TEST: Q Acoustics 5020

Britiske Q Acoustics er spesielt kjent for å levere stuevennlige høyttalere med et knivskarpt forhold mellom pris og kvalitet. Og Q Acoustics 5020 ser ut til å være skåret over akkurat samme lest.

Det er snakk om en kompakt toveishøyttaler i et tiltalende designet kabinett med avrundede kanter. Akkurat som vi har sett før fra Q Acoustics – for eksempel i 3020i, som den ved første øyekast ligner til forveksling. Målene er stort sett de samme, og det er også her snakk om en toveishøyttaler med femtommers bass/mellomtone og en 1” domediskant.

Ved nærmere øyesyn kan man fint se at det er gjort litt mer ut av materialene enn på den under halvparten så dyre 3020i. Frontplaten er partiell lakkert høyglanssort, og enhetene som er spesiallaget, utstråler kvalitet. Finishen er fortsatt ikke i tre, men vinyl. Man skal imidlertid tett på for å oppdage det.

Kabinettet virker ganske godt dempet. Spesielt frontplaten, som er laget som en sandwich av MDF, gummi og akryl – og så lyddød som en hageflis! Q Acoustics har dessuten montert diskanten så den er akustisk frakoblet eventuelle vibrasjoner. For en høyttaler til så lite penger er det imponerende.

Kontinuerlig kurve

Bassenheten er utformet etter et prinsipp som Q Acoustics kaller C³ (Continuous Curved Cone), som betyr at membranen har en ubrutt skålform, som skal gi en jevnere frekvensgang enn en tradisjonell kjegleformet membran. Prinsippet er bra nok, men det er kun navnet som er nytt. Mange andre før Q Acoustics har laget skålformede bassmembraner. For eksempel JBLs Decade-serie fra 1970-tallet. Enheten virker for øvrig gjennomført med en ganske stor magnet og en svingspole på hele 30 mm.

Baksiden av kabinettet har samme vinylfinish som sidene. I vårt tilfelle var det en litt mørk eikefinish, kalt Holm Oak (det engelske navnet for steneik).

Frontstoffet er med ett unntak fra den ellers gjennomførte designen. Rammen er laget som et tynt stoffkledd plastgitter, som holdes fast med magneter som nesten ikke er sterke nok til å bære den lave vekten. Selv om stoffet er tynt, blir lyden litt ullen. Så frontgitrene bør legges i bunnen av klesskapet – eller i beholderen til litt brennbart avfall.

Plassering og igangsetting

Vi har sagt det før, og sier det gjerne igjen, så lenge det er behov for det: Også små høyttalere gir den beste lyden hvis de plasseres på stativ, fremfor å bli klemt inn i en reol. Spesielt når det er snakk om bassreflekshøyttalere med bakovervendt port.

Q Acoustics 5020 tåler imidlertid å bli plassert nærmere bakveggen en de fleste, da bassen er litt tilbaketrukket. Og skumproppene til å stoppe bassrefleksporten og dempe bassen bare i sjeldne tilfeller er nødvendige.

Lydkvaliteten

Q Acoustics 5020 er billigere enn de fleste høyttalere vi tester i Lyd & Bilde. I prisklassen finner man fortrinnsvis Bluetooth- og multiromshøyttalere. Men her har vi et klassisk par passive stereohøyttalere. Som er en helt annen sak.

Etter nylig å ha testet Buchardt S400 MKII, virker dypbassgjengivelsen unektelig litt tam. Der Buchardt går rett ned til 33 Hz, ruller Q Acoustics av ved 53 Hz. Det utgjør forskjellen på om man merker pusten fra paukeslag eller bare hører anslaget. Men S400 MKII er spesielle – og de koster nesten tre ganger så mye.

Er man ikke akkurat orgel- eller dubstepfanatiker, klarer Q Acoustics seg faktisk helt fornuftig. Og høyttalerne er langt mer på hjemmebane med akustisk musikk.

Her får man også anledning til å oppdage den flotte mellomtonegjengivelsen. Om det skyldes den såkalte C³-membranen, det meget lyddøde kabinettet eller noe helt annet, vites ikke. Men lyden er mye renere og mer ufarget enn normalt for billige små høyttalere. Eller høyttalere som koster to–tre ganger så mye.

Sjelen fryser til is

Det kan man for eksempel høre på et musikkstykke som Marianne Faithfulls tolkning av Pirate Jenny på The Seven Deadly Sins, hvor hennes kalde, sprukne gammelkonestemme får sjelen til å fryse til is. Det stykket kan så lett bli flatt og kjedelig – men ikke her.

Q Acoustics 5020 klarer heldigvis også litt mer moderne og rytmiske stykker. Madonnas Dark Ballet fra Madame X er både nær, varm og forførende. Og så lenge bassrytmene blir i ”danseområdet”, følger høyttalerne pent med.

Der det ikke går så bra, er på de fleste små høyttaleres akilleshæl: kompleks musikk på høyt nivå. Her er hverken dynamikken eller lydtrykksegenskapen tilstrekkelig. Vil du ha rockelyd i små kasser, må du se andre steder – for eksempel på JBL L52 Classic, som til gjengjeld ikke er et dydsmønster på gjennomsiktighet og detaljer.

Da følsomheten er så lav som 87,9 dB, er det en fordel med en forsterker med tilstrekkelig utgangseffekt. Men uansett om følsomheten er nesten like lav som hos Buchardt, er Q Acoustics 5020 ikke i nærheten så stor belastning. Den bare 15 watt kraftige Quad VA-One rørforsterkeren var en sjarmerende kombinasjon, hvor den musikalske klangen kledde den ufargede mellomtonen. Et skrivebordsanlegg med de to kunne være interessant …

Konklusjon

Q Acoustics 5020 er en fin liten høyttaler, som burde være lett å liste inn i de fleste stuer. De tar ikke mye plass, og den nye steneik-finishen er så nydelig å se på at selv det mest minimalistiske hjertet bør smelte. Noe som er viktig, da den første forutsetningen for å få god stereolyd er at utstyret er til stede. Den tekniske kvaliteten av enhetene og kabinettene er langt høyere enn man kan forvente til denne prisen.

Lydmessig gjør høyttalerne mye virkelig bra. Mellomtonegjengivelsen er nærværende og forbløffende ufarget, noe som gjør stemmer og akustisk musikk til en fornøyelse å lytte til.

Dynamikken er mindre imponerende, og de små høyttalerne kommer til kort overfor kompleks musikk ved høye lydtrykk. Noe som også ville være komplett urealistisk å forlange. Q Acoustics 5020 er skapt for små rom og behersket lydtrykk. Men der er de til gjengjeld et funn med tanke på prisen.