: Magico V3

Iblant er det ikke til å komme utenom at man kjenner seg litt som gutta i Top Gear. Porsche, Aston Martin og Ferrari – eller Wilson, Magico og Marten.  Det er det samme, egentlig.  Det er crème de la crème innenfor hvert sitt område.  Litt som å få gå ned blant de fineste vinkjellerne i Bordeaux og kose seg.  Eller hvorfor ikke snoke rundt i en italiensk osteforretning.  Mine siste opplevelser innenfor mitt område handler om høyttalere.  Og ikke hvilke som helst høyttalere.  I forrige nummer kunne dere lese om mine opplevelser med Marten Coltrane 2 og Wilson Sophia 3.  Nå har jeg også hatt Magico V3 på besøk i mitt rom.  Og det er ikke så man ikke merker at det er en klasse for seg vi beveger oss i.  Jo, det finnes flere høyttalere med samme verdighet i samme eller ennå høyre prisklasser, men det er også mange av konkurrentene – hvor lekre de enn synes å være, som ikke kan henge med verken i akselerasjon eller veigrep.  Og min jobb er da slik som The Stig, å kjøre alle rundt banen for å se hva de ulike kan prestere.

Ren kvalitet
Iblant kan man også få et litt skjevt forhold til en høyttaler når man bare har hørt den på utstillinger. Ja, jeg vet, låter det bra er det fint, låter det ikke bra vet vi fortsatt ikke om det kan låte bra.  Jeg skal imidlertid erkjenne at jeg var litt urolig før møtet med Magico etter bare å ha hørt merket på et par utstillinger, noe som hadde gitt litt blandede opplevelser.  Derfor var det med spenning jeg fikk (med mye hjelp) kranglet modell V3 inn i leiligheten.  De to sarkofagene de kom i kunne blir værende igjen ute i trappeoppgangen – lite trolig at noen ville slepe disse meg seg.

Magico V3 er ren og skjær utsøkt kvalitet.  Det merker man allerede under utpakningen der ingen ting har blitt overlatt til tilfeldighetene.  Og når høyttaleren vel er på plass kan man utforske det ypperlige trearbeidet, den prangende sortanodiserte aluminiumsfronten og det minst sagt elegante utseende.  Synes dere at de ser litt upersonlige ut på bildet?  På plass i rommet er det imidlertid helt annerledes, og gjester kommenterte også at høyttalerne så rasende flotte ut.  Selv baksiden er imponerende med delefilterets innfelte aluminiumsplate og et par virkelig bra terminaler – se og lær, Wilson…

Det er en lukket konstruksjon og jeg forsøkte med oppstillinger både på langs og på tvers på testbanen – uh, i rommet, men bestemte meg for på tvers med ca 60 cm til bakveggen og så langt fra sideveggene at de kan ses bort fra i sammenhengen.  En lett toe-in på rundt 15 grader var å foretrekke.

Kresen og avslørende
Magico V3 er ikke ukritisk når det gjelder forsterkere.  Det er den første høyttaleren jeg ikke har fått til å prestere sammen med min Bladelius Ymer.  Det var faktisk en særdeles uspennende kombinasjon, men det beviser bare tesen om at ikke alt passer sammen med alt.  Derimot trivdes den for eksempel fint med så vel NuForce Reference monoblock som med den integrerte forsterkeren fra franske Devialet.

Når det gjelder kabler så avslører den ubønnhørlig forskjellen på det du kobler til, og generelt bør du ha den beste kabelen du kan finne.  Her lønner deg seg å prøve seg frem.  Hos meg kjørte det ypperlig med Nordost Valhalla, og det ekstra man får frem sammenlignet med i og for seg vellydende ”billige” kabler er av den typen, at har man råd til et par Magico skal man også sette av en bra slant til et par kabler som slipper igjennom så mye som mulig.  Her er det opplagt at det lønner seg å prøve seg frem.

Kontroll og atter kontroll
Det første jeg og mine skiftende medlyttere har reagert på er den usannsynlige kontrollen høyttaleren besitter.  Den spiller meget ”uamerikansk”, strengt, regelmessig, stramt om du vil, spesielt da i bassområdet der den har en total og jernhard kontroll over hendelsesforløpet.  På High Fidelity Reference CD No. 66 finnes et spor, Salles Des Pas Perdus med franske Caralie Clement,  som i prinsippet alltid får høyttalere ut på gyngende grunn med ukontrollerte og svulstige tsunamibas som drukner alt på sin videre ferd.  Med Magico V3 kan man ikke engang forstå at det skulle kunne være noe som helst problem her – det går fantastisk bra, helt enkelt, og låten får en helt ny dimensjon.

Kontroll er ordet opp gjen­nom hele frekvensområdet.  Det er noen fantastiske vellykkede elementer man har skapt med sin Nano-Tec teknologi, element som har utsøkte kvaliteter mange andre elementprodusenter ville gitt gi sin høyre arm for å få frem.  Reptilraske og med en oppløsning det er vanskelig å slå.

Lasse Svendsen skrev i sin test av Quad ESL-2905 om klokkespillet i starten på Holly Cole: Train Song.  Her er klokkespillet så fullstendig naturlig i lydbildet at man ikke kan ønske mye mer.  I samme låt finnes en poing-perkusjonslyd som skal illustrere en dopplereffekt når toget passerer en jernbaneveksel, og poinget forsvinner rett ut i det tilstøtende rommet på en ytterst illusorisk måte.  En lytter brast ut i et rent lyrisk utrop når det kom – det hadde han i hver fall aldri noen sinne hørt på denne måten på den låten med sine egne høyttalere.

Taleforståelighet er ”not an issue” – du er aldri i den minste tvil.  Lytter man på radio hører man hva som skjer i studioet, både det som skal høres, men også alt det andre som hender.  Debattprogram og andre live-i-studio-program kan bli riktig artige – på flere måter!  Diskanten har samme gjennomgripende overblikk over hendelsesforløpet.  Her finnes masser av detaljer, men ingen farlig overskuddsenergi slik at diskanten risikerer å bli litt skarp.  Jeg har, til tross for flittige forsøk, ikke lykkes presse høyttaleren til å låte verken skarp eller stygg.

Realisme
Det er også litt av det man kanskje kan innvende litt imot.  Den kontrollerer det hele med et så fast grep at den ikke tillater noe å stikke av – nesten ikke heller når materialet har det i seg.  Til gjengjeld får den takket være dette et stykke som Carl Orfss Die Kluge til å bli en hårreisende realistisk musikkteateropplevelse.  Det er en musikkforestilling som har alt, om man vil oppleve hva en høyttaler kan (og kanskje fremfor alt ikke kan) og anbefales til alle lyd- og musikkinteresserte.  Klarer anlegget ikke å ta hånd om alle de vanskeligheter som De Kluge representerer slår man av nesten omgående – da er det i prinsippet ulyttbart.  Fungerer det blir man til gjengjeld voldsomt fengslet.

Det andre innvendingspunktet jeg har, er at jeg ennå ikke har lykkes med å få lydbildet helt opp i den størrelsen jeg forventer.  Det kan bero på at høyttalerne fortsatt forandrer seg, etter godt og vel 120 timers spill blir de fortsatt bare bedre og bedre.  Derfor vet jeg per dags dato ikke hvor langt jeg kommer vedrørende dette punktet.  Høyden har kommet, men jeg savner fortsatt litt bredde og dybde.  Men, legg ikke for mye i dette punktet, det er langt fra at lydbildet er lite, det er mer mine forventninger ut fra det jeg har hørt om hva jeg tror skal komme etter hvert.

Epler eller pærer
Magico V3 er en anelse kresen – det skal den også ha lov til å være – men samtidig en rasende kompetent høyttaler.  Den utstråler high-end både i finish og ikke minst lyd.  Høyttaleren har full kontroll over alt som kommer inn og spiller med en overraskende letthet hvilken sjanger som helst, uten engang å blunke.  Den har fred og ro og et cool overblikk og blir aldri stresset eller presset.  Det er helt enkelt en reise på første klasse å spille musikk via Magico V3.

Det har vært meget positivt å få lov til å leve med denne høyttaleren under en periode.  En sann nytelsesopplevelse som også denne gangen resulterte i en kilometerlang og meget omvekslende spilleliste.  Høyttaleren har etter mitt syn ingen direkte begrensninger, det er mer utstyret omkring som bestemmer hvor langt du kommer med Magico V3.  ”Men nå når du på kort tid har testet tre (Wilson, Marten og Magico) gulvhøyttalere, hvilken er da best?, undrer du sikkert.  Men det er umulig å svare på, det er tre ganske ulike høyttalere som takler samme problem på ganske forskjellig vis.  Liker du epler eller pærer best?  Og om du liker epler, skal de være faste eller modne, røde eller grønne – eller gule?  Og mitt valg behøver ikke nødvendigvis være ditt valg, det finnes mange parametre som styrer.  Jeg hadde personlig ikke direkte lidt om jeg hadde blitt tvunget til å ha noen av disse tre.  Absolutt ikke….

Har du penger til høyttalere i denne prisklassen er Magico V3 en høyttaler som du definitivt skal gi en kvalifisert lytting før du bestemmer deg – det er helt enkelte et must!