TEST: Klipsch Heresy IV

Originalen ble lansert i 1957, og var tiltenkt rollen som senterhøyttaler (!), mellom et par andre Klipsch-høyttalere, som de enorme Klipschorn. Det er kanskje derfor den ikke fikk noe navn, den ble bare kalt Klipsch H. Litt stusselig all den stund andre modeller hadde kule navn som Klipschorn og Cornwall. 

Den skulle bli døpt Heresy først mange år senere. Delvis fordi Paul Klipsch selv ble beskylt for heresy (kjetteri) av en av sine ansatte. Som anså det som heresy at Klipsch konstruerte en høyttaler som brøt med designprinsippene til Klipsch, som bare laget høyttalere for hjørne- eller veggplassering.

Det hører til historien at det ble laget en uhøytidelig intern konkurranse om på finne navn til høyttalerne. Det kunne endt med Littlebighorn, Herald, Kybrid (Hi Ivor), Klipschette, Hornette, eller Honey Horn (!).

Kjetteriet ble offentlig i 1964, da fikk høyttalerne endelig sitt navn, og siden Heresy-paret vi tester her kalles Heresy IV, skjønner de fleste at vi snakker om den fjerde utgaven av den legendariske høyttaleren.

Som er i veldig godt selskap. 

Heresy IV er den minste i en serie Klipsch kaller Heritage, altså høyttalere som har eksistert omtrent siden Paul Klipsch starte selskapet. Unntaket er den større Forte, som ikke ble lansert før i 1985. Heresy IV er mye mindre enn Forte, og smettes lett på plass i rommet.  

Høyttalerne som lages for hånd i Hope, Arkansas i USA, er utstyrt med en vinklet ramme under. Passende for en senterhøyttaler som ikke kan være så høy, hvis man skal ha plass til et lerret, eller en TV over. 

Mens rammen under er sortlakkert, kan høyttalerne leveres i matchende trefinér i amerikansk valnøtt, kirsebær, sort ask eller en gråmelert eikefinér.

Høyttalerne kan faktisk leveres i stykk, skulle man ha et ønske om å bruke Heresy som senterkanal i hjemmekinoen, men jeg tror nok de fleste er mest interessert i et par av disse.

Nye elementer

Som ser ut som de gjorde en gang i 1957, men som navnet antyder, har de gjennomgått noen forandringer siden den gang. Klipsch har nemlig oppgradert alt som er viktig i Heresy IV, og sammenlignet med Heresy III, er det mye som er nytt.

Høyttalerne har en 12-tommers bass koblet til en rektangulær bassrefleksport på baksiden  av kabinettet. Foran sitter et nytt Tractrix kompresjonshorn med et element i polyamid på 4,45 cm. Lengre opp sitter diskanten med titanmembran, i et mindre horn. En faseplugg foran membranen skal gi en mer uniform frekvensgang og jevnere og bredere spredning. 

Med nye elementer følger også nytt delefilter. Delefrekvensen mellom diskant og mellomtone er senket 500 Hz, og har fått nye og bedre komponenter. Kablene fra delefilteret til elementene, er Audioquest Type 4 med deres Star-Quad Geometry hvor kordelene med langkornet kobber er tvinnet i fire [quad] grupper i et stjernemønster [star].

Den nye bassrefleksporten bak, adresserer et av ankepunktene med Heresy III. Nemlig rekkevidden i bassen. Som er strukket 10 Hz. Det er ikke like dypt som et par Forte IV, som er nede i 38 Hz (- 3dB), men dét er med en aktiv og en passiv 15-tommer. 

Klipsch hevder at høyttalerne ikke faller mer enn 4 dB ved 48 Hz. Det er i så fall en betydelig forbedring sammenlignet med Heresy III, og på høyde med de beste, større, bokhyllehøyttalerne. Med én vesentlig forskjell, som jeg straks kommer tilbake til.

Ikke akkurat en senterhøyttaler

Siden høyttalerne er så lave, hvertfall til treveis gulvstående å være, passer det fint at de er vinklet. Hvis man ikke sitter veldig langt unna, får man nemlig svært god balanse i lyden fra de kompakte gulvhøyttalerne når de er vippet litt bakover

De kan godt plasseres nær bakveggen, men som jeg erfarte med Cornwall og Forte, bør de ikke så alt for nært. Med mindre man liker at bassen antar en litt tregere og mer fremtredende karakter.

Siden de er så lettdrevne, kan man krysse av for to, eller tre punkter på plussiden. Man trenger ikke flere hundre watt effekt for å drive høyttalerne. En 30-watter med en stabil strømforsyning holder lenge, og det åpner selvsagt for rørforsterker. Lyst til å prøve en 10-watter med pentode-rør? Det vil trolig spille tøffere enn du turte å håpe på.

Med en følsomhet på 99 dB, når man et øredøvende volum temmelig kjapt. Det beste med det er at høyttalerne spiller fenomenalt kontrollert, og ser ut til å trives bedre og bedre for hvert trykk på fjernkontrollen. Man trenger heller ikke å spille særlig høyt for å nyte lyden fra Heresy IV. Den høye følsomheten har nemlig et annet plusspunkt. Forvrengningen blir naturlig lav fordi elementene i et kompresjonshorn, ikke trenger mye energi og bevegelse for å oppnå et skikkelig lydtrykk.

For med Klipsch Tractrix kompresjonshorn – som vi kjenner fra andre Klipsch-høyttalere, oppnår man ikke bare høyere effektivitet. Formen på munningen kontrollerer spredningen, og demper resonanser og forvrengning, og gir høyttalerne en klarhet i lydbildet som er oppsiktsvekkende god.

De har ikke noe merkbar farging av lyden, og klangen i mellomtonen er overbevisende klar og tydelig.  

Alle som har hørt Heresy III og tenkt, – her må jeg ha en subwoofer, kan tenke seg om en gang til. For selv om IV ikke går kjellerdypt, rekker de fint så langt ned at kontrabass gjengis med fyldig autoritet. De laveste tonene fra en synth, eller konsertklaver, merker man ikke like mye til, men det store basselementet med bassport, har en forbløffende potent bass, som man både hører og føler. De har ikke den samme kontrollen over de dypere frekvensene som et par Forte, og spiller ikke med den samme energien – og trøkket – som Cornwall, men sammenlignet med JBL L100 Classic, er det fetere bass her.

Det er også mer dynamisk kontrast her når man spiller høyt. Klipsch-høyttalerne er ypperlige på live-opptak fordi de får med seg så mye av atmosfæren, og skaper nesten litt av den selv i tillegg. De kan lyde litt skarpere i kantene hvis man spiller virkelig høyt, og jeg synes klangnyanser kommer bedre frem i et par Sonos faber Sonetto, eller Forte IV for den del.

Du finner også mer raffinement og luftigere og mer vektløs diskant i et par Audiovector R3 Arreté, eller Bowers & Wilkins 805 D4, men ingen av dem har Heresy IVs spretne dynamikk levert med så mye fysisk bass at det føles som man er i et klubblokale.

Det er den umiddelbare dynamikken og den ekstremt lave forvrengningen, som gjør Heresy IV til en så tiltalende høyttaler. Av den typen man alltid skrur opp volumet til, hver gang man setter på musikk.

Konklusjon

Klipsch Heresy IV er en ganske liten treveis høyttaler som tror den er kjempesvær. Den spiller som en stor høyttaler, og det gjør den med en dynamikk, spesielt i bassen, og et trøkk som man fort blir avhengig. Det gjør nemlig musikken mer levende, mindre hermetisert og morsommere å lytte til. Det gjelder uansett om det er Wagner eller The Weeknd man spiller, men til sartere musikk som J.S. Bach eller kammermusikk, kan det hende man savner litt raffinement og finesse. Bortsett fra det, er Heresy IV en av vår tids mer legendariske høyttalere, med kvaliteter du vanskelig finner i denne prisklassen.