TEST: KEF Q Concerto Meta

Er det ikke rart hvor ofte produsenter henter inspirasjon i arkivet, når et nytt produkt skal utvikles. Det har nesten blitt regelen mer enn unntaket, at man forsøker å gjenskape gammel storhet i nye produkter, det være seg forsterker, høyttalere, eller platespillere. 

Uansett hvilket produkt det er, sniker produsentene gjerne inn et lite Classic, Heritage, Homage, eller Tribute i navnet, og vips, så skal det vekke nostalgiske følelser som hjelper til med å selge produktet.

Jeg tviler sterkt på at KEF kommer til å selge bøtter og spann av den nye Q Concerto Meta, bare fordi navnet er hentet fra deres første treveis stativhøyttaler. Som debuterte i 1969. De fleste kundene til KEF var ikke født i 1969, og målgruppen for akkurat denne høyttaleren, har slett ikke hørt om den originale Concerto-høyttaleren.

Den korte versjonen av historien er at Concerto ble unnfanget som en mer kompakt utgave av KEFs større høyttalere. Pakket inn i et for den tiden relativt kompakt kabinett, 71 cm høyt, og med tre elementer plassert bak en stofftrukket grill. Den var blant de første høyttalere til å få T27 diskanten, som senere ble brukt i mange av KEFs beste høyttalere. Den spilte sammen med en B110 mellomtone, og bassen under 400 Hz ble håndtert av en B139. Et ovalt element som tålte relativt mye effekt etter datidens normer.

På tross av at det var en relativt stor treveis kompakthøyttaler, ble den en suksess, og høyttaleren var i salg i stadig nyere versjoner fram til 1977.

Om den nye Q Concerto Meta kommer til å bli produsert i like mange år, gjenstår å se, men det er ingen tvil om at den har alle kvalitetene som behøves for å bli en like stor suksess som originalen. Som den ikke på noen måte ligner på. 

Den nye utgaven, er riktignok treveis, men der stopper likhetene med høyttaleren fra 1969.

Her har KEF brukt det smått geniale Uni-Q-elementet som vi kjenner fra andre KEF-modeller, men oppgradert med deres Metamaterial Absorption Technology (MAT). Som er behørig forklart i andre tester av KEF-høyttalere, som du finner i vårt rikholdige testarkiv.

Tenk på Q Concerto Meta som et par KEF LS50 Meta, bare med større tyngde og dynamikk i bassen. Men med det samme knivskarpe stereoperspektivet, og perfekt tonal balanse fra topp til bunn. Q-serien er den første serien som er utviklet i KEFS nye målelab, det har gjort at Q-serien har tatt et stort steg i lydkvalitet fra den forrige Q-serien. Som etter vår mening var noen av de beste budsjetthøyttalerne i markedet i sin tid.

Q serien

Uni-Q-elementet er 10 cm og har en 19 mm diskant i sentrum. Bak elementet sitter det en rund plate, og det er her MAT kommer inn i bildet. Platen har et intrikat labyrintmønster frest inn på den ene siden, som er formet for å absorbere ulike frekvenser og fjerne opp til 99 prosent av uønskede resonanser.

Denne teknologien finnes på alle KEFs høyttalermodeller, med 12. generasjon Uni-Q-element – som heter Meta, og MAT finnes også på de andre modellene i den nye Q-serien: De to gulvstående Q11 og Q7 Meta, de to mindre bokhyllemodellene Q3 og Q1 Meta, samt senterkanalen Q6 Meta, Dolby Atmos-høyttalerne Q8 Meta, og til sist, vegghøyttaleren Q4 Meta.

Det finnes spesialtilpassede gulvstativer til bokhyllemodellene som kalles SQ1. De kan leveres i sort eller hvitt, og er 61 cm høye. 

Q Concerto Meta

Da jeg så bildene av høyttaleren den første gangen, trodde jeg hadde fått tilsendt feil bilde. De så akkurat ut som de dyrere KEF R3 Meta. Akkurat nå er de på vår topp-tre liste over kompakte høyttalere i premium-klassen.

Begge er treveis, men Concerto har et mindre Uni-Q-element og er ikke like påkostet. Under Uni-Q-elementet sitter en 165 mm bass, som ender i en bassport på baksiden.

I følge KEF skal høyttalerne være i stand til å rekke under 40 Hz, og skal klare seg fint ned til rundt 36 Hz. Følsomheten oppgis til 85 dB og den interne motstanden til 4 Ohm. Det betyr normalt at høyttalerne er relativt tunge å drive, men en Marantz Model 60n på 60 Watt, hadde ingen problemer med å kontrollere høyttalerne, selv når jeg hadde lyst til å spille skikkelig høyt.

For høyt kan de spille, mer enn man kanskje skulle tro, og måten de gjør det på er høyst overbevisende.

Disse høyttalerne kan virkelig rocke med de beste. Sett på Elephant9 og Terje Rypdal nye album Catching Fire, skru opp lyden, og hold deg fast i sofaen. De hadde en slags Klipsch-esque tilnærming til bass, som hamret rytmene på John Tinnick ut i rommet med nådeløs dynamikk. Det er høyt, det er tøft, og det er ganske uvanlig at den så vidt kompakt høyttaler leverer så mye energi.

Samtidig har høyttalerne en god porsjon raffinement. Å høre Monica Zetterlund live i et opptak fra 1989 på Café Katalin i Uppsala, var en skjellsettende opplevelse. Zetterlund har sunget bedre, og opptaket er i beste fall rufsete, men svært autentisk med en atmosfære som minner meg om Jazz at the Pawnshop. Det er et rørende gjenhør må jeg innrømme, og skrur man lydvolumet til et realistisk konsert/kafé-nivå, er det virkelig som å ta et steg tilbake til torsdag 14. september i 1989. Du sitter midt i det, med øl og sigaretter, og er vitne til en legende, godt støttet av Lasse Bagges trio. 

Hør hennes versjon av Olle Adolphsons Trubbel, og du vi forstå hva jeg mener.

Jeg ikke helt ferdig med raffinement. Forflytter vi oss fra Uppsala til Bodø, og setter på Jan Gunnar Hoffs meditative album Home, er det bare å lukke øynene og la seg transportere til Nord-Norge på et flyvende teppe av klare klangfarger og vakre harmonier, levert med en innlevelse som griper tak i deg og ikke slipper før albumet er ferdigspilt. 

På Magma klinger klaveret stort, den dynamiskes kontrasten er glimrende, og klangen fra høyttalerne er varm og naturlig. De dyrere R3 Meta er litt nedre fokusert og slipper gjennom flere finmaskede detaljer, men ellers må jeg si at det er skremmende hvor likt de lyder. 

Konkurrenter

Hvis man tenker at et par Q Concerto Meta er for store, finnes allerede nevnte LS50 Meta, kanskje er Q3 Meta et alternativ, men det finnes høyttalere fra andre produsenter som helt klart kan utfordre et par Q Concerto Meta på det aller meste.

PMC Prodigy 1, er en høyttaler som kombinerer spilleglede med god oppløsning og dynamisk kontrast. Men den har ikke KEF-høyttalernes tyngde i bassen, og spiller heller ikke like høyt med den samme uanstrengte overbevisningen. 

Er det en annen høyttaler som er verdt å nevne, og som er en av få med et koaksialelement som ligner det i KEF-høyttalerne, er det Technics SB-C700. En varmt klingende og kompakt høyttaler som har et nydelig fokus, men mangler den dynamiske kontrasten og skalaen til KEF-høyttalerne.

De små Bowers & Wilkins 707 S3, leverer også et plettfritt stereoperspektiv, men også de mangler KEF-høyttalernes dynamikk og tyngde.

 

Konklusjon

KEF Q Concerto Meta er klassens beste høyttaler. Vi har til dags dato ikke testet en høyttaler som har overbevist så stort, og som virker så fullendt som disse. De mangler naturligvis åpenheten og dynamikken til større høyttalere som KEF R3 Meta, men siden de er mye dyrere er det en urettferdig sammenligning. Hvis man sammenligner med hva vi ellers har testet i samme prisklasse, er det liten tvil om at KEF-høyttalerne møter beintøff konkurranse der ute. I vår bok er det likevel Q Concerto Meta som trekker det lengste strået, fordi de ’’jukser’’ ved å være en treveis konstruksjon i et litt større kabinett. Det gir KEF-høyttalerne en fordel i et marked hvor de fleste konkurrentenes høyttalere er mindre toveis-modeller.