test: JBL L100 Classic

I 2020 er det 50 år siden Ed May kunne fortelle Jim Barthell, at teamet hans var ganske fornøyd med resultatet i det nye prosjektet de hadde arbeidet på. May, designingeniøren som ledet arbeidet, og Barthell var JBLs øverste ansvarlige for utviklingen av L100. Høyttaleren som skulle bli JBLs bestselger gjennom tidene.

Men det kunne ikke de vite da.

L100 Century – JBL brukte navn også på den tiden, var utviklet på basis av en høyttalere som ble benyttet i studiosammenheng kalt 4310. Mens studioutgaven havnet hos kjente plateselskap som Deutsche Grammophon, Capitol og Decca (London), fant L100 veien til tusener av hjem. Det industrielle designet 4310 hadde, passet ikke så godt i møblerte hjem, et par L100 derimot.

Høyttalerne var så populære, at de ble produsert frem til 1978, med bare mindre forandringer, blant annet et bedre diskantelement med større frekvensområde.

L100 var lett gjenkjennelig med den karakteristiske vaffelmønstrede skumplastgrillen, som kunne leveres i sort, blått og oransje. JBL kalte L100 bokhyllehøyttalere, og gjør det fremdeles.

Den nye L100 Classic er også en bokhyllehøyttaler med samme oppskrift: Et treveis bassreflekskabinett på 45 liter, som strengt tatt bør stå på et par egnede gulvstativer. Slik blir de i praksis gulvhøyttalere.

Ikke plasser dem slik de sto i den klassiske reklamen for Maxell-kassetter, hvor et par JBL L100 Century sto rett på gulvteppet, og blåste ut Valkyrierittet med orkan styrke.

Nyklassisisme

Classic-utgaven har lykkeligvis fått de samme Quadrex-grillene, tilgjengelige i de samme tre fargene, og grunnoppskriften er den samme, med en vesentlig forskjell.

L100 Classic spiller mye bedre enn originalen. Mye bedre. Det er faktisk langt mer enn en retrohøyttaler med et nostalgisk design. Det er en høyttaler som tåler sammenligning med det meste i tilsvarende prisklasse.

Man kan ikke avskrive JBL-høyttalerne som en nostalgitripp. JBL Synthesis Jim Garrett, Tim Gladwin og Jess MacIntyre, som har jobbet på den nye utgaven av den ikoniske høyttalere, er nøye med å fortelle at Classic-utgavens klassiske design ikke må tolkes som en kopi av originalen.

Selv om grunnoppskriften og designet skriver seg fra slutten av 60-tallet, er kabinettet, delefilteret og ikke minst høyttalerelementene, av langt høyere kvalitet i den moderne utgaven av klassikeren L100 Century.

Moderne elementer

Det velkjente hvite basselementet, som mange husker fra en annen legendarisk JBL, nemlig L112, er en riflet fibermembran på 30 cm – eller 12 tommer som det heter på amerikansk. Bak den henger en kraftig svingspole i et massivt magnetsystem, alt montert på et støpt chassis, med innvendige forsterkninger av kabinettet som skal stive opp og dempe lavfrekvente resonanser.

Plassert asymmetrisk for aksen over bassen, sitter en 12,5 cm mellomtone med en fibermembran som er stivet opp med et polymersjikt, og øverst en 25 mm diskant med titanmembran. Den sitter nedsenket med en spredelinse foran, og både mellomtone og diskant, kan reguleres med potensiometerne ved siden av elementene.

Hvis man spiller med de stilige grillene på, fant jeg ut at det svarte seg å øke diskantnivået litt. Ellers kan man prøve seg frem etter smak og behag.

Det finnes et par stativer som er laget for høyttalerne, JS-120 løfter høyttalerne cirka 20 cm og vinkler dem litt bakover. JBL anbefaler at høyttalerne ikke er lengre fra hverandre enn 2,4 meter, ellers anbefales det å vinke dem innover. Det anbefales å holde avstanden til sidevegger over 50 cm, og i mitt rom fungerte oppskriften godt.

Men jeg vinklet dem bittelitt innover, siden jeg oppdaget at det ga musikken bedre fokus. Særlig i mellomtonen.

Lave forventninger

Kabinettet er laget i ekte valnøttfiner, og det ser langt bedre ut i virkeligheten enn på bilder, og den solide grillen er laget av en finert MDF-ramme med skumplasten påmontert. JBL sier forresten at skummet som er brukt i grillen, er langt mer holdbart enn den gamle utgaven av Quadrex-grillen.

Det virker som om JBL har gjort seg flid med kvaliteten her, bortsett fra på kabelterminalene, som er standard hyllevare av typen man finner på en elektrorekvisita. Akkurat den detaljen er billig, og ikke hva man forventer av en høyttaler i denne prisklassen.

De andre forventningene, altså de som har med lyden å gjøre, fikk seg et skudd for baugen da jeg koblet opp høyttalerne. Jeg har hørt både originalen og en lang rekke andre JBL-høyttalere som ikke har imponert meg nevneverdig. Så forventningene var lave, kan du si. Disse hadde jeg bare hørt demonstrert på messer, hvor man ikke alltid kan stole på inntrykkene man får. Bortsett fra en ting: De kunne spille vanvittig høyt!

Da jeg fikk koblet opp testparet oppdaget jeg en hel masse andre ting. De kunne ikke bare spille sjokkerende høyt, som jeg forventet, de kunne også gjøre det med en sjelden klarhet og med så lite forvrenging at jeg måtte klype meg i armen!

Eksplosiv og fintfølende

I ukene som gikk brukte jeg både transistor- og rørforsterkere på JBL-ene, og høyttalerne trivdes som plommen i egget på alle sammen. De er ikke særlig kresne på forsterkerkraft, en 75 W Audio Research med KT150-rør, Uniti Star med 75 «Naim-watt» eller en potent Hegel? Alt gikk så det suste.

Det første albumet som fikk æren av å starte testen, var Bob Dylans Oh Mercy. På Political World ligger bassgangen ikke veldig dypt, men den er en fremtredende del av låten. De mellomstore JBL-ene gjorde en overbevisende jobb og hadde knallkontroll over bassen.

Lenger ut i albumet er The Man In The Long Black Coat, en innspilling som er fin å teste både om diskanten er skarp, og om høyttaleren klarer å skape illusjonen av et stort rom med mye klang. Noen høyttalere fikser det rett og slett ikke, men JBL-ene besto testen med glans. Selv når jeg spilte så høyt at øynene gikk tørre og naboen stakk til skogs, var det knapt antydning til skarp diskant.

Skulle man likevel oppleve det, og det kan skje på enkelte innspillinger, kan som nevnt diskanten dempes.

De går ikke like dypt i bassen som et par Klipsch RF7 III, men jeg savnet ikke dybpassen nevneverdig. Ikke på klassisk musikk heller, hvor kirkeorgler og basser gjerne ligger under 40 Hz. Få andre instrumenter går noe særlig dypere enn det, så normalt vil man neppe savne mer dypbass.

Opptak med store konsertpianoer kan faktisk inneholde bassfrekvenser rett under 30 Hz, men selv ikke Keith Jarretts Steinway, led noe under at høyttalerne ruller bratt av rundt 40 Hz.

Så de spiller definitivt i samme liga som et par Klipsch RF-7 III, hva dynamikk og lydtrykk angår, men JBL-høyttalerne er litt mer raffinert, litt mer fintfølende om man vil.

På klassisk musikk er det nydelig klang på strykere, og sopraner og tenorer får en realistisk fylde, som gir vokalene mer naturlig tilstedeværelse og troverdighet.

Jeg vil ikke si at balansen i lyden er spesielt varm. Det kan kanskje passe i bassen, som også er litt mer fremoverlent enn i f.eks. et par Sonus faber Sonetto V, og mer nøytral i et par KEF R11, men det er slikt som gjerne kler en JBL-høyttaler.

Konkurrentene

Du vil finne mer dybde i lydbildet i et par Sonetto V, og et mer presist stereoperspektiv i de smale R11, men ingen av dem har den litt løsslupne sjarmen, som skapes av en nesten eksplosiv dynamikk og ørlite mer vekt i bassen.

Hvis man beveger seg oppover i pris, til Audiovector SR3 Avantgarde Arreté, eller Martin Logans Classic-serie, vil man få et mer finmasket lydbilde med bedre oppløsning og fokus, men det blir neppe morsommere enn å høre på JBL-høyttalerne.

I lavere prisklasse vil et par Audiovector QR5 kunne gi mye av den samme smittende spillegleden, men uten den samme varmen i klangen, og med litt slankere bass. Et par kompakte Dynaudio Contour 20 åpner opp lydbildet mer, men lyder ikke like dynamisk og engasjerende som et par L100 Classic.

Konklusjon

JBL har laget noen mindre minneverdige høyttalere opp gjennom årene, og 90-tallet står som et mørkt kapittel i historien. Men alt er tilgitt nå. For du verden for en høyttaler dette er blitt! L100 Classic spiller ikke bare ringer rundt originalen, den klarer seg utmerket i sammenligning med det meste vi har testet i samme prisklasse. Endelig finnes det et troverdig – og attraktivt – alternativ i premium-klassen, som ikke bare entusiastene vil sette pris på. Musikkelskere med et øre for lyd, skylder seg selv å høre et par JBL L100 Classic. Så gode er de faktisk.