TEST: PMC Twenty5 24i

Man kan ikke se det, men de slanke høyttalerne har en liten hemmelighet på innsiden, som er egnet til å forbløffe ferske lyttere.

Når sant skal sies blir jeg litt forbløffet selv, hver gang jeg hører en PMC-høyttaler, selv om jeg har hørt mange av deres høyttalere tidligere. Det er nemlig noe eget ved måten de spiller bass på, som man vanligvis ikke opplever med andre høyttalere.

Selv de aller minste bokhyllemodellene, har ekstra tyngde i bassen, og som vi alle vet, er det veldig sjelden at en liten høyttaler sier noe som helst med substans under 50 hz.

Men PMC sine høyttalere gjør altså det.

De er blant ganske få produsenter som fremdeles bruker en såkalt transmisjonslinje. Altså en innvendig kanal som gir lavfrekvente toner lengre reisevei ut av høyttalerne enn en bassrefleksport gjør. Når dette prinsippet fungerer, kan høyttaleren klare lavere frekvenser enn om den var utstyrt med en vanlig bassport.

PCM bruker transmisjonslinje på alle høyttalere, også de minste, men effekten er større på de større høyttalerne.

Som disse. Twenty5 24i, den mellomste av tre gulvstående modeller i den oppgraderte Twenty5 i-serien. Hvor et nytt delefilter og et ny Sonomex diskantelement har gitt høyttaleren en løsning på vår ankepunkt med den forrige serien: En lett bedagelig og avslappet diskant, som maskerte noe av overtonene til instrumenter.

Dét gjør ikke den nye diskanten overhodet.

Det nye elementet er utviklet i samarbeide med SEAS i Norge, og har en 19 mm vevd kalottformet membran, montert i en 34 mm ring som i praksis oppfører seg som en ekstra membran rundt diskanten, og flytter mer luft for høyere effektivitet.

Basselementet kjenner vi fra tidligere tester, det er bygget rundt en komposittmembran med blant annet glassfibre, som tåler trykket som skapes i den innvendige transmisjonslinjen.

Transmisjonslinje – ATL

PMC kaller det Advanced Transmission Line – se illustrasjonen – som er deres variant av den innvendige kanalen som kjennetegnger prinsippet transmisjonslinje. Den innvendige kanalen strekker seg nesten i hele kabinettets høyde, og munner ut i to porter foran, med PMCs Laminair-ventiler. Som slipper lave frekvenser ut av kabinettet, med mindre turbulens og resonanser, enn en vanlig åpning får til.

Renere og bedre definert bass, hevder de, og det må man medgi er en korrekt beskrivelse, om den er aldri å uhildet fra PMC.

Denne måten å gjøre det på, gir litt mer rekkevidde nedover i frekvens, og fyldigere bassrespons enn man kan oppnå med en simpel bassport.

For Twenty5 24i, betyr det at de er effektive ned til under 30 hz, ganske uhørt for en toveis høyttaler med ett 17 cm stor basselement.

En bonus med ATL-prinsippet, er at bassen oppleves som veldig balansert og er tydelig med i lydbildet, også når man spiller lavt. Samtidig blir den aldri overdrevet, ullen, eller dårligere definert når man skrur opp volumet.

Plassering i rommet.

Høyttalerne leveres med et sett med store stålpigger som skrus fast i de nye utriggerne i stål, som er montert på undersiden med demping i mellom.

Kabelterminalene på baksiden er montert rett på en bakplate i antimagnetisk stål, som huser delefilteret på innsiden. Der er delefrekvensen senket til 1,7 kHz, og delefilteret er bruker et kretskort i glassfiber med kobberbelagte baner og utvalgte delefilterkomponenter.

Høyttalerne som kan bestilles i ulike trefiner-varianter, samt sort eller hvit lakk, leveres med griller som henger på den skrå frontplaten med skjulte magneter.

De er ikke særlig store, men det skrånende kabinettet betyr at de tar litt plass i rommet. Man kan om man ønsker, plassere de ganske nært bakveggen, siden bassen ventileres ut av kabinettet i front, men ikke for nært. Det lønner seg også å vinkle dem litt innover, men ikke for mye.

Den beste balansen fikk jeg med en meters avstand til bakvegg, og høyttalerne vinklet litt innover, men ikke i direkte linje mot hodet.

Spiller med autoritet og finesse

Da vi testet den litt mindre Twenty5 23 for noen år siden, opplevde vi at høyttalerne hadde en litt for avslappet diskant, som ga et mørkere lydbilde enn nødvendig. Resten var helt kanon, med en bass til å dø for – som ga oss subwoofer-assosiasjoner.

Det samme gjør den større Twenty5 24i, som har løst vår innvendig med diskanten på forbilledlig vis. Med det nye diskantelementet er høyttaleren langt bedre fokusert fra mellomtone til diskant. Den spiller med bedre fokus, og hørbart større detaljrikdom enn 23-modellen klarte.

Det nye diskantelementet er langt bedre balansert med mellomtonen, og nå kan man til fulle høre overtonene klinge fritt fra Keith Jarretts klaver. Vokaler er tydeligere definert, det er mer snert i symbaler, messingblås og skartrommer, og takk og lov, bassen er så massivt til stede at trommer, kontrabasser og piperorgler kjennes på kroppen.

Høyttalernes bassgjengivelse har stålkontroll på de dypeste tonene, og disse går virkelig under 30 hz i et vanlig rom. Men det er like mye måten de gjør det på, som er forbløffende. Slagene på en stortromme eller en kontrabassolo, både høres og kjennes, ikke på samme måte som en 15-tommers bass kan, men mer sånn at instrumentet plutselig står på et stødigere fundament i rommet.

Gary Peacocks bass på Ketih Jarrets Standards Live, eller Pick Withers trommer på Dire Straits Love Over Gold, lyder sjeldent godt definert. Man kan høre huden på fingrene som dras over strengene, og vibrasjonene fra stortrommen på Telegraph Road kan mer en fornemmes. De kan kjennes.

Men det er ikke bare bassen som er himmelsk bra. Det nye diskantelementet har gitt Nancy Wilson og Tony Bennets vokal mer substans, mer kropp og sjel. Triojazz eller orkesteropptak? Det spiller ingen rolle, stereoperspektivet fra PMC-høyttalerne står fjellstøtt i rommet, og selv om man spiller høyt, er det behagelig å lytte til høyttalerne.

Hvis jeg skal flisespikke, så må det være at jeg kunne ønsket meg litt mer energi i øvre mellomtone. Mitt inntrykk er at den kan være litt tilbaketrukket, og det kan gi pianoklangens øverste oktaver litt mindre klangfylde.

Konkurrenter

Det er ingen andre høyttalere i denne klassen, som kan levere den dypbass med like mye autoritet som PMC-høyttalerne. KEF R11 som koster omtrent det samme, har ikke sjans, selv om de har mange andre kvaliteter som gjør dem interessante. De slanke Piega Premium 701 har luftigere diskant, men klart begrenset bassfundament, og Sonus faber Sonetto V, som har enda mer forseggjort kabinetter, klarer heller ikke å nå like dypt i frekvens.

Konklusjon

PMC Twentyt5 24i, er en sjeldent vellykket konstruksjon, som gjør ting som ikke er naturlige for slanke toveis toveis høyttalere. Den kontante og uhyre godt definerte bassen, den nesten sømløse balansen i lyden, og den merkbart bedre oppløste diskanten, har gjort dette til en høyttaler vi absolutt vil anbefale nærkontakt med. De krever litt plass i rommet, men er relativt enkle å drive for en forsterker, og svært lette å like for lytteren. Uansett musikksmak.

Dypbass fra små kabinetter

Det finnes flere måter å klemme ekstra bass ut av høyttalere på. Transmisjonslinjen er ikke den vanligste, men den mest effektive.

En transmisjonslinje er ikke helt som en bassrefleksport, som er den vanligste måten å kompensere for manglende bass på.

Bassrefleks brukes ikke bare i små høyttalere, den finnes i store høyttalere også, og fungerer slik at en åpen port foran eller bak på høyttaleren legger til litt ekstra dybde i basseregionen. Den skjøter på med bass, der basselementet må gi opp.

Men der bassrefleksen kanskje legger en halv oktav til i bassen, kan transmisjonslinjen legge til en hel oktav. Ulempen med dette prinsippet er at effekten av transmisjonslinjen varierer med hvor høyt man spiller. Og at kabinettvolumet må økes for at det skal ha noen effekt.

For å få dypere bass, må transmisjonslinjen ha en kvart bølgelengde, det betyr at den må være 4,3 m lang for å få bassen ned til 20 hz. Det er ikke særlig gjennomførbart i en slank gulvhøyttaler.

Hos PMC har man jobbet lenge med å perfeksjonere transmisjonslinjen. De har raffinert dempingen, tilpasset den til volumet i høyttaleren, og jobbet med å dempe turbulens. Slik har de fått bassen enda mer lineær, uavhengig av hvor høyt eller lavt man spiller.

PMC kaller det Advanced Transmission Line – ATL – og her er kabinettet dempet med et materiale som absorberer alle frekvenser utenom de dypeste. Dermed er det bare dypbassen som ledes gjennom kabinettet, og man oppnår økt rekkevidde i bassen, redusert forvrengning ved lave frekvenser, og ikke minst hørbar bass selv når man spiller lavt. Dessuten trenger en ATL ikke å være like lang som en tradisjonell transmisjonslinje.

I Twenty5 24i har de tatt det ett skritt videre. Når så mye luft skal ut gjennom en port eller trakt, skapes det turbulens som påvirker lydkvaliteten i bassen. Mange har forsøkt å løse dette tidligere, med avrundede kanter, asymmetriske former og dempemateriale.

PMC kaller løsningen Laminair, og den er hentet fra formel 1-biler, hvor aerodynamikk er ekstremt viktig. PMC mener at Laminair fjerner turbulensen og gir en renere, strammere og bedre definert dypbass enn en vanlig port.