TEST: McIntosh ML1 MK II

Godt er det, kan man mene. For hvem vil vel ha en høyttaler fra 70-tallet? Annet enn av helt nostalgiske grunner, naturligvis. 

Den gang var høyttalerne ikke i nærheten av hva man finner i butikkene i dag. Ganske enkle for ikke å si rustikke delefiltre, høyttalerelementer med alt for store membraner i forhold til svingspoler og magneter, og fullstendig blottet for materialer og teknologi vi tar for gitt i dag. 

Finner du et par brukte høyttalere fra 70-tallet som virker, vil du trolig oppleve at de lyder sjarmerende og kanskje ikke så verst alderen tatt i betraktning, men det er alt.

Hvis man ser bort fra designet da. Retro er i vinden som aldri før, og det gjelder i høyeste grad høyttalere. Klipsch, JBL, Sonus faber og mange andre, designer høyttalere i klassisk design, men de bruker moderne materialer.

Derfor kan høyttalere som Klipsch Heritage-serien, eller JBL L100 Classic, spille med en dynamikk, balanse og oppløsning, som knapt eksisterte i tilsvarende grad på 70-tallet.

Det samme gjør faktisk McIntosh retrohøyttaler også. De ser definitivt retro ut, med et design som ikke har rikket seg en millimeter siden 1970. Da lanserte McIntosh den originale ML1 i amerikansk valnøtt. En toveis høyttaler som var i produksjon til 1977. 

Ifølge boken til Ken Kessler, … For the Love of Music, om McIntosh historie siden 1949, ble ideen om en bedre høyttaler unnfanget av McIntosh Gordon Gow. Det hadde bygget seg opp en frustrasjon hos McIntosh, over at høyttalere på den tiden sjelden var gode nok til å få fram forskjellene i lyden mellom ulike komponenter. 

Forvrengning på datidens høyttalere var tosifret og økende når volumbryteren ble vridd mot høyre. Gow satt Roger Russell og Sidney Corderman på oppgaven i 1967. Tre år senere stod ML-1C klar. Det samme gjorde en equalizer – MQ101 – som kunne legges til hvis man hadde behøv for å tilpasse lyden fra høyttalerne til rommet.

Mark II

Det ble aldri laget noen mark II eller nye utgaver av ML-1. Ikke før nå. Den nye ML1 MK II, har i stor grad beholdt det originale designet i amerikansk valnøtt. Heltre, ikke finér, og høyttalerne leveres med en avtakbar grill i amerikansk valnøtt, nesten identisk med grillene på originalen.

Som var en fireveis gulvstående høyttaler med en 12-tommers bass, en 8-tommers bass/mellomtone, en 1,5-tommers øvre mellomtone/diskant, og en 2-3/4-tommers diskant. 

En temmelig avansert konstruksjon for sin tid, som ifølge Roger Russell hadde en frekvensrespons på 20 Hz til 20.000 Hz. Fullstendig vilt på den tiden, for en høyttaler som var ment for et hjem. Spesifikasjoner som gjør en subwoofer unødvendig.

De nye ML1 behøver heller ingen sub. De går riktignok ikke fullt så dypt, 27 Hz, men desto høyere i den andre enden. Målbart til 45 kHz ifølge McIntosh.

Det har de fått til med en fireveis konstruksjon, lukket kabinett, og ingen eq. I seg selv ganske oppsiktsvekkende. Spesielt når man ser at kabinettet ikke er større enn det er. 66 cm høyt, pluss stativene som er tilpasset høyttalerne.

Doble kamre

Konstruksjonen er ganske uvanlig i våre dager. De fleste velger et portet kabinett, enten med en bassrefleksport, eller en transmisjonskanal, for å øke effektiviteten i bassen. McIntosh har ikke vært så opptatt av effektiviteten. Hvert fall ikke følsomheten. Som er lave 85 dB. Lavt for en så pass kompleks konstruksjon, og en klar indikator på at man faktisk trenger kreftene en McIntosh-forsterker kan gi.

Det 12 tommer store basselementet med en stiv membran i polypropylen, er festet i ytterkant med ring i syntetisk gummi. Basselementet har sitt eget lukkede kabinett, som tar opp halve volumet inni det forseggjorte kabinettet.

Fireveis

Det deles ved 180 Hz til elementene i høyttalernes øvre kammer. Også det lukket. To 10 cm mellomtoneelementer, også de med polypropylenmembraner og oppheng i syntetisk gummi, er montert horisontalt. Mellom de to elementene sitter en 50 mm mellomtone med domeformet membran, som dekker området 500 til 4500 Hz. Det øverste frekvensområdet ivaretas av den samme 19 mm diskanten med titandome, som vi kjenner fra testene av McIntosh XR100 og XR50.

De fire elementene I det øverste kammeret, er montert på en kraftig plate i frest metall. Delefilteret er plassert i det nedre kammeret. Og koblet til kraftige bi-wire terminaler. Av samme type som McIntosh bruker på forsterkerne.

Stativene som er laget spesielt for høyttalerne, vinkler høyttalerne bakover og løfter dem til 92 cm. Pluss eventuelle pigger eller dempeføtter. 

Forsterker og sånn

Første gang jeg hørte McIntosh-høyttalerne, ble de demonstrert med McIntosh MC451. Det er en hybrid mono effektforsterker, som kombinerer transistor med vakuumrør, og skyver ut 300 W effekt fra transistorene, og 150 W fra fire KT88 rør. Per kanal. Høyttalerne ble altså drevet i så kalt bi-amping, hvor transistordelen i forsterkeren driver bassen, og rørene resten.

Selv om demonstrasjonen ikke varte lenge, var det oppsiktsvekkende hvor lite forvrenging som var en del av lydbildet når lydvolumet var skikkelig høyt. Det var absolutt ingen ting ved lyden, som kunne minne om en høyttaler fra 1970.

Det var det heller ikke senere, da jeg omsider fikk parkert stativene og høyttalerne i mitt eget lytterom. Der ble de i flere uker, bare med et kort utlån i mellomtiden, og på de ukene jeg hadde høyttalerne, ble de de aller mest brukte av alle høyttalere vi hadde til rådighet.

Med et godt utvalg forsterkere til rådighet, ble det raskt klart at høyttalerne trivdes best på de kraftigste forsterkerne. En Yamaha A-S3200 med 100 W effekt, fungerte forbausende bra. Den har godt med dreiemoment og en potent strømforsyning, og passet lydmessig godt med den energiske McIntosh-høyttaleren. Som også fungerte fint med McIntosh egen MC275. En 75 W rørforsterker, som McIntosh faktisk anbefaler som en match for ML1. Av erfaring ville jeg nok vurdere å ta steget opp til en MC312, eller MC462, som har nærmest endeløst med krefter. Hvert fall hvis man skal fylle et veldig stort rom med høy lyd.

Piggsveis og silkeslips

Det skulle ikke jeg, og en MC275 hadde mer enn nok effekt til å få opp lydtrykket i rommet. Jeg savnet litt av kontrollen i bassen, som en MC462 ville hatt på høyt volum, men rør eller transistor har ingen ting å si for høyttalernes kvaliteter. Den varme klangen fra rørforsterkeren tok dessuten bort noe av hardheten i diskanten, som tidvis kunne oppstå hvis jeg spilte veldig høyt. Jeg vet ikke om det skyldes diffraksjoner fra kantene rundt den nedsenkede frontplaten. Men den ble hvert fall maskert bort med grillene på. De klistrer seg fast til kantene med magneter, og med grillene på, endres ikke lydbildet nevneverdig. 

Det er kanskje litt dempet klang rundt visper på en skarptromme og sånt, men det gjør ingen ting med vokaler enn klaverklang. På nydelige The Elder, med Jan Gunnar Hoff ensemble – innspilt i Sofienberg kirke i Oslo, klinger klaveret varmt og klangen er godt definert. Selv i det store kirkerommet. Hvis atmosfære mer enn fornemmes på opptaket Morten Lindberg gjorde i 2017. Høyttalerne presenterer musikken i det rommet opptaket er gjort, og dynamikken er nærmest eksplosiv. På det neste albumkuttet, Revamp, føles det som om slagverket til Audun Kleive er på vei ut av høyttalerne. Maken til dynamikk har jeg sjelden hørt fra en høyttaler i denne størrelsen. 

Jeg kan spille så høyt jeg bare tør. Høyttalerne er urokkelig stabile. Kontrabassen er like stramt definert som når jeg spiller lavt, skalaen er bare større. Samtidig er lydbildet behagelig varmt, uten at det noen gang blir ullent.  

Heller ikke på knivskarpe Private Investigations med Dire Straits. Et albumkutt som bare ber om å bli spilt høyt. Gitarklangen i åpningen er varmere enn vanlig, men også fyldigere, med mer klangbunn. Vokalen er tørr, nærmest litt tilbaketrukket, men herremin for en dynamikk. Perkusjon, og senere trommene på opptaket, smeller ut av høyttalerne med en hurtighet og kraft jeg ikke har opplevd siden eksempelvis Klipsch Cornwall, og Dali Kore. 

Høyttalerne har en evne til å ta vare på og løfte fram detaljer i lydbildet, også de små. Det er merkbart, ikke bare på Private Investigations, men også på Leif Ove Andsnes tolkning av Chopins Impromptu no.1 i A-dur. Opptaket som er gjort i Potton hall i Suffolk, UK, kan lyde litt tørt og distansert. Her trekkes musikken nærmere, og det er et vell av klangfarger her som andre høyttalere i samme klasse ofte maskerer. 

Et stilskifte til Miley Cyrus Flowers, ga meg den samme energien fra høyttalerne. Litt flatere dynamikk skyldes trolig opptaket, men høyttalerne hadde åpenbart silkeslipset og danseskoene på. Mye tøffere ble det selvsagt med Kvelertaks Krøterveg te helvete, et brennende inferno av gitarer og perkusjon – og en tekst som kan skremme fanden på flatmark. Her glimret høyttalerne med en lekenhet selv når jeg spilte høyt, som de fleste høyttalere misliker sterkt. Full kontroll i nesten åtte minutter, og med et øs som kan gjøre en stein døv, det er ingen ting som biter på disse høyttalerne. De kan virkelig alt.

Det er ikke lett å finne høyttalere fra konkurrentene som kan det ML1 kan. Sonus faber Maxima Amator som vi nylig testet, er mer raffinert, men ikke på langt nær så dynamisk og kan ikke spille så høyt. KEF Reference 3 Meta rekker ikke like dypt i bassen, og Audiovector R6 Arreté er alt for dyr for dette selskapet. Tankene går i stedet til JBL 4367, som har den samme eksplosive dynamikken, det er etter vår mening det nærmeste du kommer et par McIntosh ML1.

Konklusjon

De kunne bommet kapitalt, men McIntosh har lyktes med å fornye ML1 og samtidig har de laget en høyttaler som definitivt kan utfordre de beste i sin klasse. Den spiller høyere og tøffere enn det meste, med stålkontroll hele veien. Bassgjengivelsen er enestående dyp og potent, samtidig som McIntosh har klart å gjøre høyttalerne både åpne og gjennomsiktige. Du finner nok enda en grad til av finmasket raffinement andre steder, men det er få høyttalere i denne klassen som kombinerer eksplosiv dynamikk med så mye finesse og moro som McIntosh ML1. Hvis man liker retrodesignet, er det ikke noe å tenke på.