Høyttalerne fra Philips er riktig lekre og føles dessuten solide, siden de er laget i rustfritt stål. En liten advarsel mot fingeravrykk, bare. De eksponerte elementene gir et hightech-preg som passer godt for tekno-entusiaster og forretningsfolk. Subwooferen er en mer anonym trekasse som man nok helst gjemmer under skrivebordet. Det er forsåvidt også der den bør står for å gi best lyd.
Høyttalerne kobles til med en felles ledning til subwooferen som også inneholder forsterkeren. Det er også der man plugger inn fjernkontrollen. Men så kommer det merkelige: Man må koble lydkabelen til fjernkontrollen, noe som gjør at man får minst en ledning for mye på skrivebordet. Fjernkontrollen har også en inngang for eksterne lydkilder, som for eksempel en MP3-spiller. I stedet for å ha en omkobler, kobles da pc-lyden brutalt vekk. Volumknappen på fjernkontrollen føles plastaktig, og siden fjernkontrollen er så lett, må man holde den for å kunne regulere volumet.
Lydkvaliteten
Det mest positive man kan si, er at lydbildet er riktig bra, noe som gjør at man lett kan plassere instrumentene foran seg. Også diskanten får godkjent karakter, og takler jazz helt fint. Så dukker problemene opp. Mellomregisteret er ullent med dårlig separasjon. Dessuten er det et stort gap i frekvensene ned til hvor subwooferen tar over, noe som gir en helt merkelig musikkopplevelse. Foruten at musikken virker flat og livløs, er det som om det mangler en stor bit av kaken. Det er vanskelig å sette fingeren på det, men det blir svært tydelig dersom man bytter over til høyttalere med bedre lyd. Skrur man opp volumet litt kraftig, får man dessuten forvrengning. Dersom du bare vil ha noe pent på skrivebordet og mest kjører enkle spill og dialogfilmer, så duger de derimot greit
