TEST: Raidho X1t

Danske Raidho er kjent for å lage kompromissløs high-end, og når de bruker eksotiske materialer i sine høyttalere, så er det på grunn av spesielle akustiske egenskaper – og ikke bare fordi de er eksotiske i seg selv.

Et eksempel er talespolene i høyttalerelementene. Ofte er disse i kobber, som er en effektiv strømleder. Dessverre er kobber også temmelig magnetisk når det er viklet rundt til en spole. Når spolen beveger seg frem og tilbake et høyttalerelements magnetfelt, bremses den, noe som går kraftig utover transientresponsen og dermed hurtigheten. Det er også en kilde til forvrengning av lyden.

Derfor brukes ofte aluminiumspoler i dyrere høyttalere. I forhold til kobber er det mindre påvirkelig av magnetisme, men heller ikke aluminium er immunt. Selv om det funker bedre enn kobber.

Talespoler av titan

Raidho bruker i stedet spoler av titan. Titan er en mye dårligere elektrisk leder enn kobber og aluminium, noe som må kompenseres for med et større tverrsnitt på spoleledningen. Fordelen med titan er at det ikke påvirkes av magnetisme. Spolen får ferde helt fritt gjennom magnetfeltet, noe som betyr en mye bedre dynamikk og hurtighet.

Titanspoler er mye mer komplisert å lage, og er derfor dyrt. Raidho er blant svært få høyttalerprodusenter som bruker slike i sine høyttalerelementer. Det koster som kjent å være kompromissløs.

Ventilert elementkonstruksjon

Den øvrige elementkonstruksjonen er konstruert med mest mulig ventilasjon, slik at ingenting bremser opp. Maksimal dynamikk og lavest mulig forvrengning er målet, derfor brukes også meget effektive neodymmagneter i alle Raidhos høyttalere.

Dyre membraner

Raidho tar heller ikke lett på membrankonstruksjonen. Dette er den delen av elementet som setter luften i bevegelse, og det er viktig at denne er så stiv og lett som mulig. Dette for å henge med i musikkens raske svingninger, uten å bryte opp i forvrengning på veien, mens det dundrer frem og tilbake.

Et vanlig materiale produsenter velger for å oppnå best mulig stempelbevegelse i et mellomtone- eller basselement er, ifølge Raidho, sammenpresset aluminium eller magnesium. Brytningsfrekvensen for disse, hvor membranen ikke lenger produserer musikk men bare forvrengning, er typisk rundt 6,5 kHz. Typisk settes delefrekvensen rundt 3 kHz, slik at membranen aldri trenger å nærme seg denne grensen. Dessverre er det ikke så enkelt, for membranen begynner gjerne å få problemer allerede et godt stykke før.

Raidho ønsker derfor å skyve oppbrytningen så langt opp i frekvens som overhodet mulig. De bruker da en sandwich-membran, med et syltynt lag aluminium som separerer to lag aluminiumoksid. Disse dannes på aluminiumlaget i en spesiell plasmaprosess. Membranen sammen med den omkretsende ringen skal ifølge Raidho ha sitt «oppbrytningspunkt» ved 12,5 kHz. Men det er ikke en stygg oppbrytning som hos andre, i stedet er det bare en liten egenresonans der. Når man så setter delefrekvensen rundt 3 kHz, så vil denne egenresonansen aldri få bli en del av den faktiske lydgjengivelsen.

Kompakt Raidho X1t – med tantalum

I de dyrere høyttalerseriene nøyer ikke Raidho seg med dette. I flaggskipene tar de det aller lengst ut, med et diamantbelegg utenpå membranen.

I serien under diamantserien bruker man i stedet titan. Det vil si, frem til nå. For når den superkompakte X1t tar over for den glimrende XT1, så er titanbelegget på den 5,25 tommer lille bassmembranen erstattet med tantalum.

Tantalum er meget motstandsdyktig mot varme og slitasje, og har sitt smeltepunkt ved nesten 3000°C. Det fjerde høyeste av noe metall. En membran belagt med tantalum er mye stivere og hardere, uten å tilføre nevneverdig egenvekt. Oppbrytningspunktet på en slik membran er hele 15 kHz, ifølge Raidho.

Bånddiskant

På toppen av X1t troner bånddiskanten, som vel må kalles Raidhos signaturkomponent. Denne går igjen i alle høyttalerne deres. Det er en planmagnetisk diskant, som betyr at selve membranen er en syltynn folie som er opphengt mellom to motstående magnetfelt. Folien er 11 mikrometer tykk og hele flaket veier bare 20 milligram. Det er femti ganger mindre masse enn en vanlig domediskant, som ifølge Raidho betyr så å si null resonanser eller forvrengning. Oppbrytningsfrekvensen ligger her på skyhøye 82 kHz, som skal sørge for den reneste diskanten mulig, med bøttevis av luft.

Litt om plassering

Alt høres vel og bra ut på papiret, men det betyr lite om den endelige lyden ikke står seg.

Som mange andre Raidho-høyttalere kan X1t være litt surmulte med tanke på plassering. For det første går de ikke veldig dypt, rundt 70 Hz, som betyr at de trenger litt hjelp av rommet i bassen. Men for tett inn mot veggen på vårt 30 kvadratmeters testrom, og det låt nesten som det var noe feil med fasen. Lenger ut på gulvet satt stereoillusjonen som en påle, men da ble bassen for slank. Til slutt fant jeg en god mellomting, rundt 1 meter fra veggen (og 70-80 cm fra sideveggene). Men dette vil variere fra rom til rom, så sett av litt tålmodighet til dette.

Men la det være sagt, at disse høyttalerne foretrekker et mindre rom. Mitt dedikerte hjemmekontor på 10 kvm viste seg å være som skapt for disse høyttalerne, og der kunne de stå på stativer tett mot veggen. Og skal si de gjorde seg som PC-høyttalere, med en integrert Hegel H590 i front! Mindre forsterkere funker også bra, i det samme lille rommet fikk jeg også god lyd fra den ikke spesielt strømsterke Lyngdorf TDAI-1120, som også har fordelen av romkorreksjon. Men dynamikken sitter best med en kraftig forsterker – som også må være kjapp. Vår trofaste McIntosh MA7000 ble for eksempel en for sløv og døll match.

Lyden av Raidho X1t

Med best mulig plassering er det en ren nytelse å høre på musikk gjennom Raidhoene. Trompeten til Till Brönner på A Thousand Kisses Deep henger i luften, utenfor høyttalerne, som et hologram. Her er det masse luft, tonene er så uforvrengt at jeg glemmer at det er et par høyttalere jeg hører på, og mikrodynamikken er ekstremt presis. Det er virkelig uvant å høre musikken så uanstrengt gjengitt.

Kontrabassen til Dieter Ilg på samme sang er også superdetaljert og krisp. Det finnes helt klart høyttalere til denne prisen som går dypere i bassen, også blant de på stativ. Jeg kommer på både Vivid Audio Kaya S12 og Audiovector R1 Arreté. Du får også glimrende gulvhøyttalere som Audiovector QR7 og Bowers & Wilkins 702 S2 Signature, som gir deg hele frekvensområdet til samme pris.

Men det er noe eget med den musikalske presentasjonen fra Raidho X1t. Renheten og uanstrengtheten er til å ta og føle på. Og selv om de ikke går dypt i bassen, mangler det ikke fylde her. Vokalen til Lars Winnerbäck på den akustiske gitarballaden Brusna hjärtans höst fyller rommet og slår rot inn i sjelen. Mens gitarstrengenes mange mikroskiftninger stråler ut av høyttalerne.

Til tross for at de ruller av tidlig i bassen, låter ikke Raidho-høyttalerne lyst. Her er det tvert imot varme i bøttevis, og celloen på Minor Majoritys Dancing in the Backyard låter så ekte som noe annet. Da er det en selvfølge at også klassisk musikk, som Anne-Sophie Mutters tolkning av Clara Schumanns Piano-trio i G-moll, opus 17, fungerer brillefint. Instrumentenes individuelle plassering er nærmest makeløst presis, og jeg kan virkelig sitte og høre på dette hele dagen.

Hva med rock og dunkemusikk?

Høyttalerne spiller alt de får servert med en oppløsning og renhet som man bare må beundre. Dette gjelder også for rock, metal og dunkende popmusikk. Men her føler jeg også behov for skikkelig dynamikk på makronivå, og det er her Raidho har lagt kompromisset på disse høyttalerne.

For selv med en kraftig forsterker, så setter de på bremsen når man spiller høyere. Det vil si, de bremser egentlig ikke, for det er tydelig at elementene er lynkjappe! Men i ytterkantene av sin slaglengde går de selvsagt ikke lenger, og det er der jeg godt kunne ønske meg at det var enda litt mer å gå på. Når man drar opp lydnivået er jeg vant til at basstromma og perkusjonen forøvrig på Ignition av Valorant smeller skikkelig ut. Her blir det for forsiktig for meg. Det samme med Imagine Dragons’ Enemy fra soundtracket til den animerte Netflix-serien Arcane: League of Legends. Er dette favorittmusikken din, ville jeg anbefalt større og kraftigere høyttalere. Gjerne noen større gulvhøyttalere, eller større stativhøyttalere med en eller to subwoofere.

Metalband som Rammstein og Slayer fungerer bedre, fordi det ikke er like mye dypbass – som er høyttalernes største problem. I et lite rom vil denne musikken fungere svært godt, såfremt du ikke forventer å kjenne musikken fysisk på kroppen. Da trengs noe større.

Konklusjon

Er du ute etter et par kompakte stativhøyttalere som leverer musikken så rent og oppløst som mulig, og tegner det hele opp med en bredde og dybde som svært få andre kan etterligne? Hvor instrumentene er til å ta og føle på, og vokalister står frem som om de er ekte personer som står i rommet ditt og synger til deg?

Raidho X1t oppfyller alle dine drømmer. Her har man virkelig truffet blink, for du skal lete lenge etter en høyttaler med bedre kontroll på mikrodynamikk, med luftigere diskant og en bedre tonal sammenheng. På sitt beste er de makeløse.

Høyttalernes eneste ankepunkt er at de ruller av litt tidlig i bassen, og de spiller ikke like høyt og kraftig som større høyttalere. Fysikkens lover, vet du. De trenger også litt arbeid med plassering, for å finne punktet hvor rommet hjelper best til i bassen, men uten å ødelegge for det ellers fantastiske lydbildet.