test: Klipsch RF-7 III

Det er lite som tilfredsstiller mer enn å få favorittmusikken servert på sølvfat, i et superdetaljert lydbilde. Men i stedet for å fokusere på de små detaljene musikken, gjør ikoniske Klipsch RF-7 som Hubble-teleskopet – og gir oss galaksene! For Klipsch handler dynamikk om evnen til å spille høyest og kraftigst mulig, med lavest mulig forvrengning. Og det med imponerende små krav til forsterkerkraft. Putt en 50-watter på RF-7, og du kan få mer moro enn hva andre høyttalere gir med en halv kilowatt!

Der hvor den gigantiske Klipschorn koster 160.000 kroner for et par og tar plassen til to store kjøleskap, gjør toveismodellen RF-7 mye av det samme til en langt mer fornuftig pris – ”bare” 46.000 kroner, og fra plassen til to kjøleskap av bare middels størrelse…

Siden den første versjonen av RF-7 kom for nesten 20 år siden har den vært flaggskipet i Reference-serien. Derfra har Klipsch fornyet serien flere ganger, med mer eller mindre logiske tilnærminger til navneendringer. Det siste man gjorde var å dele den inn i to, med en billig Reference-serie og en dyrere Reference Premiere, med bedre kabinetter og komponenter. RP-280F var inntil nylig toppmodellen, med to 8-tommere, hvor F står for Floorstander. Om RF-7 ble klekket ut i dag, ville den nok blitt kalt RP-2100F. Hvor 2100 står for to ganger 10 tommers basselementer. Pluss en null som bare Klipsch vet hva betyr. Men klokt nok har navnet bestått, og høyttaleren heter nå RF-7 III.

Hi-fi i mitt blod

Helt siden jeg var liten gutt har hi-fi vært i mitt blod. Fatter’n var litt av en hi-fi-nerd, men elsket rock ’n’ roll og følgelig også sine høyttalere av typen JBL L112. Han hatet kjedelig lyd. Jeg ble farget, og etter konfirmasjonen brukte jeg alle pengene på et anlegg bygget rundt de hardtslående Cerwin-Vega DC-15.

Etter lydteknikerstudiene startet jeg i 2001 som aspirerende journalist i Lyd & Bilde, og det var da jeg for alvor skulle bli presentert for ekte hi-fi- og high-end-lyd. Høyttalere og elektronikk til både fem- og sekssifret beløp sto daglig på testrommet og ga superdetaljerte lydopplevelser.

Men uansett hvor ultra-ren lyd jeg fikk presentert, så slapp minnene om de fete, gamle rockehøyttalerne aldri taket. Det viste seg å være en vanskelig bragd å kombinere ekte hi-fi-lyd med et lydtrykk som fikk naboene til å ville ringe politiet. Et basstrykk som nesten slår pusten ut av en stakkar, måtte man på konsert for å oppleve, for hjemme i stua skulle det være sofistikert. Virket det som.

Åpenbaring

Men så en dag i 2002 fant et par Klipsch RF-7 veien inn til testrommet. Store som kjøleskap, to heftige 10-tommers basser i hver, og med en ekstrem følsomhet. Med en 10 watts forsterker kunne de drives like høyt som de fleste andre høyttalere trenger 200 watt for å få til! Det var galskap. Helt rått. Musikken tordnet løs, med en basspumpe som jeg ikke hadde hørt på lenge. Samtidig var musikaliteten i en helt annen liga enn rockehøyttalerne jeg var vant til. Klipschene, som faktisk fint kunne spille vanlig musikk, var en ny åpenbaring som for meg redefinerte hva hi-fi kunne være.

La gå, kabinettet spilte med, lyden var ikke den mest lineære og oppløste, og RF-7 låt ikke like bra ved lavt lydnivå som de gjorde når man guffet opp. Men det spilte liten rolle.

Heldigvis valgte Klipsch å oppdatere modellen når nye og forbedrede utgaver av Reference-serien kom. Med unntak av en stygg og midlertidig erstatter i RF-83, med tre 8-tommere i stedet for to 10-tommere, så har man funnet plass til RF-7 også langs nyere høyttalerserier. RF-7 II var en bedre høyttaler enn den første, og med et mer moderne utseende.

Oppgradert

Etter den dyrere Reference Premiere-serien ble lansert, har man nok en gang sett seg nødt til å oppdatere RF-7. RF-7 II var for dyr for den rimeligere Reference-serien og passer ikke utseendemessig inn i Reference Premiere-serien. RF-7 III har derimot fått alle nødvendige oppgraderinger for å bli et fullverdig medlem – og dermed det nye flaggskipet – i Reference Premiere-serien.

For det første er kabinettet stivere, laget av skikkelig møbelfinér. Dette står på en base som lener høyttaleren to grader bakover, for å bedre fokusere lyden mot lytteren. Tractrix-diskanthornet er nå av samme type som RP-seriens; rundt innerst for bedre fokus og dynamikk, og firkantet ytterst for bedre spredning. Bekledd med et lag støpt gummi for å redusere harskhet i toppen.

Basselementene er nå atskilt i hvert sitt indre kabinett, for renere lyd med mindre stående lydbølger. Den nye kompresjonsdiskanten i titan skal respondere lynraskt på enhver kommando fra forsterkeren, og med en ny faseplugg som skal gi bedre faserespons i strupen av hornet. Dette for en mer lineær diskantgjengivelse uansett lydnivå.

Til slutt har bassrefleksportene geometrien til Tractrix-horn, som bedre skal binde energien til luften på utsiden og hindre blafrende turbulens.

Delefrekvens

RF-7 III er en toveiskonstruksjon, som betyr at basselementene også skal spille mellomtone. Når to store 10-tommere skal spille helt opp til der diskanten tar over, må man tenke en del på delefrekvensen mellom dem. Om basselementene må spille for høye toner, får de dårligere spredning og med ujevn frekvensgjengivelse utenfor sweetspot. Men om diskanten må gå for langt ned, så kan det også bli problematisk og gi forvrengning.

Den første RF-7 gikk så høyt som 2,2 kHz, mens RF-7 II senket delingen til 1,2 kHz. I den tredje og hittil siste utgaven har man landet på 1,3 kHz. Dette er godt under ørets mest sensitive område (2,5-3,5 kHz), hvor en faseforskyving vil være spesielt hørbar. Det betyr også at diskantelementet må spille relativt dypt ned, men siden en hornladet kompresjonsdiskant ikke må bevege seg noe særlig for å produsere toner, bør den fint tåle å gå såpass lavt ned.

I iveren etter å lage en bedre og mer lineær høyttaler har følsomheten gått en anelse ned. Men slapp av, den er likevel på 100 dB med en watt. Putt en 20-watter på disse, og selv en tøff høyttaler som Focal Kanta No.2 trenger 160 watt for å holde følge.

Slipp monsteret løs!

Det er lenge siden jeg testet Klipsch RF-7 II, og vi har hatt mange godsaker inne på testrommet siden. Får høyttalerne fortsatt frem gliset? To ord: uten tvil.

Jeg vil først teste ut dette med følsomheten, og kobler til Teac NR-7CD. En komplett forsterker med innebygd CD-spiller og strømming. Tar man de ikke-oppblåste tallene har den rundt 2 x 50 watt i 8 ohm, som bør være mer enn nok til å blåse liv Klipschene.

The Beatles

Det er det også langt på vei. Et bevis på det er The Beatles’ mesterverk A Day in the Life. En gammel klassiker som fortjener å bli spilt så høyt man orker. Jo da, det er et gammelt opptak. Men de tørre, litt for høyt miksede trommene slår deilig i kroppen. Stemmen til John Lennon høres med klar slitasje på spolebåndet, men er ellers klar som dagen. Og orkesteret som etter hvert kommer inn i en atonal glissando, og som bevarer sin dissonans gjennom sangen, sender gåsehud gjennom kroppen. Selv med en moderat forsterker som Teac-en fyller Klipschene rommet med godlyd.

Dynamikken er formidabel, og i tillegg til å være levende i bassen reagerer horndiskanten så kjapt og uanstrengt på de høye tonene, at man nærmest tror man er på konsert.

Naim Uniti Nova

Det er likevel noe som mangler. For, selv om høyttalerne gjør det maksimale ut av få watt, kunne ting godt vært strammere, og bassen mer fjellstø. Godt jeg da også har kraftigere skyts tilgjengelig. Naim Uniti Nova er en strømmeforsterker som ikke har noen fryktinngytende effekt (2 x 80 watt), men når det kommer til Naim vet vi at det bor mer i produktene enn man leser på papiret. Som vi fikk erfare med lillebror Atom med bare halvparten av effekten til Nova.

Større ro

Med Nova tilkoblet får de store paukene et helt annet fundament, og blir en viktigere del av slagverket. Stereoperspektivet er bedre sammenkoblet, med en større ro over det hele. Overtoneområdet er mer tilbakeholdent. Noen vil mene det er Naims største svakhet, andre at det bidrar til et fyldig og veltemperert lydbilde. Det er i hvert fall ingen tvil om at det fungerer meget godt sammen med Klipsch RF-7 III. For, selv om diskanthornet er bekledd i gummi, kan det fort helle mot det harde, men ikke med Naim.

Party

Man kan ikke ha Klipsch-høyttalere uten å spille opp til fest. Og hva er mer feststemt enn god, gammel hiphop à la Pharoahe Monchs Simon Says? Trommerytmene smeller saftig og heftig, med steintøffe samples av messingblåsere. Det finnes rett og slett ingen fetere høyttalere, som samtidig tar hi-fi-jobben seriøst. I hvert fall ikke til denne prisen. For skal du et steg opp herfra, må du nesten opp på Klipschorn og samtidig se alle pensjonssparepengene fly ut av vinduet i samme slengen.

På et tidspunkt var jeg nødt til å rope inn vår webansvarlig, som også er DJ for Karpe Diem. Vi satt og hørte på øredøvende hiphop i over en time, mens andre arbeidsoppgaver måtte vente. Fra Ice Cubes Ghetto Bird til nyere låter som Pusha Ts Infrared. Det er umulig å ikke smile fra øre til øre! Samtidig er det klart at Klipsch har lært RF-7 folkeskikk. Den låter ryddigere og mer lineært enn tidligere versjoner.

Enda heftigere

Men kan det ikke bli enda tøffere? For selv om vi med Naim kan spille meget høyt med stålkontroll, så husker jeg hvordan forgjengeren fikk kjørt seg med Hegels råeste forsterkersett: P30 og to H30 koblet i mono. Og vi har det samme settet stående fortsatt, så hvorfor ikke?

Med 1.100 watt til hver høyttaler skulle det i teorien gå an å få et lydtrykk på øredøvende 130 dB. Akkurat det forsøkte jeg meg ikke på. Men jeg dro opp så høyt jeg orket, uten at noen deler av anlegget – heller ikke høyttalerne – lot seg knekke. Det var full kontroll, fra topp til bunn i frekvensregisteret, og med en dundrende rytmikk som andre bare kan glemme.

Finere toner

Nå vil nok ikke mange legge 46.000 kroner på bordet for et par høyttalere, bare for å spille grisehøyt. Da kan du kjøpe et par høyttalere fra Cerwin-Vega eller lignende, og komme langt billigere unna. Med Klipsch RF-7 III handler det like mye om å låte bra.

Og enten det er Ed Sheerans kassegitar eller Philips Glass sitt piano som står på menyen, så funker RF-7 III meget bra, også på lave nivåer.

Visse ting er det selvsagt å pirke på. For dette er ikke perfekte høyttalere, helt uten farging. Det finnes både mer oppløste og nøytrale høyttalere. Og som går dypere i bassen, med mer lineære basstoner. Et eksempel er B&W 702 S2, som dessuten tar mye mindre plass. Men da går du glipp av alt snopet Klipsch RF-7 III har å by på.

Klipsch RF-7 III: Konklusjon

Den ikoniske Klipsch RF-7 har blitt enda bedre, og endelig passer den utseendemessig inn i Reference Premiere-serien. RF-7 III ser dermed mer moderne ut enn før, og den tar seg dessuten bedre ut i et flerkanalssystem med andre familiemedlemmer.

RF-7 III er minst like tøff i trynet som før, og har en enda større ro over seg. Akustisk musikk kommer bedre ut av det, med bedre oppløsning enn før.

Det finnes mer oppløste og korrekte høyttalere. Men ingen kan varte opp med denne slagkraften og lekenheten, og samtidig bevare roen og musikaliteten ved lavt lydnivå. I så måte står Klipsch RF-7 i sin tredje inkarnasjon ganske alene.