TEST: Neumann KH 150 og MA 1

Det er noe eget med å høre musikken helt upolert. Har man først blitt vant til å høre den som studioteknikerne gjør, kan det være vanskelig å gå tilbake til tradisjonell hi-fi etterpå. Med få unntak – selv i high-end-klassen – er mellomtonen gjerne dratt litt tilbake, for å gi en ekstra piff av bass og diskant. Mye hi-fi låter gnistrende bra (det er jo derfor vi elsker å drive med dette!), men studioteknikere flest vil riste på hodet og si: «Det var ikke slik jeg skrudde lyden.»

Så hvorfor skal man nøye seg med en illusjon, når du kan få den ekte vare? Hvorfor har ikke alle audiofile hvert sitt par studiomonitorer i stuene sine?

Det finnes flere grunner. Først og fremst er ikke monitorene utseendemessig laget for å ta seg bra ut i en stue. Kabinettets form følger funksjon og ikke estetikk. Overflatebehandlingen er også mindre forseggjort enn de dyre høyttalerkabinettene til stuebruk.

Siden studiomonitorer er laget for å sitte nært (nærfelts), har man heller ikke brydd seg med at høyttalerne må ha høy følsomhet for å kunne fylle en stor stue med mye lyd. Det blir mer enn høyt nok likevel, når man sitter tett mot høyttalerne.

Men det er da også mange som nyter favorittmusikken sin i et mindre rom, kanskje til og med et kontor, hvor man sitter i umiddelbar nærhet til høyttalerne. I slike tilfeller kan kompakte studiomonitorer være midt i blinken.

Neumann KH 150

Sennheiser-eide Neumann er spesielt kjent for sine mikrofoner, men er også en anerkjent høyttalerprodusent. Med KH 150 vil de gi konkurrentene noe å bryne seg på i en seriøs men likevel relativt spiselig prisklasse. 36.000 kroner (36000 SEK / 23000 DKK) for to høyttalere inkludert målemikrofon er selvsagt en god del penger, og noe de færreste hobbymusikere vil investere i. Men for seriøse fagfolk er dette helt innafor, og det finnes da også hi-fi-entusiaster som ikke rynker på nesen over høyttalere som koster både 100.000 og 200.000 kroner.

Innebygd forsterker

Som i de fleste andre studiomonitorer er forsterkerne innebygd i KH 150. De er altså aktive, og når man vet at en god hi-fi-forsterker koster fra 15-20.000 kroner og oppover, ser prisen på godsakene straks mye penere ut.

En fordel med aktive høyttalere er at man slipper det passive delefiltret, som stjeler en del dynamikk, og som dessuten gjør det helt umulig med en helt nøyaktig tidsjustering av høyttalerelementene. Bare en ørliten faseforskynving er nok til å redusere nøyaktighet og følelsen av rom i lydbildet.

Ved å dessuten bruke egen forsterker til hvert høyttalerelement, kan forsterkeren optimaliseres til det enkelte elementet, og må ikke ta høyde for mange ulike impedanser. Man kan perfeksjonere forsterkeren til akkurat den høyttaleren. Hvorvidt det faktisk er gjort, er en annen sak, men en aktiv høyttaler har potensial til å bli mye mer nøyaktig enn en passiv.

Digitale og analoge innganger

I tillegg til å være aktive har KH 150 også en digital, koaksial RCA-inngang, i tillegg til en balansert analog XLR. En digital RCA utgang finnes også, slik at digitalsignalet kan sendes videre til den neste høyttaleren. Så bestemmer du med en bryter på baksiden, om høyttaleren skal gjengi venstre eller høyre kanal.

Ethernet-styring

Høyttalerne kan styres ved å koble dem til nettverket via Ethernet. I tillegg kan du bruke Ethernet til å kjøre avansert romkorreksjon av høyttalerne.

Ikke veldig høyoppløst DAC

DAC-en aksepterer signaler opp til 192 kHz, men den interne prosesseringen er likevel begrenset til 48 kHz. Som virker litt merkelig i dag, når flere produsenter nærmest prøver å sette verdensrekord i antall digitale svingninger pr. sekund.

Neumann har et fornuftig svar på hvorfor de begrenser seg. En samplingfrekvens på 48 kHz gjengir ikke toner over 24 kHz, som er halvparten av samplingfrekvensen. Hørselsgrensen for oss mennesker er under dette, så ingen krise. Videre har alle diskanter en oppbrytningsfrekvens, og blir de fôret med høyere frekvenser enn denne, vil de begynne å forvrenge og skape kunstige toner også nede i det hørbare frekvensregisteret.

Også analoge signaler går igjennom en AD/DA-konvertering i høyttalerne, slik at diskanten aldri bli anstrengt utenfor sitt virkeområde. Resultatet er rett og slett renere lyd, ifølge Neumann.

Innstillinger

Høyttalerne er laget for å være helt lineære ned til 39 Hz (-3 dB), mens de går ned til 36 Hz med -6 dB. Det er imponerende dypt for et par såpass kompakte høyttalere, med en enslig 6,5-tommer i bunnen av et kabinett på 12,6 liter. Til sammenligning har Genelec 8330A og den dyrere koaksiale etterfølgeren 8331A begge sin 6 dB avrulling ved 45 Hz.

En bryter på baksiden kan senke bassen med inntil 6 dB, ut ifra hvordan høyttalerne er plassert i forhold til bakveggen, eller om du har generelle bassproblemer i rommet. Det finnes også tilsvarende brytere for mellomtone og diskant, ut ifra hvor hardt rommet klinger.

Du kan også stille inngangsnivå, i tilfelle din forforsterker eller miksebord har et lavt utgangsnivå, eller om du trenger å gjøre justeringer for å finne punktet for laveste egenstøy i signalkjeden. Også utgangsnivået kan stilles i fire nivåer, mellom 94 og 114 dB.

MA 750 DSP Subwoofer

Høyttalerne kan brukes alene, men er også spesielt tilpasset subwooferen MA 750 DSP. Som er en meget fleksibel subwoofer, lineær helt fra 18 Hz til 750 Hz (- 3dB). På baksiden kan du stille inn alt fra fase til steilhet på avrullingen, samt delefrekvens.

Du kan velge å rute høyttalere gjennom subwooferen, i så fall kan en bryter aktiverer «bass management», som i så fall setter delefrekvensen mellom sub og høyttalere til 80 Hz.

Men subwooferen har også digitale muligheter, blant annet kan den bruke samme romkorreksjonen som høyttalerne. Da trenger du ikke tenke på innstillingene på baksiden, men får den «perfekt» tilpasset rommet ditt, via PC-grensesnittet.

MA 1 målemikrofon og programvare

Som de fleste andre studiohøyttalere kan man kjøpe KH 150 stykkevis. Men den finnes også i kit sammen med målemikrofonen MA 1 (som også kan kjøpes løst). Denne trenger du, om du skal bruke romkorreksjonen.

Det er ikke til å komme bort ifra at rommet er det kjipeste leddet i enhver signalkjede, og om du kan korrigere for akustikken i høyttalerne, så har man mye å vinne i form av lydkvalitet.

I tillegg til målemikrofonen må du laste ned programmet «MA 1 – Automatic Monitor Alignment» til Mac eller PC. Du trenger også et USB-interface / lydkort for å koble mikrofonen til høyttalerne.

Vær også forberedt med riktige kabler. Høyttalerne har kun XLR inn, mens de fleste rimelige lydkort har kun TRS jack ut. Det betyr at du trenger to TRS-til-XLR-kabler, med hannkjønn i begge ender. Det ble for min del noen turer frem og tilbake mellom kontoret og hjemmet, i søken etter riktige kabler.

Alternativt, om lydkortet har koaksial digitalutgang, kan du bruke denne. Men det enkleste er analog kobling, etter min mening.

Lyden av Neumann KH 150

I mangel på en high-end musikkstreamer eller DAC med variabel digitalutgang, har testingen stort sett foregått med analoge tilkoblinger, med den eminente forforsterkeren Hegel P30A i front. Jeg har da også testet digitalt med den rimelige streameren Argon Solo, som har volumkontroll på digitalutgangen, men kom frem til at resultatet ble bedre med P30A – selv om det innebærer en ekstra AD/DA-konvertering.

Det som slår meg, er hvor uproblematisk, åpent og detaljert alt låter. Når jeg sier detaljert, mener jeg ikke at diskanten slynges imot meg på noen måte, alt er bare så åpent og rent at ingenting slåss om oppmerksomheten i lydbildet. I stedet får alt sin tilmålte plass, i et lydbilde som vokser seg både utover høyttalerne og innover mot en horisont – med mer distinkte dimensjoner enn hva jeg er vant til fra passive hi-fi-høyttalere.

Mellomtoneområdet er spesielt fabelaktig. Stemmen til Rosa Linn på folk/pop-sangen Snap kommer ut fra musikken, på en helt annen måte enn mange hi-fi-høyttalere. En så ufarget lyd som her kunne nok fort blitt kjedelig, men heldigvis er det dynamikk nok – og bassen går dypt nok – til at det ikke er tilfelle.

KH 150 er likevel ingen dynamikkbombe. Det hele kan oppleves litt snilt og ufarlig, for der hvor jeg gjerne lytter med hele kroppen til Doja Cats Attention – og nærmest får lyst til å danse – så sitter jeg bare og lytter med ørene her. Litt vanskelig å forklare, men rytmene er liksom ikke helt fysiske nok. Bassrytmene går litt forsiktig i dørene, selv om høyttalerne altså går dypt i bassen.

Sammen med subwoofer

Når høyttalerne så får selskap av subwooferen KH 750 DSP, så sementeres fundamentet i bunnen. Stravinskijs Vårofferet, i dette tilfellet frontet av Helligets representant i 2. del, har en ekstrem energi – og hvor de dype tonene er nødvendige for at det rett og slett ikke skal bli for innpåslitent i toppen. Neumann får det hele frem på brilliant vis. Med klanglag på klanglag, og med et eminent stereoperspektiv.

Paukene kunne likevel slått hardere, og det er ikke den aggressiviteten her som man får med større høyttalere. Hvis du ikke trenger den aller dypeste bassen du får fra en subwoofer, og hvis rommet har god nok bassrespons der høyttalerne skal stå, så kan det være bedre å velge et par større høyttalere. Som de treveis Neumann KH 310, eller Genelec 8341A (som også støtter romkorreksjon).

Nå snakker jeg om hi-fi-bruk. For at teknikere kan skru lyden de ønsker på KH 150, det er hevet over enhver tvil. Frekvenslineariteten og faseresponsen oppleves bedre enn det aller meste der ute.

Romkorreksjonen

Så, til det siste esset i ermet. Romkorreksjonen. Systemet ble sendt til meg med målemikrofon, men uten noe digitalt interface, altså lydkort. Så jeg måtte bruke mitt eget, av typen Komplete Audio 6 av Native Instruments. Et helt streit lydkort, som gjør jobben. Men som fikk meg til å løpe opptil flere ganger etter kabler, da jeg rett og slett ikke hadde jack-til-XLR liggende. Plenty med XLR-kabler, jack-kabler og RCA-kabler, men komboene var det verre med.

Uansett. Selve prosessen er helt kurant når man kommer i gang.

Først må alle høyttalere inkludert subwoofer kobles til en Ethernet-svitsj. Så sørg for å ha en slik. Den trenger ikke være dyr, men du må ha en. Koble alt inn i svitsjen, inkludert PC-en.

På neste steg kan man lure på om det er noe galt, når programmet sender signal gjennom lydkortet og inn i høyttalerne. Høyttalerne står da nemlig i mute. Du får bare beskjed via PC-programmet om det er for lavt, for høyt, eller passe. Er det passe, kan du gå videre.

Deretter må du frem med linjalen. Du og hver av høyttalerne skal være plassert med samme avstand, altså i en likesidet trekant. Mål lengden, og plott inn i programmet. Deretter skal du foreta sju målinger, hvor mikrofonen flyttes smått rundt lytteposisjonen. Bruk et gulvstativ til mikrofonen, det gjør det mye enklere.

Fantastisk lyd

Når alt er stilt inn, så er det et enda ryddigere lydbilde som åpenbarer seg. Selve klangbalansen er ikke endret, man kjenner fortsatt igjen høyttalerne. Enkelte andre romkorreksjonssystemer gjør veldig mye med lydbildet, for eksempel at diskanten blir mer frempå, detaljene klarere, men bassen mer blodfattig. Ikke her.

Toppene senkes, mens hullene tettes. Tonestrukturen holder seg, det er bare at bestanddelene i lydbildet skilles mye bedre fra hverandre!

Vær bare oppmerksom på at et bassproblem i rommet ikke forsvinner med romkorreksjonen. Det er derfor viktig å finne en god plassering av subwooferen før du korrigerer, ellers vil du miste energi i viktige områder. Jeg trodde for eksempel at hjørneplassering i rommet vårt var optimalt, men det viste seg å fase ut rundt 30 Hz. Et viktig frekvensområde for fundament i bassen.

Et hett tips er å bruke appen SubZone for iOS og Android, for å finne ut hvor subwooferen skal stå.

Konklusjon

Neumann KH 150 er en virkelig god studiomonitor. Den avslører detaljene i musikken på en klokkeklar måte, men uten å låte kjedelig. Dermed inviterer den til at også hi-fi-entusiaster kan elske musikken sin gjennom et par av denne.

Mellomtonen er virkelig fabelaktig, og diskanten er en naturlig del av lydbildet. Bassen er dyp, om enn ikke den mest slagkraftige. Det er grenser for hva et par små høyttalere kan gjøre.

Med subwooferen KH 750 DSP låter det enda større og dypere, og romkorreksjonen rydder lydbildet for alle uhumskheter. Det er nitid arbeid, men vel verdt det til slutt.

Et meget imponerende høyttalersystem, dette, hvor enkelte kun vil savne enda mer slagkraft.