Supra er en av de eldste produsentene av spesialkabler til lyd, som de har laget siden 1976. Selv om prisene har mer enn fulgt den økonomiske utviklingen, er de fortsatt forholdsvis rimelige. Supra, som eies av svenske Jenving, spiller på å være et no-nonsens produkt uten «mystiske» løsninger. Hver kabelhalvdel består av 12 individuelt isolerte ledere, kveilet i en bunt. Man kan velge mellom forskjellige lengder og termineringer.

Supra Sword koster halvparten så mye som den nest billigste kabelen i testen. Dette til tross er kabelen både tykk og tung, og en liten trekloss på midten av kabelen ser passende kontrollert ut.

Hvis man skulle ha noen tvil om hvorvidt det overhodet er grunn til å bruke penger på spesialkabler, tvinger allerede første minutts lytting den tvilen bort. Det er rett og slett for stor forskjell til at man kan forsvare å bruke strømledning.

Sammen med klasse D-forsterkeren NAD M32 blir lyden åpnet opp. Toppen som før lød svak og unyansert, kommer frem. Det som tidligere lød som hvit støy, kan nå gjenkjennes som børstene på cymbaler. Man får også en oppfattelse av rommet som musikken spiller i. I stedet for å være i stuen er det snakk om et rom med sin egen akustikk og størrelse.

Mellomtonen som på strømledningen virket hard, er nå virkelig lekker. Treblåsere får klang, og stemmer får karakter og definisjon.

Med den lille Quad VA-One-rørforsterkeren kommer mellomtonegjengivelsen i fokus, avslappet og velklingende. Stemmer låter troverdig og veldefinert. På Right Hand Man fra Hamilton kan man skjelne de tre tettliggende herrestemmene fra hverandre.

Hyggestemningen fortsetter når den håndbygde Nelson Pass Zen-forsterkeren kommer på banen. Og det kan godt være at strømledningen klarte litt frislipp sammen med nettopp denne forsterkeren. Men med Supra er gjengivelsen likevel så markant bedre at det ikke er noen vei tilbake.

SAE Mark IV B-forsterkeren er ikke spesielt god venn med Supra. Faktisk virker det som om kabelen avslører dens svakheter i stedet for å finne de gode sidene. Mellomtonen er hard, og toppen virker litt tåkete. På den positive siden må man imidlertid fremheve et nærværende og fremoverrettet lydbilde som får orkesteret opp foran høyttalerne. Dessverre på bekostning av romfølelsen.

Også i denne testen: