Danske Raidho er ikke som andre høyttalerprodusenter. For det første lager de alle sine egne høyttalerelementer, hvor prosessen er like eksotisk som materialene. Materialene som er brukt er gjort på grunn av spesielle akustiske egenskaper – og ikke bare fordi de er eksotiske i seg selv.
X-serien er Raidhos rimeligste høyttalerserie, men den bygger likevel på den samme kompromissløse tankegangen som alle deres høyttalere. Nemlig å levere en mest mulig realistisk og uanstrengt gjengivelse av musikken. Å komme så nær en «urokkelig» gjengivelse av musikken som mulig – hvor høyttalerne forsvinner og bare etterlater seg en ren musikalsk opplevelse.
For en stund tilbake siden testet jeg Raidho X1t, en mer påkostet variant av den nå utgåtte X1. Hvor t-en står for tantalum, altså er det keramiske basselementet belagt med et syltynt lag tantalum, for å få enda bedre stivhet og lavere forvrengning. Resultatet var da også en formidabel høyttaler.
En kompakt storebror
X1.6 er en storebror til X1t, med et større kabinett og et 16 centimeters basselement mot lillebrors 13 cm. Dette gir X1.6 en dypere bass som strekker seg helt ned til 45 Hz, mens X1t ikke går dypere enn 70 Hz.
Men i motsetning til X1t, som har en keramisk membran belagt med tantalum for å redusere forvrengning, er membranen i X1.6 «bare» laget av keramikk. Men selv om keramikken ikke er belagt med noe oppstivende materiale, verken tantalum, titan eller diamant som i de dyrere Raidho-seriene, er den i seg selv meget stiv og lett, og med veldig lav forvrengning. Det er bare den siste lille prosentdelen av renhet den ikke har, sett i forhold til de mer eksotiske, belagte membranene.
Høyttaleren har de karakteristiske planmagnetiske bånddiskantene Raidho er kjent for, og en ventilert elementkonstruksjon som sørger for minst mulig motstand for stempelets bevegelse. Basselementets talespole er i titan, som nesten ikke lar seg påvirke av induksjon. Alt for å gi en kjappest mulig transientrespons. Det er klart sånt er dyrt.
Keramikkmembranen i X1.6 er laget for å være utrolig stiv og lett, noe som gir lav forvrengning og rask respons. Den mangler som sagt bare tantalum-belegget for å få forvrengningen enda lenger ned, men det er slettes ingen grunn til å frykte ulyder her. Selv om X1.6 ikke har den aller dyreste membranfinishen som sine storebrødre, er den likevel en ekte Raidho-høyttaler. En høyttaler som søker å levere en magisk realistisk musikkopplevelse, bygget på en kompromissløs tilnærming til høyttalerdesign.
Finne den perfekte plasseringen
Jeg har alltid likt Raidho, selv om høyttalerne er kjent for å være notorisk vriene med plassering i forhold til bakvegg. Ofte må de stå midt ute på gulvet for å få en balansert bassrespons, mens de låter altfor svulstig om de plasseres nærmere bakveggen.
Det har derimot skjedd noe positivt med plasseringsvennligheten til de siste kreasjonene, inkludert X1.6. Men selv om den er mindre kritisk til plassering enn sine eldre familiemedlemmer, krever den fortsatt omtanke for å yte sitt beste. Har du plass, kan de med fordel trekkes et stykke ut fra bakveggen, for å unngå at bassen blir for dominant, men i mindre rom er det ingen krise å plassere dem nærmere veggen.
I vårt dedikerte lytterom på 30 kvadratmeter fant jeg den gunstigste plasseringen til å være rundt 1 meter fra bakveggen og 70-80 cm fra sideveggene. Dette deler den med lillebror X1t. Tettere mot bakveggen ble bassen for svulstig, lengre ut på gulvet ble den for tam.
Dette vil selvsagt variere fra rom til rom, så mitt råd er å eksperimentere litt med plasseringen. Det kan gjøre underverker for lydbildet.
Forsterker
En annen ting å tenke på er at X1.6, i likhet med de fleste Raidho-høyttalere, foretrekker en litt kraftig forsterker for å yte sitt aller beste. En Hegel H590 (2 x 300 W) eller tilsvarende vil virkelig få dem til å skinne. Jeg har også hatt hell med min trofaste (og utgåtte) integrerte AVI S21 MI Laboratory Series (2 x 150 W), sammen med en god streamer som Gold Note DS-10 EVO.
Men mindre forsterkere kan også funke bra, spesielt i mindre rom. Det viktigste er at forsterkeren har nok kraftreserver og er rask nok til å holde følge med høyttalernes lynkjappe transienter. Lyngdorf TDAI-1120 (2 x 60 W) er et eksempel på en forsterker av god kvalitet men med begrensede strømresurser. På mitt lille hjemmekontor har den ingen problem med å få gode ting ut av X1.6, men den savner litt guffe og kontroll til å drive høyttalerne til de store høydene.
Lyden av Raidho X1.6
Lydmessig er det en sann glede å lytte til Raidho X1.6. Ta for eksempel sangen Dream of You av Lionlimb med gjestesanger Angel Olsen. Her vises virkelig hvilke kvaliteter høyttalerne besitter. Det litt skitne lydbildet med vrenggitar, et keyboard som panoreres frem og tilbake i lydbildet, rå og upolerte trommer, og Angel Olsens nydelige stemme midt oppi det hele, blir rett og slett fantastisk gjengitt. Det kan virke som et paradoks, at høyttalernes eksemplariske renhet understreker lydbildets skitne og rå natur.
Det er omtrent så rent som du får det, og saksofonen på Markusphilippe sin Pink Panther-tolkning låter nesten magisk. Som om den trakteres i rommet fremfor meg, med en fuktig – men helt ny – treflis. Kontrabassen låter herlig raspete og likevel fyldig.
Den sykt fete Fiona Apple-aktige jazzlåta Big Feelings av Willow jager i vei fra første takt, på grensen til å være masete, men lander innafor. Nest etter den glimrende stemmen, står trommene og pianoet i fokus. Man sitter der med en blandet følelse av melankoli og reinspikka stress, og jeg elsker det! Her får høyttalerne virkelig vist frem sin styrke i mellomtonen, hvor den mørke og komplekse pianoklangen får skinne, samtidig med at cymbalene svever på skyer.
X1.6 går dypere og er stødigere nedover i bassen enn X1t. Likevel er det fortsatt begrenset hvor høyt de kan spille før basselementene begynner å lage litt ulyd i form av skurring. Du skal være forsiktig med lydnivået på låter som Lizzos About Damn Time, med saftige trommerytmer som skriker etter en bassgjengivelse med masse trøkk. Høyttalerne får som alltid frem kvalitetene i mellomtonen og diskanten, og ved moderat lydnivå er også bassen i høyeste grad på plass. Men du skal ikke skru opp lyden altfor masse før høyttalerne sier ifra. De har naturligvis ikke «moro-faktoren» til større høyttalere.
Jeg skal likevel være forsiktig med å trekke frem dette som noe minus. Høyttalerne er nemlig laget for å få fullt utbytte av dynamikken, uten å holde igjen noe som helst. Når høyttalerelementene blir med på hele lydbølgens ferd fra høyeste topp til dypeste dal, og det så kjapt som overhodet mulig, så har den ingenting å gå på når man prøver å tvinge den til å spille høyere enn dens fysiske begrensninger. Da vil den si ifra med ulyder.
Man kunne kanskje ønske at høyttaleren ville rulle av tidligere i bassen, til fordel for et høyere maks-lydtrykk. Men det ville vært imot hensikten. Til det vil nok Raidho svare at du bør kjøpe en av deres større modeller.
Konkurrenter
Blant høyttalere jeg kan komme på i denne prisklassen som fortjener en lytt, er klassikeren Rogers LS5/9. Med en fantastisk mellomtone og en utsøkt balanse. Og med en bass så nøytral at den faktisk oppfattes som tam. Det gjør den ikke hos Raidho X1.6, som er mer engasjerende å lytte til. De har dessuten mer luft i toppen, i tillegg til mer guffe i bunnen.
Audio Physic Spark er større enn Raidho X1.6 og går litt dypere i bassen. De er også mer fremtredende i mellomtonen, selv om den i Raidho-ene nok er enda et hakk renere. Spesielt i øvre mellomtone er Raidho-ene noe mer tilbakeholdne, slik at instrumenter og stemmer låter litt mer forsiktig. I en perfekt verden skulle jeg gjerne kombinert deres styrker, altså en Raidho-høyttaler med noe av Sparks fokus i øvre mellomtone.
Bowers & Wilkins 805 D4 er en slags referansestandard blant kompakthøyttalere. Selv om de låter forskjellig, har de egentlig samme styrker og svakheter som Raidho X1.6. Med en fantastisk oppløsning og bassrespons, men en litt behersket dynamikk ved høyere lydnivåer. B&W-ene ser dyrere ut, og går dypere i bassen. De er også mindre sære på plassering. Men X1.6 har en x-faktor som ikke B&W besitter. Tonene fremstår ikke like «matematisk korrekt» som gjennom B&W-ene, og jeg foretrekker som regel å lytte til danskene.
Konklusjon
Raidho X1.6 er en fantastisk kompakt stativhøyttaler som leverer en storslagen lyd, hvor både sangstemmer og akustiske instrumenter står ut i all sin blomst.
Om du er ute etter et par kompakte høyttalere med klokkeren lyd og en oppløsning av en annen verden – spesielt i diskanten – har du kommet til rett sted. Et blinkskudd av dimensjoner, rett og slett vanedannende.
Spesielt akustisk musikk briljerer. Klassisk musikk også, selv om nok enkelte kan ønske seg en større dynamisk skala der. Det er begrenset hvor høyt disse Raidho-ene kan spille, før basselementene begynner å lage litt ulyd i form av skurring. Av samme grunn skal man være forsiktig med partymusikken. Men innenfor sitt register og sin skala, er dette blant det bedre du får høre i denne klassen.
