TEST: Linn 119

De fleste tenker kanskje på Linn som produsenten av den legendariske platespilleren Sondek LP 12. De færreste tenker derfor på Linn som en høyttalerprodusent, men de som vet de vet som det heter, og Linn har faktisk produsert høyttalere nesten like lenge som de har produsert platespillere. 

CD-spillere har de også produsert, selv om det er satt langt inne for Ivor Tiefenbrun å innrømme at CD-spillere faktisk hadde noe for seg. Og når de først gjorde det, lanserte de Sondek CD12 (hva skulle den ellers hete?). Her hadde de laget en spiller som sveipet gulvet med konkurrentene. 

Mens CD12 for lengst er historie, produserer Linn fremdeles LP12. En spiller som jeg må medgi fortjener legendestatusen. Den er på ingen måte oppskrytt, og er et skuddsikkert valg for de som ønsker å løfte lyden fra platesamlingen med en bedre spiller. 

Men denne testen skulle ikke handle om platespillere, selv om det er vanskelig å komme utenom når vi snakker om Linn. Neida. 

Som nevnt har de produsert høyttalere i flere tiår. Hvis de er kjent for noe når det gjelder høyttalere, er det kanskje først og fremst isobarik-prinsippet med doble basselementer på innsiden av kabinettet, for å få opp effektiviteten på lave frekvenser. Jeg kunne nevnt flere høyttalermodeller fra Linn både med og uten isobarik, men her skal det handle om noe langt mer beskjedent, ja nærmest grunnleggende enkelt. 

En kompakt toveis høyttaler som ikke er større enn at den smetter rett inn i bokhyllen.

Linn 119

At den nye Linn 119 står på skuldrene av legendariske kompakthøyttalere vil være en overdrivelse, men noen av oss husker den kompakte Linn Kan, som var en liten høyttaler i samme støpning som 119, med en 13 cm bass/mellomtone og en 19 mm diskant, i et bokhyllevennlig kabinett.

Den var et av Linn beste høyttalerdesign på den tiden, som tross et beskjedent utseende og en relativt lav pris, beviste at Linn kunne produsere skikkelig god lyd i et relativt rimelig og kompakt kabinett. Nesten tre tiår senere er 119 – som vi tester her, en høyttaler i samme støpning. Elementene er hentet fra norske SEAS, men konstruksjonen er 100 % Linn. 

Ny generasjon

Å kaller den en kompakt utgave av flaggskipet Linn 360 vil ikke bare være en overdrivelse, men direkte feil. Likevel kan man se slektskapet mellom 360 og den lille 119, hvor den  pæreformede platen elementene er montert på, har samme form som 360-høyttalerne bruker på platen med mellomtone og diskanter.

Mens Linn Kan – både i den første og den andre versjonen – ikke kostet all verden i sin tid, har 119 rykket opp et par divisjoner hva prisen angår. Etter min mening, også hva lydkvalitet angår. De koster en god del mer enn KEF R3 Meta, som vi nylig testet, men det halve av vår referanse kompakthøyttaler, Audiovector R1 Arreté. 

Det er ikke veldig mange høyttalere å velge blant i tilsvarende prisklasse som et par 119, men Bowers & Wilkins 705 S3 koster det samme, og er en toveis modell som definitivt må ses på som en sterk konkurrent til de små Linn-høyttalerne. Som ligger i en prisklasse hvor mange finner det mer fristende med en gulvhøyttaler, men hele poenget med å velge en kompakt, er rett og slett fordi man ikke har plass, eller ikke ønsker å bruke mye plass for å få god lyd i rommet. 

Sånn sett er Linn 119 helt perfekt, fordi den er liten nok til at den tar lite plass, og samtidig stor nok til at den klarer å levere et helhetlig og troverdig lydbilde.

Den nevnte Kan-modellen, ble ofte sammenlignet med Rogers LS35/A, og grunnen til det var fordi den lille høyttaleren hadde en varm, innsmigrende, og nydelig mellomtone med en vokalgjengivelse som nesten bare var bedre i et par Rogers. I likhet med Rogers hadde ikke Linn Kan den store rekkevidden i bassen, etter 70 Hz falt følsomheten som en stein, og høyttalerne lød betydelig bedre på en hylle inntil bakveggen.

Plassering

Linn 119 kan også plasseres inntil bakveggen hvis man ønsker å løfte bassen litt mer, men det er ikke nødvendig. For disse går dypere og har mer substans og dynamikk på lavere frekvenser enn både Rogers-høyttaleren og Kan noen gang har hatt. 

Jeg satte dem på et par stativer en halv meter fra bakveggen, og det fungerte utmerket. Flytter du dem ut litt nærmere bakveggen løftes nivået i bassen litt og lydbildet blir litt varmere i klangen, men høyttalerne viste seg å være veldig fleksible på plassering. Så her kan man enkelt finne et oppsett som fungerer i de fleste rom.

Høyttalerne er den direkte etterfølgeren til Majik 109. Som i motsetning til 119, er en treveis kompakt høyttaler. Den kombinerte en 15 cm bass, med en 13 cm mellomtone, og  en 16 mm diskant. De to sistnevnte var montert i et vertikalt 2K array. Det ga høyttalerne et ganske karakteristisk utseende. Majik 109 kunne, som de nye 119, oppgraderes fra passiv til full aktiv drift, med for eksempel Exakt elektronikk.

Kompakt toveis

Den kompakte 119, og den litt større 150 – gulvmodell med et 19 cm basselement i tillegg, er begge utstyrt med de samme elementene. Som her er en 19,55 mm stor dome i Sonomex, som er drevet av en spole i ferrofluid for kjøling, og en stor ferrittmagnet. Basselementet er 16 cm og bruker en papirfibermembran belagt med Nextel. 

Linn oppgir frekvensresponsen til 50 Hz i den ene enden og 20.000 Hz i den andre, følsomheten er relativt lave 86 dB, mens den nominelle impedansen er oppgitt til 4 Ohm. I praksis betyr det ikke all verden, men man bør vurdere en forsterker med nok dreiemoment til å styre høyttalerne, særlig hvis man liker å spille høyt. For det kan de faktisk. Forbausende høyt.

Med den fremragende Denon PMA-3000NE – som ikke er verdens kraftigste forsterker, men likevel med et massivt dreiemoment, fikk basselementene kjørt seg skikkelig på Sades Turn My Back On You. Det er klart, det er ikke den samme vekten eller trykket i bassen som fra et par KEF R3 Meta, men så er de en god del større og har et separat basselement.

Et par B&W 705 S3 vil oppleves som varmere i klangen, og litt tregere. De har ikke den samme transientresponsen som 119 har, men til gjengjeld har de litt mer vekt i bassen.

Matcher større høyttalere 

Sammenlignet med høyttalere i tilsvarende størrelse – Rogers LS3/5A for eksempel, er det forbløffende med dynamisk kontrast fra det lille basselementet. Som man kan se beveger seg når man skrur opp volumet. Det er naturligvis grenser for hvor høyt man kan spille, men Linn mer enn antyder at et par 119 i aktiv drift, foret av en DSM, gir strammere og mer dynamisk bass med enda bedre kontroll.

Med den kraftigere og ikke minst mer muskuløse integrerte Yamaha A-S3200, ble bassgjengivelsen strammet ytterligere opp sammenlignet med Denon-forsterkeren.

Men det er ikke bare bassgjengivelse som er noe å skrive hjem om. De små høyttalerne varter opp med et lydbilde mye større enn man skulle tro, og man behøver ikke spille særlig høyt for å få balansen i lydbildet til å sitte. Med høyttalerne plassert på stativer og vinklet forsiktig innover mot midten, leverte de et bredt, stødig og behagelig lydbilde uansett hva jeg spilte. Det er ikke noen steder i frekvensområdet hvor de stikker seg ut, uhumskheter som ubehagelige schh-lyder, skarpe toner, stikkende diskant eller blafrende bass, finnes ikke. Ingenting. 

Høyttalerne er kanskje ikke veldig følsomme, men er relativt enkle å kontrollere, og det viste seg at de gjerne åpner opp lydbildet, når man setter på musikk som er fokusert på mer enn det som foregår i mellomtonen, enn det som foregår i bassen.

Dynamisk kontrast

Med Jan Gunnar Hoff ensemble – klaver, bass og trommer – fra albumet Polarity, fikk jeg et lydbilde med nydelig varme, fyldig klang, og en struktur som var så ryddig og kontrollert, at musikken fikk slippe fritt ut i rommet. De små høyttalerne legger ikke noen farger eller betoning i noen deler av frekvensområdet. Klaverklangen er mektig og dynamisk på den ene siden, og sart og delikat på samme tid, avhengig av hvilken låt på albumet man spiller. I motsetning til mange andre høyttalere som ikke er særlig større enn Linn 119, klarer høyttalerne faktisk å få kontrabassen til å sitte på en troverdig måte.

Det er også forbausende bra med vekt i slagverket, og dynamikken sitter som støpt, selv om jeg drar opp volumet til det som ville vært konsertvolum, om man hadde sittet på første rad. Men alt har sine begrensninger, og dette er ikke høyttalerne man kjøper hvis man trives best med musikk på øredøvende volum. Høyttalerne lyder aller best når man ikke utfordrer begrensningene de fleste små høyttalere naturlig har.

Hvis jeg skal sette fingeren på noen ting, er det kanskje at de til tider kan lyde litt for snilt. Ikke behersket, for det er rikelig med dynamisk kontrast til å være en såpass liten høyttaler. De er mer dynamiske og langt åpnere og bedre fokusert, enn den gamle Majik 109 noensinne var. Det viste seg også under testen hvor oppsiktsvekkende vakkert vokaler er gjengitt. Om det er Radka Toneff eller Sade, spiller ingen rolle, fordi høyttalernes mellomtonegjengivelse er av de klokkerene og nøytrale slaget.

Sammenlignet med Dynaudio Special Forty, kan man beskylde Linn-høyttalerne for å mangle litt luft øverst i diskanten. De noe større Special Forty har også litt mer vekt i bassen, og lyder vel så oppløst og åpne som Linn-høyttalerne, men 119-høyttalerne er enklere å plassere, spesielt hvis man har lite plass og bokhyllen er stedet høyttalerne skal bo.

Konklusjon

Det mangler ikke små høyttalere med god lyd der ute. Det er en overflod av høyttalere i alle prisklasser, størrelser og typer der ute. Noen av dem er fenomenalt gode, andre middelmådige, og så er det ikke til å komme fra at enkelte aldri skulle sett dagens lys. Men disse fortjener definitivt både å se dagens lys, og de fortjener så absolutt å finne et godt hjem. Helst hos noen som virkelig elsker musikk. Kanskje med unntak for den hardeste østkyst-rappen. Men til stort sett alt annet så er de små Linn-høyttalerne fenomenalt gode til å slippe musikken ut, og det er sånt vi setter en stor pris på. Det kan hende man finner dem litt kjedelig til å begynne med, men det er nok mer fordi høyttalerne er relativt nøytrale. Linn har åpenbart forsøkt å balansere lyden i så nøytral retning som mulig, men det er ikke til å komme fra at de samtidig har laget en høyttaler med kledelig, varm klang, noe som gir musikken både fylde og substans. Mer kan man knapt forlange.

Med muligheten for å kunne oppgradere med aktiv drift – og hvis man velger en Linn DSM får man jo i tillegg muligheten til å koble til en subwoofer – har man en høyttaler som kan oppgraderes når det passer.