test: KEF Blade Two

Man merker det ganske raskt. Til å begynne med er det noe udefinerbart som gjør at høyttalerne oppleves som noe helt spesielt. Det kan være designet som forfører en først, før haken siger ned og man blir sittende som en idiot med åpen munn, og bare lytte.

Etter en stund er man hektet. Man kan ikke få nok, og river plate etter plate ut for å høre alt på nytt. Klassiske høyttalere som Quad ESL-57, Rogers LS3/5A, og Klipschorn, har veldig ulike egenskaper, men de har alle gitt mange lyttere følelsen av å høre på noe veldig spesielt. De har enkelte kvaliteter som gjør dem enestående gode, og det faktum at de fremdeles er populære, er et testament til klassikerstatusen de har.

Det sammen kan absolutt skje med KEF Blade Two.

Design

Høyttalernes design ligner ikke på noe annet, med unntak for den første utgaven av Blade, selvsagt. Blade Two er mindre, lettere å plassere, men ikke mindre potent.

De har KEFs unike (sic) Uni-Q koaksialelement plassert midt på den smale fronten, og fire 16,5 cm store basselementer – to på hver side – montert slik at de genererer ekstrem mye bassenergi. Og det merkes.

Designet stammer fra den originale Concept Blade-høyttaleren fra 2009. Blade Two er en oppdatert, mindre, og rimeligere utgave. Den er enklere å plassere, fordi den er lavere og ikke fullt så dyp, men prinsippet er det samme.

Elementer

De fire basselementene er montert rygg mot rygg for å kansellere lavfrekvente resonanser som kan spres i kabinettet og farge lyden. En nyttig effekt av sidemonteringen rygg mot rygg, er bedre kontroll over bassdynamikken, og forbedret presisjon ved lave frekvenser.

Elementene er kledd med aluminiumsmembraner og er delt parvis opp i separate bassreflekskammer. Som vist på en av illustrasjonene. Der kan man også se at det er sparsomt med dempematerialer innvendig. Dersom stående bølger oppstår innvendig, skjer det over basselementenes delefrekvens – 320 Hz, og dermed forsvinner behovet for mye demping som ellers kunne dempet transientresponsen i bassen.

Det lille Uni-Q koaksialelementet er montert på en buet front og har med diskanten i sentrum og på linje – horisontalt og vertikalt – en perfekt punktformet koaksial spredning av frekvenser fra 2400 Hz, og i praksis er det en uvanlig vellykket konstruksjon.

De fire basselementene er montert slik at det akustiske sentrum mellom parene, ligger midt på den horisontale aksen til Uni-Q-elementet.

Oppsett

Kabelterminalene er upåklagelig enkle å bruke: For de som vil bruke dobbelt sett med kabler, eller bi-amping med en forsterker til øvre- og en til nedre frekvensområde, har KEF montert brytere som overflødiggjør de skrekkelige metallskinnene som andre bruker.

Høyttalerne leveres med gjenger for de medfølgende gulvpiggene og basen har vater innebygget. De kan godt stilles på gulvet uten, men bassen strammes opp og blir mer rytmisk presis med piggene på.

Den smale fronten og uniform spredning fra Uni-Q koaksialelementet, gjør at høyttalerne ikke må vinkles innover. I hvert fall ikke mye. Det er viktigere å passe på avstanden til sidevegger. En meter kan være nok, og tilsvarende til bakvegg, er et godt utgangspunkt.

Selv om de spiller villig på en 60 W Hegel-forsterker, er det først med Audio Research, Gryphon, McIntosh og lignende, at det blir virkelig fart i sakene.

Lyd

De slanke høyttalerne varter opp med et enormt stereoperspektiv, og en dybde som er sjelden kost, selv for high-end høyttalere. Samtidig går de så dypt i bassen – med kontroll og dynamisk kontrast, at det føles som nyrene skal løsne fra kroppen når man spiller høyt.

Det er vanskelig å høre noe forvrengning når man spiller høyt. Lyden er silkemyk og krystallklar, med en vokalpresentasjon knapt en elektrostathøyttaler kan gjøre bedre. Det er så mye ren energi i dynamikken fra høyttalerne, at man føler for å spille høyere enn man kanskje burde. Eller er det det at man bare er hektet …

Ta for eksempel opera. Ikke verdens mest spilte musikk, men så krevende å gjengi at det er utmerket testmateriale.

Luciano Pavarotti og Mirella Freni i Puccinis La Boheme, ledet av Herbert von Karajan, lyder fantastisk. Enda der er en snart 50 år gammel innspilling, gjengir Blade Two atmosfæren i opptaksrommet med skremmende realisme.

Det høres umiddelbart når Rodolfo beveger seg over scenegulvet, det er bare å lukke øynene å følge bevegelsene med ørene. Kontrasten mellom vokal bak og foran i rommet, er ikke til å ta feil av, og høyttalerne slipper orkesterets dynamikk løs, slik at man skvetter på slutten av ouverturen.

En mer realistisk følelse av å høre musikk i 3D har jeg ikke engang fått fra et surroundanlegg.

Men høyttalerne kan mer. De kan for eksempel spille overbevisende i dypbassen. Andre høyttalere går dypere og noen spiller høyere, men størrelsen tatt i betraktning, er Blade Two en ekte fullfrekvens høyttaler. De går uanstrengt ned til midten av 30-tallet med både dynamikk og kontroll. Det er mulig å høre ned mot 29-30 Hz, og det holder i massevis for det meste av musikk.

Det er ikke der magien skjer. Lenger opp, i mellombassen, som er så stram at man nesten kan høre hva slags strenger Charlie Haden har snøret kontrabassen med, er det nesten ingen ende på hvor åpent de hele lyder. Mellomtonen og videre opp, er noe av det mest luftige og presise jeg har vært borti. På denne siden av Sonus faber Lilium, kanskje.

Strykere og instrumenter som trenger et strukturert overtonespekter for å lyde realistisk, får det her. Det er mulig de beste elektrostatene er enda mer nøytrale i overgangen mellomtone/diskant, men det er i så fall nyanseforskjeller.

Vokaler gjengis et naturlig fokus og klangen er blottet for betoninger, men rik på nyanser. Man kan høre instrumenter langt bak i orkesteret, om det spilles med myke eller harde malleter på vibrafoner, og få med seg små forskjeller i tonehøyde på strengeinstrumenter uten å anstrenge seg. Makeløst!

Konklusjon

KEF Blade Two er ikke en ny høyttaler. Det trenger den heller ikke å være. For den går rett inn i rekkene av klassikere, og er en slik høyttaler som man helst vil beholde, når man får hørt dem. De er ikke billige, men beholder man dem i noen tiår, slipper man å kaste bort penger på andre høyttalere. Så gode er de faktisk. Høyttalere kan vanskelig bli mer vellykket enn Blade Two. Klassiker. Definitivt.