Gåsehudfaktor er noe man snakker mye om i high-end-klassen. Når musikken kryper innunder huden og får hårene til å reise seg. Det er mye som skal stemme, ikke minst er stereoperspektivet en viktig faktor. Som gjør at man kan plukke ut hvor hvert enkelt instrument er plassert. Med en vokalist som står dønn i midten av det hele, i stedet for å være malt bredt utover et diffust lydlandskap. Og hvor man kan høre en enkel fiolinist blant et stort strykeorkester. En i orkesteret finner selvsagt på å hoste i løpet av konserten, midt i det stilleste partiet. Var det fløytisten på fjerde rad? Eller klarinettisten på femte?
Les også: Test av Devialet D400 – sensasjonell fransk forsterker
Punktkilde
Et optimalt stereoperspektiv er bare mulig å dersom lyden fra høyttalerens diskantelement treffer øret helt samtidig med mellomtoneelementet. Foruten det faktum at delefilteret i utgangspunktet må være superpresist, kan man løse det ved å plassere høyttalerne langt nok unna, slik at de to elementene blir en tilnærmet punktkilde. Noen produsenter vinkler kabinettene noe, slik at diskanten peker ørlite nedover, mens mellomtoneelementet spiller rett frem, og de dermed møtes perfekt på der i rommet hvor lytteren skal sitte.
Det finnes en annen måte å gjøre det på, som KEF sverger til. Nemlig ved å i stedet plassere diskantelementet midt i mellomtoneelementet og forene de to til et koaksialelement. Dette fungerer som en ekte punktkilde, uansett avstand mellom høyttaleren og lytteren. Og dessuten uansett vinkel. Det gjør at man får en vid «sweet-spot», hvor man kan nyte et presist stereoperspektiv nesten uansett hvordan man plasserer seg selv i forhold til høyttalerne. Dette åpner for interessante muligheter, som å kunne bruke en treveis høyttaler som nærfelts monitor, fordi det ikke spiller noen rolle hvor nært høyttalerne man sitter når man jobber med lyd.
For å bedre på et problem med en faseglipp som kan oppstå akkurat i skjøten mellom diskanten og mellomtonen, har KEF benyttet en mandarinbåtformet bølgelederlinse til disktanen.
Treveis
Reference 1 er KEFs minste modell i Reference-serien, og produsentens største og dyreste stativhøyttaler. Den er ikke akkurat kompakt med 44 cm i høyden og 43 cm i dybden, den skal nemlig også ha plass til et 6,5-tommers basselement. Dette er nemlig en ekte treveis høyttaler!
Det sitter et par lekre doble terminaler på baksiden, slik at man kan bi-ampe med dobbelt sett forsterkere om man vil. Da skrur man bare løs to skruer i midten, som i festet tilstand danner skjulte broer mellom terminalene på innsiden av kabinettet. Elegant og lekkert.
Plassering
Vi mottok høyttalerne i svart pianolakk. Lekkert, men mange vil nok være enige i at de tar seg enda bedre ut i rosentre, som da koster ti tusen kroner ekstra.
Bassporten på baksiden er justerbar, ved at det følger med rør av to ulike lengder. Det korteste røret ruller av tidligere i bassen, og bør brukes ved plassering tett mot veggen bak. For plassering lenger ute på gulvet anbefales det lange røret, som gir en litt mer utstrakt bass. Prøv deg frem!
Anbefalt plassering er i følge bruksanvisningen 0,3-1,5 meter til bakvegg og inntil 3 meter til sideveggene. I vårt rom på rundt 35 kvadratmeter fikk jeg best resultat med høyttalerne plassert på stativer med frontplaten ca 1 meter til bakvegg og diskantelementet 1,2 meter til hver sidevegg. Vinkelen er ikke like farlig som på en del andre, men jeg foretrekker likevel å ha dem vinklet skrått inn mot lytteposisjon, for å få et enda mer spikret sentrum i lydbildet.
Referanselyd
Verden er full av høyttalere som sminker lyden i en eller annen retning. Noen har ekstra fyldig bass, andre briljerer i diskantområdet, og gjengir overtoner med masse energi og detaljer. KEF Reference 1 oppleves i stedet som meget nøytrale. Det første jeg biter merke i er attakket. Makan til sprut og liv! Dette drevet med Naim NAC-N 272 nettverksspiller og NAP 300 forsterker, begge med ekstern strømforsyning.
Hør bare på Ani DiFrancos klassiker Letter to a John fra 1994-albumet Out of Range. Det spruter i gitaren hennes, trommesettet er meget levende, og historiens hovedperson får frem all sin eder og galle, perfekt plassert i midten. Råheten fra opptaket understrekes til de grader, av et av de mest livlige høyttalerparene jeg har hørt i denne størrelsesklassen.
Neil Youngs Heart of Gold fra den legendariske Harvest, gir gåsehud av den nostalgiske sorten. La gå, man hører teknikerne har vært litt vel ivrige etter å undertrykke båndsus ved hjelp av Dolby støyreduksjon og tatt noe av luften og livet med seg i dragsuget. Samtidig er det noe av sjarmen, at man hørbart kan datere opptaket til en tid da man var helt besatt av å fjerne båndstøy. Og de detaljene som er der, de hører man klart og tydelig gjennom Reference 1.
Klassisk er en stor utfordring, med mange instrumenter i et stort lydbilde som skal presses gjennom et høyttalerstort nøkkelhull. Men Reference 1 låter større enn sine fysiske mål, og med Dvoraks cellokonsert i B moll er det på tide å virkelig vise hva disse rakkerne er lagd av. Cellosoloene kommer ut krispt som bare det, mens orkesteret brer seg utover en stor scene. Det er full kontroll på fløytene, fiolinene og bratsjene, og selv om høyttalerne ikke går kjempedypt i bassen får man en god sans av kontrabassene også. Dette er virkelig bra! Høyttalerne sminker ingenting. Om noe er de litt tilbakelent i overtoneområdet, som andre konkurrenter gjengir mer energisk.
Focal
En av de konkurrentene er Focal. Vi har nemlig også stående på rommet Sopra No1, et par til 90.000 kroner inkludert stativer. Helt klart i high-end-klassen, og om det er KEF eller Focal man vil ha, er i stor grad smak og behag. For mens KEF er ganske nøkterne i bassen og ikke de mest energiske i overtonene, er Focalene ganske annerledes. Her bys det på en gedigen bassgjengivelse, hvor basstrommer og bassgitarer slår hardt og fyldig. Overtoner er krispe og luftige, det skinner som pokker i cymbaler og kvinnevokaler. Focal er også mer følsomme, og kan spille høyere med mindre forsterkerkraft.
Men KEF har bedre sammenheng. Mellomtonegjengivelsen er helt sjef, og der hvor Focal maler lydbildet med en bredere pensel og reiser opp en mer todimensjonal vegg av lyd, så har KEF-høyttalerne et klart bedre markert sentrum, og det er bedre dybde i lydbildet. Høyttalerne oppleves raskere, mer laserpresise.
Men med feil type musikk kan det bli i hardeste laget. For sett på Avicii eller annen ihjelkomprimert popmusikk, og vær klar for en nedtur. KEF gir ikke noe gratis i bassregisteret, slik at moderne musikk som egentlig burde være rytmisk og gøyal låter flatt og livløst, på grunn av altfor hard kompresjon i mastringen. Dette for å gi illusjonen av høyere lyd, som med high-end-utstyr ofte kan låte ganske så latterlig. Her er Focal langt mer tilgivende.
Konklusjon
KEF Reference 1 er et fantastisk stykke håndverk. Den er fleksibel med tanke på plassering mot bakvegg, og med koaksialt mellomtone/diskantelement kan man også sitte omtrent hvor man vil i forhold til høyttaleren, og likevel oppleve et optimalt stereoperspektiv.
Dynamikken er helt rå, høyttalerne henger med i svingene uansett. Sammenhengen i tonene er det ingenting å si på, og stereoperspektivet er noe av det bedre man hører. Dette er skikkelig high-end på alle måter!
Noen vil ønske en fyldigere bass, andre kan føle det mangler litt oppover i diskanten. Da kan man for eksempel i stedet låne ørene til Focal Sopra No1. Ønsker du mange av kvalitetene til KEF Reference 1 med innebygd forsterkning og romkorreksjon til lavere pris, kan du vurdere de glimrende studiomonitorene Genelec 8351A SAM.
Les videre med LB+
Årets beste tilbud
Tilgang til ALT innhold i 4 uker for 4 kr
LB+Total måned
Tilgang til ALT innhold i 1 måned
LB+ Total 12 mnd
Tilgang til ALT innhold i 12 måneder (Mest å spare)
- Tilgang til mer enn 7500 produkttester!
- Store rabatter hos våre samarbeidspartnere i LB+ Fordelsklubb
- Ukentlige nyhetsbrev med siste nytt
- L&B TechCast – en podcast av L&B
- Deaktiver annonser