: PSB Imagine T2

Høyttalere i denne klassen kan mange ta seg råd til, samtidig som prisen er høy nok til at produsenten har fått spillerom til å montere inn skikkelige kvalitetskomponenter. Kunnskap og teknikk man har opparbeidet seg for å konkurrere i det svindyre high-end-segmentet har gjerne drysset ned i modellene i denne prisklassen. Her får man plass til så mye bra snacks, at hver lille forbedring herfra og oppover koster mye penger. Derfor sier vi ofte at 20.000 kroner er tangeringspunktet hvor ytelse møter pris.

Den høye, slanke PSB Imagine 2T koster ca 19.000 kroner i standard utførelse av svart, valnøtt eller kirsebærtre, mens svart pianolakk koster en tusenlapp ekstra. Ser vi på antall delefiltre, er dette en typisk treveiskonstruksjon, med diskant, mellomtone og i dette tilfellet tre små basser på 5 ¼” (13,3 cm). Det spesielle er at hvert basselement akustisk virker i hvert sitt område. Alle går de ned til 34 Hz (-3dB), men så ruller de av i sitt øvre register ved henholdsvis 80 Hz, 250 Hz og 500 Hz. I så måte kan dette sees på som en femveiskonstruksjon, men da med bare to delefiltre. Ved at hvert element jobber i hvert sitt frekvensområde, får de et mindre arbeidsområde og dermed bedre attakk med mindre forvrengning i bassområdet. Ved å slippe delefilter oppstår det heller ingen tidsforskyvning mellom de ulike høyttalerelementene, hvilket ville resultert i et kollapset og diffust lydbilde, med dårlig attakk.

Både mellomtonen og basselementene har membraner av polypropylen, som er kjent for sine myke og musikalske egenskaper, men som mangler stivhet og kan gå opp i forvrengning når musikkens mest dynamiske partier skal eksploderes ut. PSB sitt triks er å bruke et lag keramikk innerst, som gir den nødvendige stivheten.

Utstyr og oppmåling
Høyttalerne kobles til vår trofaste Hegel H200, med DAC-en Hegel HD20 som lydkilde. Kildematerialet varierer fra gode lydfiler fra en MacBook Pro, til CD-er spilt av fra Blu-ray-spilleren Denon DBP-2012UD (fortsatt gjennom Hegel-DAC-en).

Jeg startet med å plassere høyttalerne ved våre nøye oppmålte merker i lytterommet. Man finner dem ved å stille seg i hjørnet med ryggen mot veggen og prate høyt, rope eller synge, mens man med miniskritt beveger seg ut i rommet. Etter hvert hører man at hjørnet og veggen ikke lenger kludrer til bassen fra stemmen. Men går man for langt ut, hører man at mellomtone- og diskantområdet slår tilbake fra veggen på motsatt side av rommet. Det gjelder å finne det optimale kompromisset mellom disse to utingende, og den samme prosessen gjøres fra bakvegg og sidevegg. Hos oss er dette rundt 130 cm fra bakveggen og 70 cm fra sideveggen, målt fra høyttalernes frontplate, kanten nærmest sideveggen. Dette er et godt utgangspunkt for å plassere alle høyttalere, før man begynner å jobbe med dem.

Førsteinntrykk
PSB-høyttalerne har en meget klar mellomtone. Noe så enkelt som en akustisk gitar (”Here Comes the Breeze” av Gomez) klinger ut i rommet med en klarhet og hurtighet som gjør at man enkelt dissekerer strengene fra hverandre, og klangen fra gitarkassa er stor og rik – det føles nesten som om gitaristen sitter i rommet. Vokal står også flott ut av høyttalerne, og overtonene til det hele henger så sømløst med at det er vanskelig å påpeke hvor mellomtonen slutter og diskanten begynner. Bassen går imponerende dypt, og tilfører lydbildet en større kropp enn man skulle tro de slanke krabatene var i stand til. Men når musikken skiftes til det rytmiske, elektroniske slaget med dyp bass, virker det som om den går litt dypere enn høyttalerelementene trives med. Den henger nemlig litt etter, som torden etter lynet. Det kan for eksempel høres på bassrytmene til elektrotangogruppa Gotan Project sin ”Tango 3.0” på Blu-ray. Et meget vellydende og litt rått mikset liveopptak.

Plassering
Mesteparten av denne testen gikk dermed ut på å prøve å plassere høyttalerne. Først tenkte jeg at de med fordel kunne settes tettere inn mot bakveggen, for å gi mer fylde oppover i bassen og maskere at dypbassen henger litt på slep. Det ble bare verre. Det ble mer bass, men dårligere bass. Deretter tok jeg høyttalerne enda lenger ut på gulvet. Etter flere babyskritt endte jeg med å ha dem ca 150 cm fra bakveggen. Der. Bass på plass. Ulempen er at høyttalerne nå er veldig langt ute på gulvet, et sted som interiørbevisste neppe er interessert i å ha dem. Ny løsning: tette igjen den nederste passporten med de medfølgende putene og sette dem tilbake på merket. Det blir nå fin balanse i lydbildet. Avhengig av rommet kan det hende du bør bruke flere puter, eller tette igjen et annet hull enn det nederste. Eller kanskje du er heldig og slipper puter i det hele tatt. Prøv deg fram!

Forsterkerbytte
Når bassen er på plass, er det bare å sette seg tilbake og nyte musikken. Det vil si, Hegel-forsterkeren klarer ikke helt å yte høyttalerne rettferdighet hva gjelder oppløsning i mellomtonen. Den er slett ikke dårlig på dette, men som den snertne nettverksforsterkeren Naim SuperUniti beviser, har tiden gått litt ifra den. Naim-forsterkeren er enda et hakk hvassere i mellomtonen og har enda bedre oppløsning oppover. Den er ikke like muskuløs, men den har ikke noe dårligere snert i bassen før man spiller skikkelig høyt. Og jeg ser ikke noe poeng i å spille noe høyere enn hva Naim-forsterkeren klarer sammen med PSB-høyttalerne.

Lite egenkarakter
Det som slår meg er hvor vanskelig det er å snakke om høyttalernes lydkarakteristikk. En forsterkers egenklang slipper tilnærmet lytefritt igjennom. Lyden er nemlig så sammenhengende at det er vanskelig å snakke om mellomtone og diskant. Jeg lar meg begeistre over hvor spikra lydbildet er, med et godt definert sentrum hvor stemmene står, omringet av et stort klangbilde. Faseresponsen er utvilsomt meget god. Og høyttalerne er kjappe. Alt sitter, lydbildet er fastspikret i løse luften. Kvinnevokaler kommer meget godt frem i mellomtonen, uten noen problemer i faseovergangen mellom mellomtoneelementet og diskanten, mens mannsstemmer heller ikke har noen problem med kabinettresonanser i sitt nedre register.

Et noe (fra min side) overbrukt eksempel er norske singer/songwriterprosjekt Draumirs ”Five To Six”, fra det glimrende og ytterst vellydende albumet ”The Island” fra 2007. Her står stemmene til Alexandra og Jo Inge Johansen Frøytlog i tonemessig kontrast, men siden de timingmessig treffer perfekt på hvert ord, kan dårligere høyttalere blande de to litt sammen. Ikke her. De skilles utmerket fra hverandre, mens det melankolske lydbildet omringer dem.

Er det noe å utsette på, bortsett fra nevnte bass som kan hende du må jobbe litt med for å få helt på plass, er det at diskanten med fordel kunne vært enda en anelse luftigere.

Konkurrenter
I forhold til eksempelvis Vienna Acoustics Mozart Grand mangler det en anelse luft helt i toppen. Til gjengjeld er PSB-høyttalerne mer attakkert og rytmiske, hvor Mozart er mykere i mellomtonen og bassen.

En kanskje mer nærliggende konkurrent er nylig testede Elac FS 257, som også er relativt kompakt. PSB Imagine T2 har en klart dypere bass, men Elac er noe kjappere i mellombassen. Elac har dessuten en enda mer oppløst mellomtonegjengivelse, og overtonene er mer silkeglatte. Stemmer og instrumenter står enda klarere ut, med bedre attakk.

Tar vi den litt urettferdige sammenlikningen med Yamaha Soavo-1, som bare koster 5.000 kroner mer, men som er mye større og dermed ikke for alle stuer, mangler PSB den autoritære, og stressløse bassen. PSB-høyttalernes små basselementer blir lettere stresset ved høyt lydnivå, og er du glad i virkelig store klassiske konsertopptak á la Mahler, Verdi og Wagner, trekker PSB det kortere strået av de to. Ikke for det, PSB-høyttalerne klarer seg de og, og størrelsen tatt i betraktning er det imponerende mye trøkk i dem.

Konklusjon
PSB Imagine T2 er en tøff høyttaler som gjør svært mye riktig. Faseresponsen ER meget god, og man skulle slett ikke tro det sitter fem høyttalerelementer her. Spesielt mellomtone- og diskantområdet høres som om de er ett og samme. Sangstemmer og instrumenter låter meget fokusert og velplassert, og av en tonekvalitet som gjør at høyttalerne fortjener det beste du ha råd til av elektronikk. Gudskjelov er de lettdrevne og ikke trenger en kraftig forsterker. Bare en god en.

Ankepunktet er at bassområdet er litt vanskelig å få til å sitte, fordi elementene kanskje går litt dypere enn de burde. Det kunne godt også vært enda bedre oppløsning i diskantområdet, men den gode faseresponsen gjør at vi normalt ikke tenker over dette. Det finnes mange konkurrenter i prisklassen, men blant de mer kompakte stiller PSB Imagine T2 meget sterkt.