Selv med en 40 watts Rotel-forsterker, klarte Piega-høyttalerne å spille langt over evne. I hvert fall om man ser på de 31 cm høye Piega TP3 og tenker som de fleste ville gjort, nemlig liten, lett i bassen og med begrenset lydtrykk. Så feil kan man ta. Høyttalerne er riktignok små, men Piega har åpenbart jobbet grundig med avstemmingen av dem, og fått mye mer ut av de små aluminiumskabinettene enn man skulle tro.
Konkurrenter
I denne klassen har TP3 tøff konkurranse, B&W 805 og Dynaudio Focus 140 er to av dem. Mens B&W-høyttalerne har en varm, fyldig og grandios klangkarakter, er Focus 140 en kjappere og mer presis musikkformidler. Kanskje ikke med den samme bassfylden, men med strammere regi på musikken og et åpnere og mer gjennomsiktig mellomtoneområde. Piega TP3 legger seg litt mellom de to høyttalerne, men har et par egenskaper de andre ikke besitter.
Aluminium
Åpenbart nok er utførelsen temmelig forskjellig. Der B&W og Dynaudio velger trefiberkabinetter, bruker Piega utelukkende aluminium. Et skall som presses ut en av en massiv aluminiumblokk, og formes til et trapesformet rør uten skjøter eller sveiser. Siden aluminium kan ha uønskede resonanser, har Piega dempet kabinettet innvendig med Idekill, som er en gummilignende matte med høy masse. Dermed forsvinner nesten alle kabinettresonanser.
En annen fordel med aluminium er at man beholder en høyttalers volum, selv om de ytre målene krymper sammenlignet med en høyttaler i trekabinett. Piegas aluminiumskabinetter er tre til fem mm tykke, mens en konvensjonell høyttalers trefiberplater er 19 mm eller tykkere. Piega TP3 er i tillegg en kompakt høyttaler, og små kabinettflater har et langt mer behersket resonansmønster.
Ultrasonisk
Som vanlig for Piegas mer påkostede høyttalere, bruker TP3 Piegas fantastiske bånddiskant. Et av de raskeste og klanglig mest nøytrale elementene vi har vært borti. Sammen med et 13 cm basselement rekker de små høyttalerne fra 40 til 50 000 hz, noe som er mer enn nok til å få kontrabasser og store konsertklaverer til å høres troverdige ut i den ene enden, og samtidig bevare overtonespekteret som bevarer mye av instrumenters klangspektrum.
Lydkvalitet
Problemet med små høyttalere er at de nettopp oppleves som små også musikalsk sett. De kan ha glimrende perspektiv og bredt stereobilde, men er ofte svært begrenset i bassen og spiller sjelden høyt. Kompromissene står ofte i kø. Piega TP3 er ett av få unntak, men den kan noe mer. Noe magisk som gjør det så spennende å lytte til musikk. Hver gang.
Som vanlig testet vi på den integrerte 40-watteren Rotel RA-05 og et par 500 watt kraftige McIntosh MC501 effektforsterkere. Piega TP3 er relativt lettdrevne for en kompakthøyttaler, med 89 dB følsomhet og 4 ohms motstand, noe som ga Rotel-forsterkeren lett match. Høyttaleren spiller ikke dypbass, selv om de lurer lytteren til å tro det. Piega har nemlig gjort en uvanlig vellykket avstemming av de to små bassrefleksportene på baksiden.
Dette gir bassen til Brian Bromberg på The Chicken vinger. Finger-picking og hamring på strengene skyter ut i rommet, og bassens skala overgår høyttalerens og basselementets beskjedne størrelse. Noe som også merkes godt på basstrommen i Keb Mos Everything I Need. Her er det tydelig at basselementet har lang slaglengde, for trommeslagene pulserer i rommet, og flytter uvanlig mye luft.
Dette godt avstemte fundamentet gjør underverker for musikkopplevelsen. Renée Flemings klokkeklare vokal på hennes bel canto-tolkninger av Rossini, hardner aldri til, eller blir spiss og skingrende. Det luftige diskantelementet bringer frem et vell av klangfarger. Piegas fine bånddiskant får også frem flere harmonier, ikke bare fra Flemings vokal, men fra stålstrengsgitarer og hardingfeler likeså. Særlig er det siste vanskelig å få til høres ut som et stemt instrument, og ikke en brutal slakting av gammelmonsen. Her er det liten tvil om at den fjærlette diskantmembranen og den utstrakte båndbredden bidrar til den gjennomsiktige og luftige musikkgjengivelsen.
Men selv disse høyttalerne har sine begrensninger. De spiller mye høyere enn man forventer av så små høyttalere, og bevarer sin glassklare klangkarakter og stramme presisjon, helt til de presses for mye. Bassen mister gradvis grepet og lydbildet mister noe av sitt knivskarpe fokus, men de blir aldri aggressive. Full spiker med 500 watt McIntosh-kraft rett i høyttalerne, på Knut Reiersruds Clap Hands, satt som et spett i våt betong. Helt til forsterkerne rett og slett fylte høyttalerne og det simpelthen rant over for dem, og kontrollen begynte å glippe.
Konklusjon
Piega TP3 er en usedvanlig åpen og ærlig musikkformidler. De kan spille hva som helst og låter mye større enn de ser ut. Lydbildet er superfokusert, strålende gjennomsiktig og gnistrende dynamisk. De som liker lyden mer avrundet og fyldig kan se i retning av B&W 805, mens de som foretrekker større åpenhet og strammere kontroll, definitivt bør høre Piega TP3. Et lite mesterverk med få kompromisser.
Lurer på om disse om dagen, er di relevante i disse dager eller er det noe som er fra en så liten høyttaler som kan være verdt og glo på