Den andre subwooferen jeg har valgt til denne testen heter R 528 og leveres også i den høyglanslakkerte utførelse. Akkurat som G1 er R 528 utstyrt med et 12” element. I stedet for en lukket konstruksjon har man valgt å avstemme systemet med et like stort, nedovervendt passivt element. En av grunnene til hvorfor man velger en passiv radiator i stedet for det billigere alternativet med et enkelt plastrør (bassrefleks), kan være at bassrefleksportens lengde har en tendens til å bli upraktisk lang i små konstruksjoner med lav avstemmingsfrekvens. En mindre rørdiameter reduserer riktig nok nødvendig rørlengde, men forhøyer også lufthastigheten i porten slik at det kan oppstå problemer med støy. Ulempene ved å benytte passiv radiator er at det er dyrere samt at elementet vanligvis bunner før det aktive gjør. Ved normal avstemming kan man regne med at den passive radiatoren behøver et areal motsvarende 150% av hovedelementet. Systemet er avstemt til relativt høye 34 Hz og savner beskyttende høypassfilter for å forhindre ekstreme membranutslag under tenkelige 25 Hz. Forsterkereffekt, lavpassfilter og tilkoblinger er snarlikt G1. Effektforsterkeren er her imidlertid av klasse D – nærmere bestemt et ASP500 fra Bang & Olufsen.

Lytteinntrykk
Selv om man ganske lett flytter G1 selv rent vektmessig, så gjør den følsomme finishen at man gjerne til være to for dette. Til sammenligning med G1 virker 528-erne som små nette terninger (26 kg hver). Disse har nå blitt plassert nær hver sin sidevegg og et stykke ut fra hovedhøyttalernes vegg.

Med testsporet fra Yello blir det merkbart at bassgjengivelsen har en helt annen kontroll. Her går det å få en rimelig velfungerende helhet sammen med en dyp og kraftig bass. Det forekommer fortsatt en heftig resonans et sted omkring 30 Hz, men ikke så uttalt at den helt dominerer gjengivelsen. Den låten som kanskje best demonstrerte forskjellen mellom de testede subwooferne, er Kemopetrols ”Child is my name” fra albumet ”Slowed down”. Her er en melodibass som vandrer mellom B0 og D2 (cirka 30-70 Hz). I gode rom kan bassgangen oppleves herlig tørr og fast, men ettersom det er snakk om mange toner er risikoen for at rommet skal forandre klangen overhengende.

Også filmlyden er enklere å få til med de to 528-erne. Imidlertid savnes det litt av G1-ens helt ekstreme dyp i visse filmsekvenser.

Avslutningsvis synes jeg det er synd at verken G1 eller R 528 har innebygget equalizer. Så lenge man ikke forsøker å kompensere for fall (dip i frekvens) forårsaket av destruktiv interferens er minimum-fase-equalization korrekt tiltak for å – ved lave frekvenser – opprettholde en akseptabel rett tonekurve i helt normale rom. Imidlertid er det viktig – noe jeg påpekte i forrige utgave og testen av JBLs aktive studiomonitor – å alltid behandle lave frekvenser i mono. To subwoofere med hver sin innebygde ”auto-eq” ser ikke rommets stående bølger som de sprer med musikk og film. Nesten alt programmaterial er monobasert ved lave frekvenser. Vil man benytte mer enn en subwoofer er en ekstern equalizer altså det eneste å anbefale.

Også i denne testen: