TEST: KEF LS50 Meta

Enten du er ute etter en oppgradering av anlegget, eller tenker på et nytt anlegg, er det ett par høyttalere som bør stå øverst på blokka: KEF LS50 Meta.

Hvertfall hvis budsjettet tillater det, for det er oss bekjent få om noen høyttalere som matcher de nye KEF-høyttalerne på spilleglede, i denne prisklassen.

De ser til forveksling kliss like ut som forgjengeren LS50 – som ble en øyeblikkelig klassiker blant kompakthøyttalere, men Meta-navnet avslører smart nytenkning i konstruksjonen av den nye modellen.

For eventuelt nye lesere kan det være på sin plass med et kort tilbakeblikk.

Engelske KEF har for lenge siden tatt patent på et spesielt høyttalerelement hvor diskanten sitter midt i et bass- eller mellomtoneelement. Denne koaksiale konstruksjonen er i seg selv hverken ny eller revolusjonerende, men

KEF har valgt sin egen variant som de kaller Uni-Q.

Dette litt spesielle elementet finnes i en rekke høyttalere som bærer KEF-logoen, og i alle prisklasser fra den høyst budsjettvennlige Q-serien, til millionhøyttalerne KEF Muon.

De dyreste variantene av Uni-Q er bygget på eksakt samme prinsipper som i de billigste variantene, men bruker naturligvis langt mer påkostede materialer og magnetsystemer, for at de skal matche kvaliteten til de øvrige elementene i høyttaleren.

Hver nye Uni-Q-generasjon har i likhet med boksermotoren i en 911, gjennomgått små forbedringer for bedre ytelse, for hver nye generasjon.

Nå har de tatt det største skrittet for det koaksiale høyttalerelementet på lenge, og kalt den nye versjonen for Meta. Som spiller på at det er en underliggende (meta) definisjon som ligger i mellom her, og selv om man ikke kan se den, kan man tydelig høre hvordan elementet er blitt bedre siden LS50 debuterte i 2011.

Nytt element og metamateriale

I LS50 Meta er vi kommet til den 12e generasjonen Uni-Q. Her har KEFs ingeniører laget et nytt oppheng basert på nye analyser av ulike simuleringer, som også har ført til et mytt svingspole-system, og demping av gapet mellom diskanten og bass/mellomtonemembranen. Det skal dempe forvrengningen (0,7% THD ved 90 dB)som kan oppstå på høyere frekvenser.

Bassrefleksporten er omformet og åpningen er flyttet til siden av bakplaten, noe som skal dempe turbulens og hindre at resonanser farger mellomtonen. Kabinettet ser ellers ut som før, men er bedre dempet innvendig med forsterkninger og to dempematerialer (CLD og DMC) som skal gi et ‘dødere’ kabinett, men den virkelig store nyheten, er Metamaterial Absorption Technology – MAT.

Ideen med MAT er oppnå en 40 prosent mer lineær frekvensrespons over et større frekvensområde, og eliminere forvrengning fra baksiden av elementet.

En rund plate med et intrikat labyrintmønster er montert på baksiden av elementet, og gropene i mønsteret absorberer ulke frekvenser, slik hevder KEF at de kan fjerne 99 prosent av uønsket lyd fra baksiden av elementet.
De kaller det et akustisk, sort hull, som 99 prosent av uønskede frekvenser (620 hz – 40 kHz) forsvinner i.

Plassering og forsterker

MAT skal altså gi renere, mer naturlig og så forvrengningsfri lyd som mulig, med langt bedre bassgjengivelse enn vanlig for såpass små kabinetter som dette.

Men størrelsen kan bedra. De er riktignok svært så møbleringsvennlige, og lettspilte at de får plass overalt, og kan brukes med de fleste forsterkere. Bare 30 cm i høyden og 28 cm dype, får de enkelt plass i bokhyllen, eller ved siden av tv-en på veggen.

KEF-høyttalerne finnes ikke i trefinér, men sort, titangrått, offwhite og blått, med matchende stativer i samme farge (KEF S2), om man planlegger å stille dem på gulvet.

En god, integrert forsterker, eller receiver, har ingen problemer med å drive høyttalerne, som dog trives best på en forsterker som har litt muskler. En Hegel H90 eller H95, Marantz PM7000N, eller en Rega Brio, vil ikke ha noen problemer med LS50 Meta.

Hvis man starter med et begrenset budsjett, kan en Rotel A11, den lille Rega IO eller en rimelig NAD-forsterker være et godt valg, og har man et veldig stort rom å fylle. kan vi anbefale å vurdere liten subwoofer som kan komme til unnsetning, dersom man synes at bassen drukner i det store rommet.

Kruttsterk dynamikk og silkemyk oppløsning

Men en subwoofer vil oppleves som overflødig for de fleste tror jeg, som vil høre at de små høyttalerne spiller en vektklasse opp i bassen. Spesielt om de står på en hylle inntil veggen. Da forsterkes nemlig bassen litt.

De små KEF-høyttalerne er så godt balansert at man kan slenge på dem de meste av musikk. Mozarts Tryllefløyten for eksempel. Hans siste opera (1791) eller syngespill, og en av få med tysk libretto, og gjennom LS50 Meta står klangen fra den lille tryllefløyten i sterke kontrast til orkesterets enorme skala. Høyttalerne klarer å brette orkesterklangen med stor overbevisning, og vokalklangen er rett og slett praktfull.

Høyttalerne er så gjennomsiktige og detaljerte, at man hører små knirk fra parketten, og de markerer tempskifter og dynamikkforandringer i musikken på en forbilledlig måte.

På mer stillfarne Thomas Dybdahls One Day You’ll Dance for Me, New York City, skaper de en intim atmosfære i rommet og står ikke på noen måte i veien for musikken. Klangen er mer varm enn kald, og kontrabasser og trommer gjengis med fyldig vekt, men kanskje ikke fullt så stramt som et par Dynaudio Evoke 20 kan klare.

Klangen fra Dybdahls akustiske gitar er dyp og samtidig godt fokusert. Stereoperspektivet er svært godt definert og man føler ikke at det mangler mye sammenlignet med større høyttalere. De går ikke veldig dypt i bassen, riktignok, men det er kvalitet i bassen som gir blant annet klaverklangen skikkelig fundament i bunnen, og Keith Jarretts

Køln-konsert lyder akkurat så nært og samtidig så kjølig som den skal på et godt anlegg.

Et av problemene med tidligere versjoner av Uni-Q-elementet, har vært et smalt perspektiv, og tidvis et strøk av forvrengning på sibilanter som s-lyder og en hørbar farging av visper på symbaler, men jeg klarte bare å fremprovosere problemet hvis jeg spilte skikkelig høyt. Det viser at KEF har fått dette under kontroll med det nye elementet i LS50 Meta.

Live-opptak med større jazz-ensembler, som gjengen på Dexter Gordons Round Midnight, får en troverdig tredimensjonal effekt spesielt når høyttalerne står på stativer, litt fra veggen, som igjen vil få mange til å klø seg i hodet og lure på hvordan det er mulig med en så liten høyttaler.

Konkurrenter

Det kan høres ut som om LS50 Meta er så gode at de er uten konkurranse i sin klasse. Det er ikke helt korrekt, for det finnes andre fantastiske kompakthøyttalere der ute, i samme klasse.

Audiovector QR1 er en av dem. En temmelig kompakt toveis med et litt åpnere klangbilde i diskanten, men med litt mindre klangvarme nedover i frekvens. Et opplagt alternativ til LS50 Meta. Det samme er KEF R3, som finnes i en nydelig trefinér, men de er en del større. Bonusen er mer vekt bassen, men de går ikke i bokhyllen.

Konklusjon

KEFs nye LS50 Meta står på skuldrene av mange klassiske KEF-høyttalere, men der skinner den godt som den kanskje aller beste bokhyllehøyttaleren i sin klasse. Forseggjort kvalitet forent med unik teknologi som har en hørbar fordel, gjør dette også til et interessant produkt. Men KEF LS50 Meta er ikke bare for nerdene, den er for musikkelskere av alle slag, som drømmer om en liten, snerten høyttaler som ikke tar så mye plass, men likevel gjøre mye ut av deg. Her er den.