TEST: PMC Prodigy5

Glem at Prodigy er PMCs budsjetthøyttalere. Glem at de er små og bare toveis. Glem at de ser ut som noe guttungen har laget på sløyden. Glem alt du har trodd om små budsjetthøyttalere. 

For disse spiller musikk på en forbløffende ærlig, engasjerende og dynamisk måte. Som er sjelden vare i denne prisklassen. 

Man kan undres på hvordan de har fått det til.

Da PMC presenterte Prodigy-serien på High-End 2023 i München, fortalte de at etterspørselen etter en rimeligere høyttalerserie, var større enn viljen til å lage en. For kompromisser måtte inngås hvis prisen skulle ned. PMCs DNA måtte bevares, lydkvaliteten kunne man ikke kompromisse på. Høyttalerne måtte høres ut som ekte PMC-høyttalere.

Jeg vil si at de har lyktes over all forventning.

Den nye Prodigy-serien består så langt av to modeller. Kompakthøyttaleren Prodigy1, og den gulvstående Prodigy5. Begge er toveis høyttalere, men med PMCs egen transmisjonslinje, kalt ATL: Advanced Transmission Line. 

Det er en lang kanal som er ‘brettet’ på innsiden av høyttalerne, og som strekker høyttalernes evne til å spille dypbass med en overbevisning som overgår størrelsen på høyttalerne. PMC bruker ATL-prinsippet på alle sine høyttalere, også de minste, som trenger det mest.

Men tilbake til Prodigy5. Det er faktisk mulig å se hvor kompromissene er her. Den silkematte sorte lakken er langt fra så eksklusiv som trefineren på et par Sonus Faber Lumina V. Ett kabinett veier 10 kilo og er bare 90 cm høyt. Ganske kompakt og lett for en gulvstående høyttaler, som ikke trenger mye avstivning internt for å dempe resonanser.

Under er føttene støpt i plast, ikke i stål eller aluminium, og griller? Det er ekstrautstyr.

Diskantelementet er en versjon av det samme elementet som brukes i PMC aktive Result6 studio monitorer. Elementet har en 27 mm kalottformet membran plassert bak et akustisk gitter. Basselementets fibermembran er bare 13,3 cm, og det er hentet fra PMCs ci-serie med installasjonshøyttalere. Det sitter i enden av en 1,96 cm lang ATL, transmisjonslinje altså, og bidrar til den uvanlig potente dypbassen.

Men ATL gjør også noe annet.

Advanced Transmission Line 

Den lange transmisjonslinjen er mulig fordi de lave frekvensene ledes fra basselementet, opp i kabinettet, så ned i hele kabinettets lengde, før de ender i et kammer med PMCs Laminair ventiler nederst på fronten. PMCs variant prinsippet, er bygget på kombinasjonen av en nøye utregnet basskanal – transmisjonslinje – og disse ventilene foran.

Som man finner på alle nyere PMC-høyttalere med ATL transmisjonslinje. De kunne gjøre som alle andre, bare legge en bassrefleksport i kabinettet, men PMC mener det bare hjelper på følsomheten i bassen, ikke rekkevidden i frekvens.

Med ATL strekker de gulvstående Prodigy5 seg ned til 35 Hz ved -3 dB. Følsomheten er oppgitt til relativt moderate 87,3 dB, mens den nominelle systemimpedansen oppgis til 6 Ohm. 

Tar lite plass

Siden høyttalerne ikke har noen bassrefleksport på baksiden, kan de fint plasseres nær bakveggen. PMC hevder at spredningsvinkelen er så bred som 80 grader horisontalt, og at man ikke behøver å vinkle høyttalerne. Min erfaring er at å vinkle dem litt innover, hjelper på fokuset. Spesielt hvis man sitter nært høyttalerne.

PMC anbefaler forsterkere med minst 20 W til Prodigy5, jeg startet med den 100 W potente Yamaha A-S3200, men tok PMC på ordet og koblet til den nye Musical Fidelity A1. Med 25 W effekt per kanal.

Tøff og fokusert lyd 

Den glødende varme klasse A-forsterkeren fra Musical Fidelity, er langt fra noe kraftverk, men den spilte lett og uanstrengt på Prodigy5. Faktisk lød kombinasjonen så involverende at jeg ble sittende en stund og bytte plater, mens jeg rett og slett glemte å lytte for å teste. 

Det ble bare kos og hygge.

Men uansett forsterker, Prodigy5 har alle de kvalitetene jeg forbinder med en ekte PMC-høyttaler. Potent dypbass, kontroll, åpenhet, fokus og balanse. For ikke å glemme dynamikk. Et par Lumina II fra Sonus Faber har varmere klang og litt fyldigere gjengivelse av for eksempel kontrabass, men mangler dypbassen og fokuset til et par Prodigy5. 

Den utgående Bowers & Wilkins 600 S2-serien leverer et større lydbilde, men mangler den dynamiske kontrasten man får her. De brutale Vestlyd V15C spiller høyere og tøffere, men mangler raffinementet og detaljrikdommen man får fra lydbildet i et par Prodigy5.

Live-opptaket Up For It med Keith Jarrett lyder nært og fyldig gjennom Prodigy5. Bassen driver låtene fremover med et solid fundament som gir kontrabassen en realistisk størrelse. Man hører hele instrumentets klang, ikke bare klangen fra strengene. Slagverket lyder overbevisende dynamisk, kanskje ikke med samme grand scale som man kan oppleve i de dyrere PMC Twenty5 24i, men forbløffende fett størrelsen på basselementet tatt i betraktning. Trommesoloen på Scrapple From The Apple, fikk meg til å måpe. Så bra dypbass har jeg aldri hørt i en så liten høyttaler.

Slagverket på Sades Soldier of Love smeller ut av høyttalerne så det suser i ørene. Men gjengis med stålkontroll og en overbevisende snert som smeller i rommet. Helt uten at det lyder forvrengt eller hardt. Vanlige bassporter vil gjerne puste besværet når man spiller høyt, men Laminair-portene her er helt tyste. Legg øret inntil, og du hører bare bassfrekvenser, ingen pusting, vindstøy eller resonanser.

Sades vokal har varme og dybde, kanskje ikke helt på nivå med et par Rogers LS3/5A, men vokalen lyder mer nyansert og mellomtonen er åpnere enn fra et par B&W 600 S2. Med Coplands 100 W integrerte CTA407, erstattes den varme gløden fra en A1, med en glassklar, lettflytende og åpnere klang. Vokalen åpner seg opp, fokuset dras til, klaverklangen blir varmere, dypere, og bassen fyldigere.

Man må ikke digge bass for å ha glede av høyttalerne. Donizettis L’elisir d’amore, eller Kjærlighetseliksiren, er et eksempel på at høyttalerne behersker alt. Opptaket fra 1989 med Kathleen Battle som Adina og Luciano Pavarotti som Nemorino, gjengis med kledelig varme, og vokalklangen lyder silkemykt og raffinert. Lydbildet er ikke så stort som fra et par Lumina II, men det er bedre fokusert og dynamikken gjengis med større kontrast.

Det unnselige diskantelementet, lyder ikke som om det er buret inne. I stedet lyder det luftig og presist fokusert, kanskje ikke like oppløst og rikt på detaljer som i de større  Twenty5 24i, men strykerne og vokalene lider på ingen måte under noe. Heller ikke i diskanten.

Konklusjon

De små PMC Prodigy5 er blant de minste gulvstående høyttalerne vi har testet. De høres bare ikke sånn ut. Det er få høyttalere i denne klassen som spiller så kontrollert, fokusert og dynamisk som disse. Det er ingen som spiller dypbass med samme overbevisning, og samtidig er høyttalerne så raffinerte og balanserte, at de kan spille hva som helst. Den sorte utførelsen vinner neppe noen designpriser, men lyden er en polert pokal verdig. Stort bedre enn dette blir det ikke blant gulvstående høyttalere i denne klassen.