TEST: Klipsch The Fives

Vær for all del forsiktig med disse høyttalerne. De spiller høyere enn du tror, og legger konkurrentene bak seg i en øredøvende dynamisk lyd, hvor Desibel alltid skrives med stor D.

Det er ikke høyttaleren for deg som foretrekker en sylslank lydplanke rett under tv-en, men Klipsch The Fives er definitivt høyttaleren for deg som er drita lei av lyden fra lydplanken du allerede har. Ikke sånn å forstå at vi har noe imot lydplanker. Slett ikke. De gode blant dem, kan fungerer riktig godt som hovedhøyttaler i stua.

Og så kan mange av dem gi en viss surround-effekt, som er effektiv på film, tv-serier, gaming og sport, men håpløs på musikk. Det er der The Fives kommer inn. De gir deg hverken Dolby Atmos eller surround, men de gir deg mye bedre lydkvalitet og skikkelig stereo.

For to er som kjent bedre enn én, og et stereopar er alltid å foretrekke fremfor én høyttaler. Selv om bordhøyttalere som Naim Mu-so2 og B&W Formation Wedge, spiller over all forventning, blir lydbildet større og mer tredimensjonalt med to høyttalere.

Trådløse høyttalerpar som Dynaudio Xeo 10, KEF LSX og Klipsch The Sixes, er tre velspillende alternativer både til lydplanker og et stereoanlegg. Det samme er Klipsch The Fives, som er en mindre utgave av The Sixes, men med oppdaterte elementer og litt flere funksjoner.

De to trådløse Klipsch-høyttalerne har det mye til felles. Begge er aktive høyttalere med Bluetooth, fysiske innganger som digital optisk, USB og to analoge, og de har innebygget platespillerinngang. The Fives har i tillegg en HDMI-inngang med lydretur, som lydplanker har, og da kan koble til tv-en og styre lyden på høyttalerne med tv-fjernkontrollen.

Til sammen seks innganger altså.

The Fives leveres også med fjernkontroll, og har volumkontroll og inngangsvelger på toppen av den ene høyttaleren. I likhet med Sixes, er det en utgang for subwoofer her.

Platespillerinngang

Det er ikke mange lydplanker man kan koble en platespiller til, men det kan man her. hvis spilleren ikke har innebygget phono-trinn, som f.eks. en Rega Planar 1+ har, kan man bruke høyttalerens innebyggede. Den kan enkelt brukes som en vanlig inngang for en annen analog lydkilde, bare flipp bryteren på baksiden over for å bytte. Alternativt kan man koble en annen analog lydkilde til minijackinngangen bak.

Her kan man også koble til en digital lydkilde via enten optisk inngang, eller via USB. Som kan være aktuelt hvis man vil spille musikk fra en laptop. Da kan man bruke høyttalerens innebyggede 24-bits digitalomvandler, som gir enda bedre lyd enn strømming via Bluetooth.

Oppsett

Høyttalerne måler drøyt 30 cm i høyden, og er langt nettere og enklere å plassere, enn The Sixes. De kan ikke henge på veggen siden de har bassporter på baksiden, men ellers er det stort sett fritt frem. I bokhyllen, på en benk, på stativer, mulighetene er mange.
The Fives finnes i sort finér med grå griller i Klipsch Heritage-design, eller valnøttfiner med offwhite griller.

Den ene høyttaleren må kobles til strøm. Den andre høyttaleren kobles til den igjen, og eventuelle lydkilder kobles også til hovedhøyttaleren. Deretter er resten plankekjøring. Lyden og inngangsvalg kan som nevnt betjenes fra den ene høyttalere, eller fra fjernkontrollen, men i motsetning til B&W og KEF-høyttalerne, er det ingen appstyring med strømmetjenester som Spotify, Tidal eller Deezer her.

Dynamisk bass eq

The Fives ser bedre ut i virkeligheten enn på bilder. Kvalitetsinntrykket er tillitvekkende, og den matte valnøttfineren er pent utført.
Som de fleste Klipsch-høyttalere, har disse horndiskant for høyere effektivitet. En 25 mm diskant med titanmembran sitter i sentrum av Klipsch Tractrix-horn, og under en 11,5 cm bass med en membran i komposittmateriale. Tross relativt beskjedne mål, hevder Klipsch at The Fives kan oppnå et lydtrykk på 109 dB. Det skal vise seg at de har sine ord i behold.

De små høyttalerne spiller godt over sin vektklasse, og får til og med KEF LSX til å høres puslete ut. De puster de større Sixes i nakken, men klangen fra Fives er mer raffinert, lydbildet er bedre balansert og de er mer behagelige å høre på når man spiller høyt. Høyttalerne gjorde en strålende jobb med Dagnys Somebody, og rocket med de beste når volumet ble jekket opp.

Det er én ting man skal være oppmerksom på. Høyttalerne har en automatisk loudness-funksjon som er på hele tiden. Den vet ikke at høyttalerne står nært en vegg, så da kan man få alt for mye bass. Løsningen er å holde inne SUB-knappen på fjernkontrollen i tre sekunder, til det blinker én gang i den hvite LED-lampen på toppen av høyttalerne. Vil man ha eq-en tilbake, er det bare å repetere og vente på to blink fra LED-en.

Som på Sixes, er ikke phono-inngangen på Fives noe å skryte av. Det er høyttalerens svakeste punkt, men på Bluetooth spiller den feiende dynamisk og det er virkelig trøkk i musikken her.

Enda bedre blir det da jeg kobler til en Mac med Tidal via USB, da vokste lydbildet i dybde og de små høyttalernes detaljnivå økte merkbart. Akustikken på klaveropptak med Keith Jarrett kom bedre fram, og bassen ble bedre definert. Bassen går tilstrekkelig dypt etter min mening, men det er alltids mulig å koble til en sub for de som vil ha mer dypbass.

Høyttalerne har én liten begrensning, som den deler med mange andre aktive høyttalere, og det er at den begrenser nivået i bassen når man spiller skikkelig høyt. Da kan en sub være løsningen, men da spiller man samtidig så høyt at naboene garantert klager.

Konklusjon

Den nye The Fives er et hakk opp fra Sixes på ren lydkvalitet. Du vil få mer raffinert lyd i KEF LSX, og fetere bass i Sixes, men The Fives spiller høyere enn LSX og er bedre balansert enn Sixes. Jeg er ikke begeistret over phono-trinnet. Men det er ikke til å komme fra at The Fives er en enorm oppgradering fra de fleste lydplanker, og at dens mange innganger gjør høyttalerne langt mer anvendelig for de aller fleste. Tøffere og morsommere høyttalere finner du ikke til prisen