mannen bak Rosso Fiorentino. En florentisk høyttalerprodusent som aldri har vært tilgjengelig i Skandinavia, før nå.

 

Klassisk design

For Francesco Rubenni er det ikke noe som heter godt nok. Ikke når morgenespressoen putrer en liten lydkulisse til soloppgangen i Firenze, eller når høyttalere skal måles, lyttes, og tweakes. Da skal alle ledd være perfekte. Hver stein skal snus i søken etter litt bedre lyd. Det skal være så bra som det er mulig med midlene til rådighet.

Alt handler om å få molto bene til å bli bravissimo, og på de aller dyreste høyttalerne: Perfetto!

Det har gitt Rosso Fiorentino – som er oppkalt etter en florentinsk kunstmaler – et navn audiofile nikker anerkjennende til, og derfor er det rart at de ikke har vært å finne i nordiske butikker.

De lager bare 10 høyttalermodeller hvor den store 164 kilo tunge Florentia er toppmodellen. En slags drømmehøyttaler fra Francesco Rubenni, som har brukt to 30 cm basser med en 25 cm midtbass, to 165 mm mellomtoner, en 25 mm diskant og en bånddiskant, i den komplekse konstruksjonen. Som kombinerer åpen baffel med lukkede basskabinetter.

Så kompleks er langt fra den mye mindre og rimeligere Elba-modellen, som er kalt opp etter den italienske øyen hvor Napoleon satt i eksil, etter at han ble kastet som keiser i 1814. Høyttaleren er størst i deres Classic-serie, men er en relativt lettplassert gulvstående to og en halvveiskonstruksjon, med to 165 mm basser med glassfiber i en komposittmembran. Lett og stivt på samme tid, kombinert med en 25 mm diskant med tekstilmembran.

Stort mer er det nesten ikke å si. Slike høyttalerkonstruksjoner tester vi stadig vekk. Men få av dem ser så bra ut som Elba. De finnes i sort eller hvit utførelse, med front, sider og bakveggen trukket i kunstskinn, og montert på en sokkel i bunnen. Utførelsen og kvalitetsinntrykket forsvarer absolutt prisen på 25.000 kr paret.

 

Luftig og organisk lyd

De matcher definitivt kvaliteten til et par B&W CM9 S2, Dynaudio Excite X38 og virker bedre konstruert enn selv Sonus faber Venere 2.5 i sort eller hvitt.

Det beste av alt, er at de faktisk spiller meget godt. De lyder hurtigere enn B&Ws CM-serie, og er litt åpnere enn Venere 2.5, men har ikke helt den samme dynamiske kontrasten til et par store Dynaudio Excite.

Det siste skyldes at de er relativt små og har mindre membranflate til å flytte luft, men størrelsen tatt i betraktning, leverer de et forbløffende stort lydbilde.

Stereoperspektivet og den innsikten som en holografisk 3D-gjengivelse kan gi, er gjennomført til perfeksjon. Man sitter både og svinger hodet frem og tilbake som på en tenniskamp, og lener seg frem for å høre dypere i lydbildet. For Elba-høyttaleren er en fremragende skaper av rom i alle dimensjoner. Klassiske verker eller kammerjazz, kommer begge til sin rett, for i kombinasjon med en strålende åpenhet og fremragende detaljrikdom, er den en besnærende musikkformidler av musikk med komplekse nyanser.

Åpningssporet på Donald Fagens album Sunken Condoes – Slinky Thing – lyder ikke så mørkt og innesluttet i mellomtonen som i mange andre høyttalere. Her hører man bedre små detaljer og vokalen er bedre definert. Slagverket både her og i klassisk musikk, lyder stramt og dynamisk, snarere enn fett og tøft. Dette er ikke høyttaleren man vrenger Satyricon ut av på 110 desibel, men de er ikke bare egnet til klassisk og kammerjazz.

Selv om det frister å sette på flere operaverker og jazzvokalister, enn elektronisk pop. Fordi vokalgjengivelsen er så nydelig glatt og klar. Uansett om det er mannlig eller kvinnelig vokal. Opera er en nytelse på Elba-høyttalerne og særlig er duetter og kor en stor opplevelse fordi mellomtonen ikke er farget i noen retning.

Men annen musikk er ikke borte vekk. Trekk fra litt for at dypbassen ruller pent av litt i tidligste laget, og begrensningene i hvor høyt de relativt beskjedne høyttaleren spiller, så står man igjen med en vakkert polert høyttalerjuvel med noen klare kvaliteter: Romfølelsen og perspektivet. Åpenheten og detaljrikdommen. Den klare og ufarvede mellomtonen, og: Lynraske transienter og knivskarp fokus.

Den lyder aldri ubehagelig, spiss eller ullent. Snarere har vi med en godt tilpasset høyttalerkonstruksjon å gjøre. Den brynet seg på 300 W effekt fra McIntosh MA7000, 400 W effekt fra Devialet D400 og McIntosh MC275s mindre 75 W rørwatt, uten å hikke eller mukke en eneste gang.

 

Fenomenal musikkmagiker

Rosso Fiorentinos lille Elba er så gjennomført godt laget at den spiller skjorta av mange andre høyttalere til samme pris. Den spiller ikke høyest eller tøffest, men den spiller med mer innlevelse og emosjoner, om man kan si slikt om en høyttaler. Liker man musikk bedre enn hifi og ikke trenger å spille dundrende høyt, er dette en høyttaler som kan få hjertet til å banke raskere. Glem godt nok, Elba er ren musikkmagi. Perfetto!