test: KEF R11

Jeg vet at det kan høres rart ut, men disse høyttalerne er et røverkjøp. Helt sant. Men før jeg kommer til lyden og det tekniske, tygg litt på dette:

Prislappen er riktignok høy, men man må se på hva man får for pengene, og så må man sammenligne med hva annet som finnes der ute.

For de gulvstående KEF R11, forøvrig flaggskipet i den nye R-serien, har tøff konkurranse fra høyttalere i Sonus fabers Sonetto-serie, Dynaudios Contour-modeller og gulvstående i Dali Rubicon-serien. Sonetto V til noen færre tusenlapper, er vår referanse i denne prisklassen, og vårt foretrukne valg blant mellomstore gulvstående høyttalere i premium-klassen.

Men KEF R11 er det beste alternativet til dem, og på noen områder er de også bedre.

Høyttalerne slekter nemlig på de enestående gode KEF Blade Two, og har tilsvarende bestykning som den og KEF Reference 5. Men til en brøkdel av prisen.

Hvordan er det mulig?

Den slanke R11 har et enklere kabinett, og noe enklere utgaver av basselementene, men det nye UNI-Q koaksiale elementet, som for 12. gang kombinerer en mellomtone og diskant i én enhet.

Det nye koaksialelementet er kombinert med fire nyutviklede 16,5 cm store basselementer, som er montert på fronten, med hver sine bassreflekskabinetter på innsiden.

Høres det tilforlatelig ut? KEF sier at R-serien har gjennomgått 1043 (!) endringer, sammenlignet med den utgående R-serien, og da mener de hele konstruksjonen. Ikke bare elementene. Som altså er nye her.

Nye elementer fra topp til bunn

Det samme gjelder i stor grad de øvrige modellene i R-serien. De to mindre og rimeligere gulvstående modellene, R7 og R5,stativhøyttaleren R3, har alle de samme grunnleggende oppgraderingene. Det gjelder også senterhøyttaleren R2c, og den kompakte Dolby Atmos-høyttaleren R8a. Sammen med subwooferen R400b, kan man altså utvide R-serien til et fullverdig surround-oppsett. Men her har vi kun testet R11 i stereo.

Det nye Uni-Q koaksialelementet har i mange år vært et av de mest vellykkede elementkonstruksjonene i våre ører. Det brukes i litt forskjellige utgaver, i mange av KEFs høyttalere. Her har den nyeste utgaven med aluminiumsmembraner, fått et redesignet oppheng, forbedret demping, magnet- og spolekonstruksjon, og mer nøyaktige toleranser i sammenføyninger og overganger.

Ytterringen som KEF kaller Shadow Flare, er hentet fra Blade og Reference-serien, og har en buet overflate for å fjerne diffraksjoner. Ifølge KEF er summen av alt dette, at farging, resonanser og forvrengning er betydelig redusert.

De fire basselementene er også nye, med nytt magnetsystem, og en konkav membran i aluminium i sandwich med en fibermembran. KEF sier at den nye konstruksjonen gir strammere og mer dynamisk bass, med redusert forvrengning.

Kabinettet og bassrefleksportene er også forsterket, dempet og formet for å redusere vibrasjoner, resonanser og turbulens, som kan oppstå når de fire basselementene frigir akustisk energi.

Oppsett

Høyttalerne leveres i glanset sort eller hvitt, eller som våre testhøyttalere, i en nydelig valnøttfiner, med kobberfargede elementer. De leveres faktisk ikke med griller eller fronter. Det er ekstrautstyr. Grillene er laget i microfiber, som ligner Alcantara og festes med integrerte magneter.

Som vanlig for mer påkostede KEF-høyttalere, er kabelterminalene i en klasse for seg. De kan enkelt brukes med et dobbelt sett med kabler, såkalt bi-wiring eller bi-amping, med enten ekstra kabler eller en ekstra forsterker til øvre- og en til nedre frekvensområde.

Når man kobler til et ekstra kabelsett, trenger man ikke forholde seg til skinner eller kabelkoblinger. Bare vri de to bryterne på baksiden til bi-wire, så er alt klart.

Høyttalerne må stilles opp med de medfølgende metallføttene og piggene må brukes. Det følger med parkettbeskyttere, og verktøy for å justere høyttalerne i vater, straks de er plassert.

Hvis man må sette dem inntil veggen, kan det være lurt å plugge bassportene bak med de medfølgende skumproppene. I det minste med den ytre delen av de todelte skumproppene.

KEF sier at høyttalerne er relativt lettdrevne, med 90 dB følsomhet og 8 ohms nominell belastning (synkende til 3,2), men du kan glemme å bruke den gamle NAD-en på 30 watt. De trives nemlig bedre på forsterkere med litt muskler. Vi benyttet Hegel H590, vår referanseforsterker, som også KEF har benyttet flittig på demonstrasjoner.

Referanselyd

I vårt testrom falt høyttalerne godt på plass med en meters avstand til bakveggen, og moderat vinklet mot Ekornes-stolene våre. Førsteinntrykket fra den første demoen i 2018 hadde åpenbart noe for seg. For disse høyttalerne spiller så enormt godt at jeg tror KEF får en svett jobb med å overtale noen til å bruke tre ganger så mye penger på et par Reference 5.

Neida, de er ikke helt i samme klasse, men ser man på prislappen, er det oppsiktsvekkende hvor nært det er mulig å komme for pengene.

Bassen er dypere og fyldigere på R11 enn på et par Dynaudio Contour 60, og stereoperspektivet er bredere og mer fokusert enn på Sonetto V. De minner i det hele tatt om en Reference 5, men med bedre sammenheng mellom mellomtone og diskant. Det Reference 5 er bedre på, er større dynamisk takhøyde, mektigere fysisk bass, og den fyller lettere et stort rom.

Men du verden så levende Lil Halimas vokal lyder på Hold Me, hvor bassen oppleves som plantet på terra firma, og så mektig at man kjenner vibrasjonene i leggene. De er kanskje små, men de er mange og entusiastiske, aluminiumsbassene på R11. Det merkes også på Khalids Bad Luck. Etter gitarintroen pumpes rommet med et massivt basstrykk, men høyttalerne holder basstonene i stram regi. Det lyder i det hele tatt ganske mektig, og selv om den dynamiske kontrasten ikke oppleves som bedre enn på Contour 30, er dybden og musklene i bassen én divisjon opp i kvalitet.

Kompleksiteten på Sudan Archives Beautiful Mistake er en større utfordring. Her svinger perkusjonen fra høyttaler til høyttaler i et raskt tempo, men høyttalerne har full kontroll, også her.

Trommesporet på Dire Straits album Love Over Gold, er både vellydende og dynamisk. På tittelsporet er gitarene gjengitt til perfeksjon, med nydelig varm klang, og transientene fremstår fullstendig uten lyter. Ofte er det slik at gitarklangen kan bli slank, for ikke å si skarp, selv på high-end høyttalere, men ikke her.

Høyttalerne klarer seg strålende også på Placido Domingo og Pablo Sainz-Villegas album Volver på Tidal Hi-Fi. Her er det kun tenor og akustisk gitar, men opptaket er forbilledlig med en oppsiktsvekkende god dynamisk kontrast, som levendegjøres på magisk vis av KEF-høyttalerne. Det er ikke hverdagskost å høre Domingo så levende gjengitt.

Vokalen på eviggrønne Fairytales-albumet til Radka Toneff og Steve Dobrogosz, er rent ut rørende vakkert fordi det knapt er mulig å høre noe farging av stemmen, som fremstår som perfekt fokusert. Med en naturlig varme og klang som jeg knapt har hørt i denne prisklassen.

I vårt lytterom hadde høyttalerne null problem med å få frem bass ned i 30 Hz-regionen, og hadde rommet vært enda større, hadde jeg turt å spille høyere. I den andre enden er diskanten sømløst integrert med mellomtonen, kanskje noen foretrekker en litt tydeligere diskant i de øvre regioner, personlig savnet jeg ingenting.

Et par Klipsch Cornwall III koster det samme, og engasjerer på en helt annen måte enn R11. Der i gården er det mer fysikk i bassen, som dog ikke går like dypt, og en enorm live-følelse på alt man spiller. R11 er mer raffinert, bedre fokusert, og mer homogen, uten at de er kjedelige av den grunn.

Konklusjon

KEF R11 er en oppsiktsvekkende god høyttaler i denne klassen. De spiller i den øverste ligaen, men koster førstedivisjons-penger. Jeg våger påstanden, at den er relativt rimelig, sett i forhold til hva den kan. Den lurer neppe Klipsch-entusiastene over til engelske høyttalere, men kan nok forføre selv blaserte entusiaster, som er vant til B&W, Sonus faber, System Audio, Dynaudio eller PMC, for den del. Jeg mener at R11 er den beste høyttaleren i sin klasse, og mitt soleklare førstevalg på den rimelige siden av et par Sonus faber Olympica III, eller Dynaudio Contour 60.