Audiovector er sannsynligvis kjent for de fleste hi-fi-interesserte lesere. Den danske høyttalerprodusenten har gjennom mer enn 40 år skapt en lang rekke vellykkede høyttalere, blant dem SR3 Arreté Raw Surface Limited Edition, som fikk toppkarakter i vår test. Når har de også kastet seg over kabelproduksjon.

På sin hjemmeside forteller Audiovector at man hadde en klar idé med kabelen: Den skulle være av kobber, og den måtte ikke forverre dynamikken. Utmerkede ideer, som de sikkert deler med minst ni av ti kabelprodusenter. Ut over det kan jeg lese i manualen at Signature-utgaven er kvasi-skjermet. Det betyr sannsynligvis at det er en kobberskjerm som er koblet med null-lederen i den ene enden av kabelen, noe som skulle redusere innstråling av støy fra omgivelsene.

Audiovector forteller dessuten at det brukes høyere ledertykkelse til den positive polen enn til den negative. Dette skal minske resonanser og gi bedre lyd. Også isoleringen i tre lag (PVC, en flettet stabilisering og en ytre kabelstrømpe) skal minske resonansen.

Det finnes flere varianter av kabelen som byr på mer avansert skjerming, og hvor kobberet har vært nedfrosset til nær det absolutte nullpunktet.

Audiovector legger vekt på at kabelen ikke skal komprimere dynamikken eller forsinke lyden. Det lyder som et løfte som er lett å holde, da elektriske felter beveger seg gjennom kabler med en hastighet som er tett på lysets hastighet. Derfor burde signalet i enden av kabelen være like dynamisk som da det forlot forsterkeren. Om det faktisk er tilfelle, vil en praktisk prøve vise.

Koblet til NAD M32 er opplevelsen med Audiovector Zero Compression Signature en gjengivelse med flott oppløsning i toppen og en ren og uforvrengt klang. Stemmegjengivelsen er også svært god, men muligvis ikke fullt så ubetonet som In-akustik-kabelen.

Og så må jeg akseptere at det har lykkes for Audiovector å få kabelen til å lyde dynamisk! Perkusjonsinstrumenter låter bare litt mer interessante gjennom disse kobberstykkene enn gjennom de andre.

Det samme gjelder mindre transienter. Den gamle testklassikeren Jazz at the Pawnshop er tatt opp på et jazzvertshus, og klirringen med kopper og glass ved bordene kommer litt tydeligere frem enn normalt.

Når M32 skiftes ut med den lille Pass Zen-forsterkeren, er bildet omtrent det samme: Perkusjon får positiv særbehandling, og dynamikken er virkelig flott. Både på Right Hand Man med Hamilton og på Banditen Galopp fra Ein Straussfest som nærmest er fryktinngydende!

Ellers kan man glede seg over en mer nøktern romgjengivelse med Audiovector-kabelen enn med Nordost-kabelen på samme forsterker. Stemmer fornemmes også å ha litt mer kropp. Det får dem til å tre litt mer frem i lydbildet. Om det er sannheten eller en (bitte liten) overdrivelse, er en smakssak. Men det kler akustisk jazzmusikk med sang.

Med Quad VA-One-forsterkeren skrus hyggefaktoren ytterligere opp. Her er det fokus på romgjengivelsen og den rytmiske opplevelsen, hvor slaginstrumenter får føttene til å trampe takten.

Som rosinen i pølsen ble Audiovector-kabelen testet på den antikke SAE Mark IV B. Live-stemningen er fin, men vi må innrømme at her er det forsterkeren og ikke kabelen som setter grensen for nyanseringen i toppen. Det ble imidlertid likevel en underholdende opplevelse, da den hardhendte forsterkeren og den dynamikkelskende kabelen endte med å servere den beste tromme-dynamikken av alle de testede kombinasjonene. På orkestermusikk opplevdes anslaget og basstrykket på pauker, tydelig adskilt. Som det er i virkeligheten.

Også i denne testen: