: Marten Design Coltrane 2

Originalmodellen av Marten Design Coltrane kom i 2002 og ble hurtig en høyttaler det ble snakket om.  Den var ganske annerledes i forhold til hvordan høyttalere normalt ble produsert på den tiden, med sitt kabinett i karbonfiber og keramiske høyttalerelement pluss diamantdiskant.  Nå fortiden er disse saken ikke uvanlige, men den gang ble det sett på som en veldig eksotisk måte å bygge på.  Marten Design slo virkelig gjennom med denne høyttaleren.  Takket være et intensivt arbeide på internasjonale utstillinger lyktes man å knytte til seg distributører på de markeder hvor slike skapelser kan selges – for billige var de ikke – noe som først og fremst betyr Fjerne Østen.

Oppdatering
Etter snart 10 år var det på tide med en oppdatering av Coltrane.  Det fantes nye muligheter da både elementene hadde utviklet seg og Leif også hadde noen gode ideer til forbedringer.  Leif sier at han naturligvis har gjort en del erfaringer og lært seg en masse i løpet av sine år som konstruktør, og at det er logisk at også tidligere høyttalerkonstruksjoner drar fordel av det.

Meningen var fra starten at man skulle kunne oppgradere sin gamle Coltrane til en Coltrane 2.  Slik skulle det imidlertid ikke gå.  Konstruksjonsarbeidet gikk fint til og begynne med, men så støtte man på problemer med å tilkasse kabinettet til det nye 11” elementet. ”Vi konstruerer bare en ny form” sa kabinettprodusenten, ”det blir ikke så voldsomt dyrt”.  Nei, Jörgen regnet på produsentens tall, og det ble besluttet å bygge et helt nytt og 40% større kabinett.  Det var bare ett problem – når det hele var klart viste deg seg at den biten av prosessen var blitt nesten dobbelt så dyr som beregnet.  ”Hadde vi vært klar over denne prisen fra begynnelsen”, sier Jörgen Olofsson, ”så hadde det ikke blitt noen Coltrane 2…”

Besetningen er to 11” keramiske sandwichelement, ett 7” keramisk mellomregister og en diamantdiskant – Marten var en av de aller første til å anvende en slik i en konstruksjon.  Alle elementene kommer fra Accutone (Thiel & Partner).  Marten oppgir et ganske sensasjonelt frekvensområde på 20-60.000 Hz +/- 2 dB.

Kabinettet består av en buet ”eske” av karbonfiberlaminat pluss en 60 mm laminert trefront, kabinettresonans er det ikke snakk om!  Marten har lagt inn tre bassjusteringsmuligheter for lettere å kunne tilpasse høyttaleren til ulike rom.  Internkablingen er fra Jorma Design, terminalene er WBT Nextgen og føttene består av en stålstilling hvilende på Black Diamond Racing pucker og kjegler – det er med andre ord ikke spart på noe……

Premierelytting
I forbindelse med den svenske premierevisningen på høyttalerne – verdenspremieren var på CES i Las Vegas i januar – fikk jeg muligheten til en hel dags fri lek med høyttalerne.  Det kan man ikke si nei til.  Ladet med skiver og noteringsblokk beleiret jeg således en morgen lytterommet hos Marten.  Lyttesesesjonen ble utført med de nye M-Amp forsterkerne samt et par fantastiske rørmonoblokker av fabrikat NATAudio Transmitter som ble brukt til sammenligningslytting.  Ettersom M-Amp er en klasse-D forsterker har mange dannet seg en oppfattelse om den før de engang har hørt den.  Jeg hadde tidligere hørt en prototype av forsterkeren i samme lokale, så jeg var ikke helt uforberedt på hva den skulle kunne prestere.  Forforsterker og CD-spiller kom fra Einstein og det ble også streamet musikk via en Bladelius Embla.  Alle kabler kom fra Jorma i forma av Prime-serien.

Det første man noterer er at det er slående hvordan de forskjellig musikkeksemplene låter.  Det er ikke noe rom som styrer inn lyden mot en spesiell klang, det er ingen kabinettresonans som maler all musikk med samme farge, det er i stedet en fantastisk åpenhet og detaljrikdom som gjør at man suges rett inn i musikken.

Akustisk
Av en eller annen grunn ble det spilt en masse akustisk musikk under første delen av sesjonen.  Det ble helt enkelt logisk å legge på en bestemt musikk etter den forrige for bare å kontrollere om man fikk samme type opplevelse.  Og det fikk man – en nærmest sensasjonell opplevelse.  Her kan det være på sin plass med et par eksempler: Et stykke med cembalo fra en Jordi Sawall-plate viste at det virkelig også hørtes ut som en cembalo.  Den karakteristiske klikkelyden når strengene settes i svingning, den egenartede både sprø, tynne og likevel mektige klagen – har du hørt en cembalo i virkeligheten så vet du også at den låter litt annerledes enn man egentlig forventer.  Det låter ekstremt ekte via Coltrane 2, og som helhet er det en slik opplevelse man får hakeslipp av.

Videre til pianomusikk.  Angela Hewitts spill på et Fazioliflygel låter som et Fazioliflygel, som har en helt annen klang enn Steinway.  Jeg tror aldri jeg har opplevd å kunne høre forskjellene mellom ulike flygler så klart før på reprodusert musikk.  Fantastisk, helt enkelt!

Et orgelstykke kunne avdekke at det ikke var skygge av tvil om at orgelet ble drevet med luft.  Spesielt imponerende er den ytterst realistiske gjengivelsen av lyden når luften forlater orgelpipen, det låt helt enkelt som om man nesten satt ved siden av organisten på orgelkrakken – men uten at man mistet illusjonen av å sitte i en kirke. Som helhet kan man si at klassisk musikk, eller kanskje rettere sagt akustisk musikk, fungerer usedvanlig fint med Coltrane 2 og M-Amp.

Elektrisk
Med ovenstående i bakhodet går vi videre til elektrisk musikk.  Her blir situasjonen litt annerledes, men ikke mindre spennende.  Oppsetningen legger ikke til noen bass – absolutt ikke.  Det er både rommet og klangbildet fra forsterkeren som styrer dette.  Bassen er ytterst ren og hurtig, men det blir ikke det solar plexus slaget som mange andre høyttalere eksellerer i å gi.  Og, det skal erkjennes, det ble ikke spilt lavt.  Høyttalerne spiller så ekstremt rent at man gjerne skrur opp mer enn man egentlige burde.
Lytterommet er verd en liten kommentar her.  Å lytte i et ”behandlet” rom er litt annerledes enn i et normalt rom.  Det krever litt tilpasning og at man er klar over hva som har med rom og hva som har anlegg å gjøre når man spiller i et normalt rom.  Her er det i parentes nevnt, et stort problem for utstillingsbesøkende, som ofte får med seg en større opplevelse av rommet og den plassering de har fått enn av selve anlegget.

Hos Marten får høyttalerne ingen ”hjelp” av rommet, og således kan opplevelsen virke en smule slank inn imellom. En kontrollytting med rørforsterker avslører at det absolutt ikke er slik at høyttalerne ikke kan spille bass – for det kan de!  De er til og med ekstremt potente på dette punktet.  Men forsterkerne gir en litt annen karakter – og høyttalerne formidler akkurat det de får inn.  Dette leder imidlertid til en annen diskusjon:

Slank eller rund
Hvorfor føles det mer interessant å lytte på den ”slanke” gjengivelsen, kanskje fremfor alt med den akustiske musikken?  Man suges rett inn i musikken på en måte som man bare oppleverer ved et fåtalls tilfeller under hele sin musikklyttekarriere.  Veldig interessant – og litt skummelt – å konstatere, men for meg gir det virkelig lyst til å lytte, og selv genre som normalt ikke er ”my cup of tee”, blir plutselig noe man gjerne vil utforske nærmere.  Og er det ikke egentlig det som det hele går ut på?

Spiller man på en litt ”rundere” forsterker med mer basstrykk, svarer høyttalerne med å spille litt rundere og med mer basstrykk, det er forsterkernes detaljeringsgrad og karakter som bestemmer hvor mange detaljer og hvilken karakter du får på lyden, ikke Coltrane 2 som ikke virker til å ha noen sperrer overhodet.

Det var spesielt på elektronikamusikk at jeg – høyst personlig – etterlyste litt mer basstrykk i den oppstillingen jeg lyttet til.  Det er heller ikke skygge av tvil om at jeg skulle kunne få frem det der spesielle trykket i mitt eget rom med akkurat samme anlegg og litt arbeide.  Det handler om det man setter som sin personlige preferanse – vi hører alle litt ulikt og har noe ulike (p)referanser.  Jeg må også villig innrømme at jeg ikke ”rakk/helt enkelt glemte” å arbeide meg gjennom de ulike bassjusteringsmulighetene på høyttaleren – det ble spilt aldeles for mye interessant musikk!

Marten-folket er i og for seg meget brede i sin musikksmak, men i grunn og bunn jazzlyttere – sjekk bare hva de kaller sine høyttalere – og derfor er nok deres egen oppstilling mer optimert mot jazz, som i parentes er en veritabel opplevelse på anlegget.  Jeg hørte for eksempel et nummer fra Josefine Cronholms siste tyske innspilling, og i mine notater står det helt enkelt at ”det er verdig vanskelig å ha noen som helst innsigelser over gjengivelsen…”

En opplevelse
Å lytte til Marten Designs nye kreasjoner Coltrane 2 og M-Amp har vært en meget spennende opplevelse.  For meg kjennes det som om et ytterligere og grensesprengende referansepunkt for å fortsette med å bedømme ulike anlegg/apparater.  Det er slik som dette man håper at alle lydinteresserte skulle kunne ta del i – det setter i gang tankevirksomheten om hvordan og hvorfor musikk låter som den gjør, og medfører at man lytter med et ytterligere skjerpet øre i fortsettelsen – for nå har man hørt en ny variant av hvordan det skal låte!

Coltrane 2 er en fantastisk høyttaler, og det skal den naturligvis også være til den prisen.  Det er en logisk oppgradering av originalen som tar den til helt nye høyder.  M-Amp virker spesielt spennende og fungerer i veldig fin symbiose med Coltrane 2.  Men for riktig å kunne dømme M-Amps absolutte verdi som egen enhet, skulle jeg tross alt behøve kjøre den på flere høyttalere, og helst da høyttalere av ulik karakter.

For både høyttaleren og forsterkeren er vi langt forbi bedømmelsen om bra eller dårlig, vi ligger i spitzenklasse og snakker i stedet om graderinger, vurderinger og personlige valg.  Får du sjansen – gå inn og lytt!

M-Amp
Marten M-Amp er Martens svar på hvordan den perfekte parhesten til Marten-høyttalerne skal se ut.  Man slo seg sammen med Patrik Boström fra Anaview i Helsingborg, som senere har blitt inkorporert av Abletech.  Han er også mannen bak Primares UFPD-teknikk – en spesielt dyktig herre med andre ord.  Når det gjelder M-Amp ble teknikken AMS (Adaptive Modulation Servo) tatt i bruk, en teknikk som er patentsøkt.

Hjertet i M-Amp-forsterkeren er et inverterende selvoscillerende klasse-D steg som svitsjer ved 600 kHz med en 30 dB loop gain hele veien opp til svitsjefrekvensen.  AMS skal senere sørge for å perfeksjonere moduleringen.  Hele konstruksjonen er fullt balansert.   Du kan lese mer om dette på.marten.se/amp/monopoweramplifier.htm

Sven Bilen