Med tyske In-akustik er vi for alvor kommet til det eksotiske sjiktet. Kabelen ser umiddelbart ut som en mørkere fetter av Audiovector, men den er overraskende lett. Faktisk består den 13 mm tykke kabelen mest av luft! Når man holder kabelen opp mot lyset, kan man gjennom den vevde kabelstrømpen se at kobberlederne er tvunnet i DNA-lignende spiraler som holdes på plass av plastholdere.

Selv om det kan virke voldsomt å kjøpe luft til tusenvis av kroner kiloen, er ideen likevel ikke så urimelig. Når det gjelder kondensatorer, er det ingen tvil om at isolasjonsmaterialer har innflytelse på lyden. Og at luft er ideelt. Det er bare praktisk umulig å lage annet enn de minste kondensatorverdiene på den måten.

In-akustik Referenz-kabelen fås også i varianter med flere ledere – til henholdsvis to og tre ganger så høye priser.

Den finurlige tyske kabelen gjør seg spesielt bemerket ved sin nøyaktighet og fokuset på detaljer. Med den kjølige analytiske og glassklare NAD M32 åpnes det opp for et stort og veldefinert rom bak høyttalerne. Følelsen av å lytte gjennom et stort åpent vindu til scenerommet er glimrende. Stemmer gjengis nakent og nyansert.

Også sammen med Quad VA-One får man den beste romgjengivelsen av de testede kablene. Små detaljer trer klart frem, og følelsen av å være til stede ved opptaket er langt bedre.

Banditen Galopp handlet om dynamikk da vi lyttet med Audiovector-kabelen. Nå er det konsertsalsfornemmelsen som har første prioritet. Følelsen av å være til stede den gangen Cincinnati Pops Orchestra spilte konserten.

Nelson Pass Zen-forsterkeren elsker allerede stemmer, og med In-akustik-kabelen tilkoblet, er det duket for en analysefest på korsang, hvor man får følelsen av å sitte i sufflørboksen og holde øye med de som opptrer. Det gjelder for eksempel på korstykket Koyaanisqatsi, hvor det går sport i å legge merke til hver enkelt sanger. Til gjengjeld er orgelet på samme stykke ikke fullt så interessant som sammen med Quad VA-One.

På I’m Confessin’ (Jazz at the Pawnshop) kan man hygge seg med å studere hver enkelt av de mange musikalske irrelevante detaljene i bakgrunnen. Heldigvis uten at det tar fokus fra selve musikken.

Romfornemmelsen er utmerket, men ikke så uttalt som på Red Dawn med Zen, hvor rommet er alt. Dynamikken er fin, og detaljer i opptaket blottlegges, men det er ikke fullt så medrivende som med Audiovector-kabelen. Det kan nok ordnes med en mer rytmeglad forsterker. Sammen med SAE-forsterkeren blir det trøkk i slaginstrumentene, og Rhythm of the Heat fra Peter Gabriel 4 blir en eksplosiv trommefest. Uten at jeg av den grunn ville vurdere å punge ut med så mye penger for å sette den kostbare tyske kabelen sammen med en aldrende forsterker. For den mangler finesse. Men artig å prøve kombinasjonen.

Også i denne testen: