: Piega Premium 5.2

Bildene yter ikke høyttalerne rettferdighet. Ikke i det hele tatt. Da jeg pakket dem opp slo det meg at få klarer å få aluminium til å se så gjennomført flott ut. Men i motsetning til andre høyttalere, som ser ut som de er designet av de fremste industridesignerne i verden, er de slanke Piega-høyttalerne også fantastiske musikkformidlere. Jeg tror ikke jeg har hørt en bedre designhøyttaler.

Høyttalerne som leveres i aluminiumsfarge eller matt sort, med grå eller sort metallgrill, er ikke bredere enn 19 cm. Med en meter fra parketten til toppen av det avrundede kabinettet, ruver de ikke slik high-end høyttalere gjerne gjør, men det er til man får satt på den første låten. Et sømløs, velbalansert klang med oppsiktsvekkende dynamisk kontrast, og i en skala som langt overgår høyttalerens beskjedne størrelse.

Brettet og strøket
Ikke skjønner jeg hvordan Kurt Sheuch og teamet hans i Horgen i Sveits har klart det. For jeg har hørt forgjengeren også. Den har et slankere lydbilde, klarer ikke å spille veldig høyt, og går heller ikke særlig dypt i bassen. Den nye utgaven, nå kalt Premium 5.2, er tilsynelatende lik. Kabinettet er noe endret, men mest innvendig hvor dempingen er mye bedre. Høyttalerelementene er nye, det samme er delefilteret, som deler på 3250 Hz mellom de to 13 cm bassene, og det nye bånddiskantelementet.

Piega lager et av de fineste båndelementene jeg vet om. I 5.2 sitter en ny utgave av deres Linear Drive Ribbon – LDR 2642 mk II. Hvor kraftigere neodymmagneter og forbedrede (flate) spoler er etset inn i den 26 x 42 mm store aluminiumsmembranen, som veier fjærlette 7 milligram og bare er 20 mikromillimeter tykk. Så lav masse kontrollert av kraftige magneter, betyr ekstremt rask respons og presisjon. Utfordringen er å få de mye tyngre basselementene til å henge med. Elementene har store spoler plassert i et kraftig magnetgap, og bassen er utvidet med en bassrefleksport, slik at rekkevidden i bassen øker. Med en god forsterker skal det være lett å ta kontroll over høyttaleren, selv når man spiller så høyt at ørevoksen drysser.

Du vil ikke tro dine egne ører
Den 70 W kraftige integrerte H70 fra Hegel klarte det med glans. Den lille forsterkeren passet godt til høyttalerens snorrette frekvensrespons, og hadde god kontroll på Piega-ene, unntatt når jeg en sjelden gang spilte skikkelig høyt. Da mistet forsterkeren grepet om bassen, som ikke lenger hadde den fjellstø definisjonen.

Etter et par uker med Hegel og Piega, byttet jeg rom og forsterker. I lytterommet koblet jeg til den 250 W kraftige McIntosh MA7000, og da ble det vei i vellinga! Høyttalerne ble satt 90 cm fra bakveggen og vinklet innover, et klassisk oppsett som viste seg å fungere utmerket sammen med de slanke høyttalerne. De bør ikke stå for langt fra bakveggen, da mister de litt fylde i bassen, men de kan fint stå inntil bakveggen. Så nært som 10-15 cm, faktisk, uten at det blir for mye bassforsterkning fra bakveggen.

De to ukene på Hegel-forsterkeren hadde gjort meg nysgjerrig på hvor mye det virkelig bodde i de små høyttalerne. Ville de falle i kne når jeg foret dem med en langt mer potent forsterker, og hvordan ville de små basselementene klare seg, hvis jeg fikk lyst til å spille på konsertvolum? Svaret var overveldende: Piega-høyttalerne forsvant i et uvanlig stort lydbilde, hvor bassen ikke bare var hørbar, den var i høyeste grad også merkbar. Liveopptakene med Alison Krauss og Union Station, spilt av fra en MacBook via en DAC, fikk en fantastisk tredimensjonal presentasjon, og det er ikke ofte jeg hører Dobro-gitar så levende gjengitt. Høyttalerne ga meg hele scenedybden fra konserten, men lydbildet ble straks grunnere når jeg byttet til Donald Fagens album Sunken Condos. Her var derimot den dynamiske kontrasten fenomenal, og de små basselementene fikk kjørt seg, men jeg følte at de tålte mer. Derfor byttet jeg til Morphines Come Along, og skrudde opp volumet. Desibelmåleren touchet 100 dB, men høyttalerne lot seg ikke affisere. Bassen var så stramt kontrollert, og samtidig så kraftfull at jeg måtte klype meg i armen. Det skulle ikke være mulig. Fysikkens lover kan ikke endres, men her var jeg vitne til at de i det minste ble tøyd kraftig.

Strykerklangen på Viktoria Mullovas Mendelssohn-tolkninger har jeg bare hørt bedre på elektrostater som Martin Logan Montis, Summit X og QUAD ESL-2905. Fullstendig ufarget og silkemykt, strømmer klangfargene fra 1700-talls fiolinen ut i rommet. Vokaler gjengis med samme vektløshet, men Emmylou Harris og Alison Krauss stemmer, lyder en anelse slankere her, enn fra Montis. Johnny Cashs vokal derimot, eller Bob Dylans for den saks skyld, får all den kroppslighet som kreves for å skape en troverdig gjengivelse.

Her er det ikke bare gjennomsiktighet og dynamikk som står i høysetet. Høyttalernes detaljgjengivelse har jeg ikke hørt bedre fra noen høyttaler i denne klassen. Særlig i mellomtonen og den ytterst luftige diskanten. Som gjennom et åpent vindu dukker detaljer og smånyanser frem i lydbildet, som et friskt pust på en varm sommerdag. Fokuset er totalt, og etter en stund er høyttalerne fullstendig glemt, tilbake er kun musikken.

Best i klassen
De fysiske begrensningene til en så relativt kompakt gulvhøyttaler, hindrer dem i å bringe frem ekte dypbass. Det er også grenser for hvor høyt de kan spille, men det virker ikke som de har hemninger når det kommer til ytelse. En bedre høyttaler enn dette – som kombinerer tiltalende design med høy konstruksjonskvalitet – skal man lete lenge etter. Piega-høyttalerne får andre designhøyttalere, som B&W XT-serien, til å høres ut som om de er pakket inn i bomull. Paret med en god forsterker blir det ikke friskere enn dette. At de ikke er vonde å se på, er en ren bonus og kanskje brekkstangen som skal til for å overtale ens bedre halvdel til å ta steget inn i high-end sfæren.