: Quad ESL-2912

Quad er en klassiker innenfor hi-fi. Firmaet lyktes med å grave frem den faktisk meget gamle idéen med elektrostathøyttalere, og skape det som på sin tid var en ren sensasjon som helt enkelt satte helt nye grenser for lydgjengivelse i hjemmet. Selve grunnidéen med elektrostathøyttalere ble skapt allerede på 20-tallet, men på den tiden var det en kommersiell umulig idé som ganske kjapt ble lagt i møllpose, til tross for at den lydmessig sett var vidt overlegen datidens høyttalere.

Peter Walker, den legendariske mannen bak Quad, plukket opp idéen og i 1957 kom han med den første elektrostathøyttaleren som var praktisk brukbar og som dessuten gikk an å selge. ESL-57, som den het, solgte også. Mye og lenge. Oppfølgeren, ESL-63 kom først i 1981 og ble med en gang en minst like stor klassiker. Den eneste innvendingen var at det kanskje ikke var like hakesleppende bass som resten av gjengivelsen la opp til.

Det finske firmaet Gradient konstruerte derfor en dipolbass som kunne plasseres i de nærmest obligatoriske Target-stativene til ESL-63. A match made in heaven. Min gamle kompanjong Michael Madsen bygde en dipolløsning ”kraftig inspirert” av Gradient til sine ESL-63, og det spilte musikk som hører herligheten til. En virkelig øreåpner for meg på den tiden – ok, her var en gjengivelse som ikke var lik det jeg hadde hørt tidligere.

Moderne tider
Den moderne Quad-høyttaleren bygger i stor utstrekning på samme grunnidéer, men man har bygget ut konseptet. Skikkelig dessuten. ESL-2912 er oppbygd av seks paneler som alle mates med samme musikksignal. To av dem har konsentriske anoder for å skape en oppfattelse av at høyttaleren er en point source. Og hver elektrostatdel reagerer litt annerledes på det innkommende musikksignalet, noe som gjør at man får oppfattelsen av at diskanten kommer fra høyttalerens midte. Elektrostater betyr høyspenning, og Quad har lagt inn tre ulike beskyttelseskretser for ikke at høyttaleren skal ta skade. Internt sier man seg å benytte høykvalitetskomponenter både i transformatorer og kondensatorer.

Stort var det
Quad ESL-2912 er en stor høyttaler på alle måter. Den store lyden kommer vi tilbake til, men den fysiske størrelsen kan man ikke overse og må få et par kommentarer på veien. Høyttaleren er i grove trekk 70 cm bred, en og en halv meter høy og luter 3 grader bakover. Testparet var med svart front, tidligere modeller har noen ganger hatt noen merkelige finisher som etter min mening har gjort det hele enda verre, svart er tross alt noe av det mest nøytrale du kan ha i denne sammenheng. Og likevel…

Sønnen kom på besøk, og det første han sa var at det kommer ingen damer inn i hjemmet med slike høyttalere, nei. Det har han helt sikkert rett i. Jeg besøkte en gang Kaj, som er lydtekniker av yrke, og som hadde kjøpt de like store forgjengerne, for Kaj kan høre – meget bra dessuten. Bakgrunnen til at han valgte disse høyttalerne var nok det faktum at han var ungkar, og kanskje også det at han er blind fra fødselen av. Men bra låt det.

Vakre er de altså ikke, og de dominerer mitt 58 kvadratmeter store rom på en måte jeg ikke engang trodde var mulig. At de dessuten bør stilles opp med den største presisjon gjør det ikke enklere. Men du blir unektelig lydmessig belønnet om du legger ned arbeidet. Rikelig belønnet.

Et annet problem var at min normale referanseoppstilling bestående av Bladelius elektronikk og Nordost kabler ikke var en spesiell vellykket sammensetting med Quad ESL-2912. Det viste seg raskt på bakgrunn av min erindring av hva jeg tidligere har hørt fra Quad, at det måtte være noe mer å hente. Gjengivelsen var ikke dårlig, lang fra, men det var akkurat som om den savnet litt av det siste av både varme og helhet, pluss at det aldri riktig ble den kontakten til musikken som jeg mener at Quads elektrostathøyttalere ellers kan by på.

På testbenken fantes også et oppstilling av elektronikk fra Luxman, forsterkeren 505uX og CD-spilleren D-05. Inn med dem og et par fornuftige kabler fra Slinkylinks, og så kom vi dit jeg hadde forventet – og mer til. Nå begynte det å ligne noe!

Elektrostater kan være en utfordrende last for en forsterker, men klasse-A forsterkere bruker normalt å fungere fint. Og Luxman 505uX er en meget bra kombinasjon med Quad 2912.

Bass ? Skulle det være et problem?
Det som pleier å være elektrostathøyttalerens akilleshæl er bassen. For å få ordentlig med bass fra et elektrostatelement må det være stort – meget stort. Derfor er for eksempel Martin Logans elektrostater for det meste – CLX unntatt – utrustet med en dynamisk bassdel som normalt tar hånd om det meste under rundt 400 Hz.

Så ikke på Quad ESL-2912. Man får faktisk overraskende mye kropp og en bass med potens – det hadde jeg ikke riktig ventet meg. Jo, at det kanskje skulle kunne spille bass, men ikke på et så høyt og virkelig kompetent plan. Her er masser med dynamikk, men tross alt en anelse mindre dynamikk enn med mine Wilson. Det merker man spesielt når man spiller trommetunge spor. På High Fidelity Reference CD No. 8 finnes et livespor, Drum Duo, med perkusjonisten Marilyn Mazur fra en konsert i Tønsberg. Den kan jeg normalt vekke de døde med, men via Quad får vi nøye oss med å vekke de skinndøde, noe som i sannhet er godt nok. For tro ikke at det savnes dynamikk, det er bare ikke så vanvittig voldsomt som jeg er vant til.

Det kan man også høre på mine vanlige testspor med Trentemøller og jeg har også dristet meg til å spille et par spor med Safari Duo. Men, til å være en elektrostat er det mye mer enn godkjent, den bassen som Quad ESL-2912 kan by på. Du må huske at vi snakker om kvalitetslyd her, det er bare en litt annen karakter på lyden enn man får fra en dynamisk høyttaler.

På godt og ikke vondt har elektrostathøyttaleren, og spesielt Quads elektrostater, generelt sett noen andre fordeler sett opp mot dynamiske høyttalere. Den fantastiske gjennomsiktigheten er en. En annen meget fremtredende fordel er mellomregisteret – som helhet. Sangstemmer kan låte så riktig at det nesten er naturstridig. En problematisk, men herlig sanger som Stina Nordenstam har en diksjon i sin sang som gjør at du ofte ikke kan høre hva hun synger på et dårligere anlegg. Iblant låter hun som en forkjølet Rikkie Lee Jones og det blir litt uinteressant. Ikke så med Quad. Jeg pløyde meg nærmest gjennom hennes samlede verker og nøt i fulle drag. Mye bedre enn dette blir det ikke med denne merkelige, spennende og meget fengslende musikk.

En annen sak jeg har reagert på er at høyttaleren ikke oppleves som presset når man drar på. Det flyter bare på og du kan faktisk spille temmelig høyt før den blir mett og alt begynner å flyte sammen. Fullt tilstrekkelig for et hvilket hjem som helst. Mitt store rom kan i hvert fall få et lydtrøkk som ikke lar noe stå igjen å ønske.

Lydbildet skal også ha et ord med på veien. Når høyttaleren er skikkelig oppstilt har du et bredt lydbilde med meget fin plassering i høyden og realistisk størrelse av hendelsesforløpet. Til tross for at høyttalerne er store, opplever du ikke at du så å si blir overfalt av dem, det er alt i alt en merkelig anakronisme at høyttalerne rent lydmessig nærmest forsvinner. Du opplever ikke at lyden kommer fra den eller den høyttaleren, den er bare i rommet på den aller beste måten.

En annen sak verd å bemerke er at til å være en high-end høyttaler – for det er den – så er faktisk prisen veldig langt fra avskrekkende. Du får i sannhet virkelig mye lyd for pengene.

Tolkning av musikken
Man lytter virkelig på masser av musikk med Quad 2912, det er bare å forsvinne rett inn i det man hører og bare nyte i fulle drag. Det er meget musikkfremmende gjengivelse, men kanskje ikke helt og holdent objektivt korrekt. På sin måte kan man si at det er en litt tilgivende gjengivelse og at det hele spiller en anelse på Quad-høyttalerens premisser mer enn selve musikkens. Sammenlignet med mine Wilson-høyttalere handler det helt enkelt om to tolkninger av samme musikk.

Det minner faktisk en hel del om de innspillingene som Ultimate Sound og TAD gjorde på årets Stockholmsutstillingen. To lysende produsenter, Gert Palmcrantz og Bernhard Löhr gjorde hver sin innspilling, en ”analog” og en ”digital”, med litt forskjellig miks. Det var to helt ulike presentasjoner av hva vi akkurat har hørt, men begge var riktig på hver sin måte. To ulike tolkninger som man hver for seg nøt i fulle drag. Jeg ville ikke være uten noen av dem.

 Konklusjon
Quad ESL-2912 gir sin versjon av musikken med et fantastisk mellomregister, en høyst imponerende bassgjengivelse til å være elektrostathøyttalere og en herlig oppløsning over det hele. Det er artig å lytte, helt enkelt, og en virkelig opplevelse som den som bare har erfaring med dynamiske høyttalere, bør unne seg.

Utseendet og størrelsen gjør at det er en egoisthøyttaler, den som kan kjøpe disse bestemmer helt enkelt over hvordan rommet og møbleringen skal se ut. Men den spiller herlig!