TEST: MoFi SourcePoint 8

Disse høyttalerne dukket nærmest ut av det blå. Det er kanskje ikke så rart når man tenker over det, for MoFi er ikke akkurat noe stort konsern med fabrikker i flere land. Dessuten lager de platespillere. At akkurat de skulle finne på å lage høyttalere, i den helt andre enden av signalkjeden, var det de færreste av oss som så komme.

Men nå er de her. To modeller, så langt hvert fall, og begge med et eldgammelt prinsipp. Koaksial plassering av elementene. Som her betyr at diskant- og bass/mellomtoneelementet er plassert på den samme vertikale aksen. 

Som nevnt er det ikke noe nytt. Tannoy har holdt på med koaksiale elementer siden Jesus gikk på vannet, og i mer moderne tid har KEF blitt kjent for å holde fanen høyt med sitt UNI-Q-element. Nå også MoFi, blant andre mer kjente som Infinity, TAD og ELAC.

For de som ikke er kjent med MoFi, ringer kanskje Mobile Fidelity en bjelle. Det er på et vis moderselskapet, best kjent for sine audiofile pressinger og mastering av LP-er og CD-er. 

For ikke mange år siden fant de ut at de trengte en platespiller, det er alltid kjekt å ha når man selger LP-er. Så de teamet opp med John Schaffer fra Wadia og Allen Perkins fra Spiral Groove. To ikke ukjente størrelser innenfor high-end hifi.

Platespilleren ble godt mottatt, også i våre spalter hvor vi drysset stjerner over MoFi Ultradeck, som den fremdeles heter. Den kan forresten kompletteres med phióno-tronn go pickup fra MoFi, og så finnes det en enklere utgave av spilleren kalt Studiodeck som koster det halve. 

Men høyttalere altså. Siden MoFi ikke hadde laget høyttalere tidligere – de er fremdeles for ferskinger å regne, behøvde de hjelp. Inn kom Andrew Jones som er litt av en legende blant kontemporære høyttalerkonstruktører. Han har jobbet for blant andre, ja gjett hvem? KEF, Infinity, TAD og ELAC, for ikke å glemme Pioneer. 

Som alle har laget koaksiale høyttalere, akkurat som SourcePoint 8 her. Sammen med den større SourcePoint 10, er de koaksiale toveis høyttalerne de første fra MoFi.

Twin-Drive

Begge er såkalte bokhyllehøyttalere, men amerikanernes oppfatning av hva som er en bokhyllehøyttaler, er på linje med deres oppfatning av hva som er en liten brus.

Derfor er SourcePoint 10 nesten 60 cm høy og veier over 20 kilo, og jeg skal like å se den bokhyllen den passer inn i. Den mindre SourcePoint 8 går heller ikke inn noe fra IKEA, og skal helst plasseres på et par solide stativer. 

Størrelsen er det eneste som skiller de to høyttalerne. Som er helt likt bygget. Andrew Jonas har tatt utgangspunkt i alt han kan om høyttalere og koaksiale elementer i særdeleshet, og høyttalerne bruker et magnetsystem som kalles Twin-Drive, og betyr at kraftige neodymium magneter brukes for svingstolene til diskant og bass. De er plassert sånn at de skaper et symmetrisk magnetisk felt som eliminerer fluksmodulasjon og senker forvrengningen for mer presise membranbevegelser.

I SourcePoint 8 sitter det en 20 cm bass med en membran i papirfiber. Sett forfra ser den old school ut sammenlignet med et UNI-Q-element. Kantopphenget er minimalt for å få så stor membranflate som mulig, og membranflaten er faktisk større enn vanlig for et 8-tommers element. I sentrum sitter det en ganske stor diskantmembran på 32 mm, og delefrekvensen er oppgitt til 1600 Hz. Relativt lavt for en toveis konstruksjon, men Andrew Jones mener at diskantelementet oppfører seg eksemplarisk også så pass lavt som 1600 Hz, siden elementet er plassert i det som i bunn og grunn er en 8-tommers stor hornlading.

Massivt dempet kabinett

Kabinettet er relativt stort for en 8-tommers konstruksjon, men temmelig massivt bygget. Frontplaten er frest fra et stykke, og på det tykkeste er den fire cm tykk, mens de øvrige kabinettflatene er 19 mm tykke. Bakplaten har to bassrefleksporter med et par kabelterminaler i midten.

Høyttalerne kan leveres i hvitt, sort ask, eller i en klassisk valnøttfiner. De leveres med stoffgriller, grå for den i hvitt kabinett, og det finnes et par egnede gulvstativer som ekstrautstyr.

Fokusert og fyldig klang

Da jeg plasserte høyttalerne på mine Solidsteel stativer, så de helt malplasserte ut. Stativene er beregnet for bokhyllehøyttalere i alle størrelser, men ikke fullt så store som disse. 

Normalt plasserer jeg høyttalere slik at de peker innover. Ikke mye, ikke alltid, men litt og som regel. Det fungerte utmerket med SourcePoint 8, som forbløffet meg med en massiv bassgjengivelse, og evnen til å spille høyt uten å forvrenge nevneverdig, eller lyde skarpt og hardt.

Lydbildet er større her sammenlignet med for eksempel KEF LS50 Meta, men ikke så åpent og oppløst som fra et par Audiovector R1 Arreté. Til gjengjeld har SourcePoint-høyttalerne fyldigere og dypere bassgjengivelse. På Sades Babyfather fra Soldier of Love, skjemmes man bort med en varm og kontrollert bassgjengivelse, som man kjenner fysisk. Gitarklangen er litt tørrere enn fra – de dyrere – R1 Arreté, og ikke fullt så klangfull som fra et par Bowers & Wilkins 705 S3.

Mo-Fi-høyttalerne takler klassisk musikk også. I adagio- og senere allegro non troppo-satsen fra Tsjaikovskijs sjette symfoni, med Mariss Jansons og Oslo filharmoniske, lyder treblåserne og strykerne varmt og nyansert. Det er en aldeles nydelig klangbunn i instrumentene som kommer tydelig definert fram i lydbildet. Som jeg opplever som stort, men kanskje ikke så dypt som fra andre høyttalere det er naturlig å sammenligne med. Som Dynaudio Contour 20. Til gjengjeld er stereoperspektivet skarpt fokusert, og fjellstøtt. 

Kontrabassen, trommene og klaveret på Keith Jarrett trios Up For It, lyder sånn som det gjør når man sitter nærmere scenen. Dynamisk, nært og med en snert i transienter man mangler på de bakerste radene.

Musikken gjengis så uanstrengt og med så umiddelbar dynamikk, at tankene går til hornhøyttalere. Bare uten den skarpe kanten noen av dem har når man spiller høyt. Det er ikke noen steder i diskanten at det stikker eller hardner til, snarere opplever jeg diskanten som behersket, ikke i overkant, men den er ikke fullt så luftig som diskanten fra R1 Arreté eller Contour 20. 

Gode koaksiale konstruksjoner som UNI-Q, kan ha en nydelig vokalgjengivelse. SourcePoint 8 er ikke noe unntak. Opplevelsen av Al Jarreaus elastiske vokal på My Foolish Heart, er som et hologram plassert mellom høyttalerne. Fokusert, gjengitt med naturlig varme og så nær at man kan fornemme varmen fra vokalisten. På Radka Toneffs My Funny Valentine, strømmer vokalen ut som fløyel så mykt og lett er det.

 

Konklusjon

Mo-Fi SourcePoint 8 er ikke nok en høyttaler, nok en koaksial konstruksjon med en uforståelig historie. SourcePoint er en bragd. En i særdeleshet vellykket konstruksjon, om enn en stor en, som har litt hornhøyttaler, litt koaksial og litt planarelement i DNA-et. Den spiller høyt, dynamisk, er lynrask og fokusert, uten å noen gang lyde ubehagelig. Par dem med en potent forsterker og sett dem på et par solide stativer, og du har noe av det mest lyttervennlige blant ikke fullt så kompakte kompakthøyttalere i denne prisklassen.