TEST: Pioneer TAD-R1

Aldri før har vi hatt så god lyd på testrommet vårt. Verken det vi har nå eller noen av de andre rommene som opp igjennom tiden har servert oss musikk fra både dyre og billige hi-fi-komponenter. Og det sier en del, for vi har ikke sjelden blitt svært så begeistret av hi-fi-produktenes musikalske kvaliteter, spesielt da selvfølgelig i high-end-klassen. God lyd er det nemlig mange konstruktører som har peiling på. Likevel må de fleste – kanskje bortimot alle – høyttalerkonstruksjoner se seg slått av den som nå opptar gulvplassen. Det vil nok overraske noen at høyttaleren bærer navnet Pioneer. Det bør det ikke.

TAD
Den Pioneer-eide høyttalerprodusenten TAD (Technical Audio Devices) har nemlig lenge vært viden kjent i Japan og USA for å lage noen av de ypperste høyttalerelementene på markedet. De har også lenge laget sine egne høyttalere, og da aller helst studiomonitorer. I senere tid har Pioneer valgt å sette sitt eget merkenavn på hjemmehøyttalerne som forlater TAD-fabrikken. Det gjelder både for modellene S-3EX og S-1EX, og nå altså den som har fått lov å bære TADs navn i modellbetegnelsen, nemlig flaggskipet TAD-R1 (Reference One). Dette er en videreutvikling av modellen TAD Model-1 som offisielt ble lansert i 2003.

AIR Studios, 2003
Man husker sine hi-fi-klimaks. Et av mine største, som jeg aldri har glemt, var da jeg hørte nettopp TAD Model­-1. Dette var i et av kontrollrommene i selveste AIR Studios utenfor London, hvor høyttalerne ble avduket for internasjonal presse i 2003. Undertegnede var eneste representant fra Norge, og det inkluderer representanter fra den norske importøren. Da høyttaleren ble demonstrert, var det som lyn fra klar himmel. Det beste jeg noensinne hadde hørt! Jeg hadde tilfeldigvis med meg Bugge Wesseltofts elektronikabaserte ”The New Conception of Jazz” fra 1997, som jeg fikk studioteknikerne til å sette på. Første spor, ”Somewhere In Between”, gikk på. Kontrabassen kommer inn, med litt bit-cruncher-effekt på som gjør at de sprø strengeanslagene får en digital surklelyd, mens bunnoktavene låter som en hvilken som helst kontrabass. Høyttalerne fikk frem denne effekten på den mest overbevisende måten jeg noensinne hadde hørt. Når trommerytmene kom inn, satt dypbassområdet som støpt, og jeg hørte detaljer jeg aldri før hadde hørt. Så kom stemmen til Bugge, med en helt nydelig gjengivelse. Glimrende utskilt fra resten av musikken, med et detaljnivå av en annen verden. Og lydbildet var sammenstøpt i en helhet som gjorde at det var umulig å skille ut bass, mellomtone og diskant. Alle teknikerne ble dessuten imponert over norske Bugge, men det er en annen historie. Tiden har gått. Vi har hørt mye bra siden den gang, både av rimeligere og enda dyrere høyttalere. Men minnene fra besøket i AIR Studios følger med meg.

TAD-R1 – oppbygning
Den nye toppmodellen fra TAD, som nå har fått merkenavnet Pioneer, er døpt om fra Model-1 til R1, eller altså Reference-1. Den er likevel ganske lik utseendemessig, bortsett fra at den er litt lavere, men likevel tyngre. Den har gått fra å veie 135 til 150 kilo – per høyttaler! Selve konstruksjonen bygger mye på det samme. Som et koaksialelement hvor diskanten er plassert midt i mellomtonen, og hvor man har gått den spesielle veien å gjøre både diskant- og mellomtonemembranen ut av beryllium. Dette er en svært kostbar affære, både på grunn av berylliumets dyre pris i innkjøp, men også at det er svært vanskelig å jobbe med. Å forme beryllium til en konusform kan fort gjøre at berylliumet sprekker. Står du i nærheten når dette skjer, og det oppstår bare litt berylliumstøv, kan du faktisk dø av forgiftning. Det er livsfarlig å jobbe med. Belønningen kommer i form av lydkvalitet. Av membranmaterialer er beryllium, nest etter diamant (som kun er egnet for diskanter), det letteste og stiveste som er å oppdrive, hvilket gjør forvrengningen forsvinnende lav.

I bassområdet sitter to rigide 10-tommere med membraner sammensatt av tre lag: kevlar innerst og ytterst, og innenfor dette et lag superstivt akrylskum. Dette for å redusere forvrengning til et minimum samtidig som vekten holdes nede. Man kan si mye om konstruksjonen, som de kjempestore magnetene, det avanserte, mekanisk isolerte delefilteret, det buete, ultrastive og superdempete kabinettet laget for å minimere forvrengning både internt og eksternt. Men vi dropper doktoravhandlingen – på tide å snakke om musikkopplevelsene!

Lydkvaliteten
Å få høyttalerne ut av sine enorme kasser og inn på testrommet, krevde hele den norske redaksjonens muskelkraft. 150 kilo er ikke småtteri, og høyttalernes størrelse ei heller. Men det var definitivt verdt smerten.

Et godt utvalg av CD-samlingen ble testet, og jeg fant fort ut at jeg var nødt til å dele inn samlingen i to hauger: en som låter bra, og en med lyd som suger. For enten man vil eller ikke, TAD-R1 er så avslørende at jeg ble skuffet over mange av CD-ene mine. Ikke at de låter noe bedre med andre høyttalere, men når man har hørt potensialet i disse høyttalerne, er det vanskelig å akseptere middelmådige innspillinger.

Høyttalerne er fullstendig fri for hørbare lyter. Fra de fjellstøe dypbasstonene (25 Hz med 3 dB linearitet!) og helt opp til de lyseste overtoner har høyttalerne en lineær og nærmest plettfri gjengivelse. Kombiner dette med dynamiske egenskaper av en annen verden og et gigantisk, superoppløst lydbilde, og man kan egentlig sette punktum. Men hva har dette egentlig å si for musikken?

Klaver
Jo, det betyr at når de to flyglene spiller mot hverandre på Griegs tolkning av Mozarts D-Dur-Sonate for to klaver K 448 (fremført av Dena Piano Duo på selskapet 2L), så klarer høyttalerne glatt og elegant å skille det ene klaveret fra det andre. Det lekne samspillet mellom de to går inn i en elegant symbiose. De er ulike, men til sammen er de ett. Med et naturlig fjellstøtt fundament i basstonene, kombinert med en leken og lynkjapp gjengivelse av tangentanslagene. Gjennomsiktigheten er som den til et nyvasket vindu, og oppløsningen i tonestrukturen er som den edleste gass. Lukker man øynene, låter det som om klaveret står i rommet.

Jeg må rett og slett si at jeg ikke kan huske å ha hørt klaver bli så overlegent og troverdig gjengitt noensinne. Nå har jeg riktignok ikke hørt alt av produkter i denne prisklassen, og av dem jeg har hørt er det mange som på enkelte områder gjør mer ut av seg enn TAD-høyttalerne. Men når det kommer til troverdighet i gjengivelsen av et klaver, så er jeg i liten tvil om at dette er det beste jeg har hørt.

Elektronika
Videre over til elektronika, med dype basstoner og hardtslående rytmer. Store høyttalere som TAD-R1 med sine doble 10-tommere bør tross alt kunne øse på med rytmisk kraft. Og det gjør de. Men de gjør mer. Jeg er vant til å høre elektronika med høy lyd, mye juice i bassen og hard puls, men jeg er ikke vant til å legge merke til stemmegjengivelsen på vokalister midt oppi det hele. Som på den nå noen år gamle hiten ”Poor Lino” av Röyksopp fra plata ”Melody A.M.”. TAD-høyttalerne slår hardt og raskt som Bruce Lee i bassen, samtidig gjengir de strukturen i alle de ulike basslagene som er meget uvant å høre fra denne type musikk. I tillegg står vokalisten glassklart ut av lydbildet, med en helt rå kvalitet i sitt toneleie. Samtidig kommer ambienslyder svevende ut i rommet på en særdeles spøkelsesaktig måte. Lite ante jeg om hvor ”hi-fi” denne plata faktisk kan låte. Samtidig bevares morofaktoren, hvor en del andre høyttalere henter ut hi-fi-elementene, men på bekostning av dansefoten. TAD gir det beste av begge verdener.

The Planets
En av mine favorittplater innen klassisk musikk er utvilsomt ”The Planets” av Gustav Holst. Problemet er bare at denne musikken låter plagsomt og skarpt om den skal gjengis av et anlegg som ikke makter å gjenskape dynamikken. TAD-høyttalerne viser hvordan det skal gjøres! Første sats, ”Mars, the Bringer of War”, starter med forsiktig tapping på fiolinene, med kontrabassene og celloene som fyller ut nedover i registeret med tilsvarende tapping, men med mer vekt. Tubaer, valthorn og annen messing står for ledespillet. Sakte øker intensiteten i introen, før hele orkesteret kliner til! Og tro meg, her er det enorme forskjeller mellom de stille partiene og de største utbruddene. Høyttalerne skal ha kontroll på dette, samtidig som de holder fokus på lydbildet. Det skal være plass mellom instrumentene, og det skal aldri låte plagsomt hardt selv når man spiller høyt. Høyttalerne innfrir – og vel så det. Jeg har faktisk aldri før hørt dette opptaket gjengitt så bra. Høyttalerne har kontroll, de har tyngde og slagkraft, samtidig som de låter like oppløst som de beste stativhøyttalerne jeg har hørt. Det er rett og slett ingenting som savnes. Jeg vil bare ha mer, mer, mer!

Svakheter?
Det er vanskelig å trekke frem svakheter på disse høyttalerne. Det er likevel ikke vanskelig å få dem til å låte middelmådig. Koble til en mindre god forsterker eller sett på en dårlig innspilling, og høyttalerne svarer med å låte nettopp dårlig. De gir ikke ut noe annet enn de får inn, i motsetning til en del andre høyttalere som pynter litt på lyden. Dette gjelder også en del rådyre high-end-høyttalere, som har sin egen klangsignatur som skinner igjennom uansett innspilling. TAD har ingen egenkarakter sådan. To store basser i hver høyttaler til tross, om innspillingen har lite bass vil du nesten tro at du hører på et par kompakte stativhøyttalere.

Elektronikk
TAD-høyttalerne skiller nådeløst på elektronikk. Min egen Hegel CDP4A mk2 med innebygd BASE-demping duger fint, men den integrerte Hegel H200 til 20 000 kroner er – ikke uventet – langt fra god nok. Den klarer ikke å få høyttalerne til å tegne opp det gigantiske tredimensjonale lydbildet som de er i stand til med en skikkelig high-end-forsterker. Forsterkersettet jeg fikk mest ut av høyttalerne med, var Hegel P10 og H10. Et sett til 100 000 kroner, som fungerer bedre med disse høyttalerne enn det 57 000 kroner dyrere forsterkersettet Saga og Ymer fra Bladelius, testet i dette bladet. Nemlig fordi høyttalerne er litt vel analytiske og passer best sammen med elektronikk av det mindre overanalytiske slaget. Hegel-settet låter varmere.

Det kan tenkes at høyttalerne ville oppført seg enda bedre med Electrocompaniets beste forsterkersett, da dette låter litt fyldigere. Men jeg tror likevel at kvalitetene i Hegel-settet, spesielt dynamikken i mellomtonen, får høyttalerne til å yte bedre. Man kan med fordel ha enda bedre forsterkning, gjerne enda mer kraft også. Men ingen skal i hvert fall påstå at vi ikke har fått høyttalerne til å komme ut av skallet sitt!

Vær oppmerksom på at TAD-høyttalerne dessuten skiller godt mellom ulike kabler, så her er det mulighet for tweaking inn i evigheten.
At høyttalerne er sære på elektronikk og innspillingenes lydkvalitet kan ikke sees på som noen svakhet som sådan, men om du har hørt disse høyttalerne og ikke vært fornøyd, så kan det skyldes nettopp dette.

Konklusjon
Pioneer TAD-R1 er en videre finsliping av TAD Model-1, som i sin tid var de beste høyttalerne undertegnede hadde hørt. I senere tid har jeg hørt enda bedre høyttalere, og den nye TAD-R1 hører til blant disse. At den er verdens beste høyttaler kan vi ikke påstå, det finnes så mye bra der ute. Men at den er i verdensligaen, hersker det ingen tvil om.

Den gjengir det den får inn på mesterlig vis, med et majestetisk stort lydbilde, en bass som strekker seg helt ned i kjelleren med full tyngde og kontroll, og en oppløsning i en helt egen klasse. Dette er blant de mest komplette høyttalerne vi noensinne har hørt. Dessverre koster de også deretter. Og du kommer ikke unna med en halv million heller. Elektronikken og kablene må være på høyde, noe som gjør at du neppe kommer under en totalpris på 650 000. Kanskje det er mer nærliggende å budsjettere med oppimot millionen. Om det er verdt det? Hvis du har så mye penger og sliter med å finne noe å bruke dem på, og musikkinteressen er tilstrekkelig til stede, er svaret ja.