«Er det der høyttalere?”, utbryter kjæresten av synet av de to små svarte statuettene. Besnærende små, men selve størrelsen er likevel ikke det mest merkverdige. Det er utseendet. Designen ser ikke ut som noe annet i hi-fi-verdenen. To karbonfiber-mellomtoner i vertikal konstellasjon i hvert sitt kulerunde kammer, med en horisontalt krummet bånddiskant imellom seg. Under disse sitter en stor og superstiv bass på ti tommer, montert sidelengs i et sylinderformet kabinett av aluminium. Alle elementene i hvert kammer er montert på et massivt skjelett av MDF. Kreasjonen er original, og for mitt vedkommende faller den veldig i smak. Denne høyttaleren er definitivt ikke ment å gjemmes bort!
Designet for lyd
Designen har først og fremst en lydmessig funksjon, som et resultat av nøye planlegging for å oppnå den ønskelige lydkvaliteten. De kuleformete kamrene som mellomtonene er montert i, sørger for å betraktelig redusere stående lydbølger som er skadelig for musikken. Spesielt i form av dynamikk, det desidert viktigste kriteriet. Den krummete bånddiskanten sprer seg tre hundre grader og gjør at lydbildet, eller stereoperspektivet om du vil, ikke forandrer seg nevneverdig om man sitter til siden for midten. En høyttaler for andre enn egoister, med andre ord. Og med en frekvensrespons opptil 50 kHz strekker de seg langt over det hørbare frekvensområdet.
Lite basskabinett
Basselementet er nokså overdimensjonert i forhold til sitt kabinett, og man skulle tro at dette ville bety uønskete resonanser høyt oppe i det hørbare frekvensnivået og dermed dårligere lyd. Men Anthony Gallo har funnet ut at ved å bruke et såkalt S2 fyllemateriale (ikke spør oss hva S2 står for, men materialet er polyolefin) klarte han å få resonansen ned til under det hørbare frekvensområdet. I tillegg til å justere resonansfrekvensen, sies fyllmassen å simulere et større kabinett, som gir økt volum og rekkevidde i bassen.
Reference 3.1 måler under 90 cm i høyden og er bare 20 cm bred. Enda går den ned til 34 Hz effektivt. Dette er dyp nok bass til å virkelig føle de fundamentale bassnotene i kroppen, selv ved lavt lydnivå. Til tross for sin lille størrelse kan disse høyttalerne dermed fylle en nokså stor stue med omfangsrik og fyldig lyd, og dét, mine venner, er ikke småtteri! Men for at det skal fungere, må høyttalerelementene være spesielt designet for å fungere i samarbeid med S2 fyllmaterialet. Det betyr at Gallos elementer har helt egne, ulike spesifikasjoner.
En stor utfordring
Påkostete elementer og høykvalitets høyttalerkabinett gir et godt utgangspunkt for optimal lyd. Men delefilteret må ikke undervurderes! Reference 3.1 har fått et helt nytt delefilter, med metalliserte kondensatorer av polypropylen for best mulig dynamikk på stille så vel som intense partier. Og filteret er av type 1. orden, altså med en steilhet på bare 6 dB pr. oktav. Dette er meget moderat, og om timingen mellom elementene ikke sitter hundre prosent, vil det skje en utfasing av dynamikk i delefrekvensene. Det låter ikke bra. Men gjort riktig, får man en lydmessig overlapping mellom høyttalerelementene som gir en flott sammenheng. Gallo har jobbet iherdig med å få delefilteret optimalt.
Plassering
Høyttalerne er ganske vare på hva slags rom de blir satt i. De kan låte alt fra veldig bra … til fantastisk. Feil plassert blir lydbildet litt diffust og får ikke noe definert sentrum. Bassen vil også kunne oppleves som vel rund og litt treg om høyttalerne ikke får riktig plassering i forhold til veggene.
Likevel låter de imponerende bra, selv ut fra en vilkårlig plassering. Spesielt mellomtonen gjengis så gjennomsiktig og finmasket at høyttalerne minner mer om elektrostater enn noe annet. Men uten elektrostatenes snevre strålingskarakteristikk, som gjør at de som sitter til siden for midten ikke opplever særlig god lyd.
Plasser høyttalerne minst en meter fra sideveggene og ca. 50 cm fra bakveggen, vinkle dem nesten vinkelrett mot sitteposisjonen og litt tilbakelent i sin vertikale stilling, og opplev magien.
Stereoperspektivet
Høyttalerne er mer forførende enn det meste jeg har hørt, uansett prisklasse. Bare hør på hvordan pianoet til Keith Jarret fra sin Carnegie Hall-konsert klinger! Det første som slår meg er dets plassering i lydbildet. Det brer seg fra venstre til høyre, og tangentene i midten er plassert med superb presisjon. Klangen synger ut i rommet, med pusten fra publikum som nesten kommer bakfra. Det er helt forunderlig hvordan høyttalerne skildrer psykoakustikk.Dette går igjen i alle innspillinger. Milla Jovovichs folkemusikkinspirerte plate ”The Divine Comedy” (løp og kjøp, forresten!) får en åndelig tilstedeværelse som gir ro i sjela, og man blir bare sittende og lytte. Lenge. Dette har både med diskantens spredning og definisjon å gjøre, men også høyttalernes umåtelige egenskap til å skildre stillheten i musikken. Det kan være helt stille i opptaksrommet, og likevel føler man at man er der. Dynamikken er usedvanlig bra ned til mikronivå.
Diskanten
Diskantgjengivelsen er superluftig, uten at høyttalerne noensinne overfokuserer på skarpe s-er og cymbaler (sibilanter). Luften er helt naturlig, overtonene gjengis lynkjapt og silkemykt. Bare hør på Keith Jarrets lyseste tangentanslag, hvordan etterdønningene av hvert anslag synger ut i rommet, med luften som fra et spøkelse.
Og tro ikke det er noe annerledes med annen musikk. Diskanten er noe av det beste som finnes i prisklassen, og den henger perfekt sammen med mellomtonen. Milla Jovovichs stemme har sjeldent føltes så virkelighetsnær. Det er nesten så man kan se lyden komme ut av høyttalerne. Et lydbilde bygget opp av fraktaler av seg selv, med uendelig detaljering. Når man reiser seg opp, forsvinner en god del av definisjonen i lydbildet og diskanten, da diskantelementet har en begrenset vertikal spredning. Men ikke så mye at man ikke fremdeles kan danse når sjansen byr seg.
Mellomtonen
Hør magien fra Det norske solistkors ”Shakespeare’s Songs”. Kirkeklangen som brer seg utover, sopranenes fantastiske overtoner som tydelig skilles fra hverandre, mens mellomtonen besjeler tenorstemmene så man føler at man har blitt flyttet fra stua til kirken.
Sett i forhold til høyttalerne SA Ranger, som også har meget god presisjon i mellomtonen og diskanten, er Gallo Reference 3.1 fyldigere i nedre mellomtone uten å være tregere, og diskanten er enda luftigere. Dette gir et varmere og litt mykere preg.
Bassen
Bassen går temmelig dypt, med usedvanlig definering. (Basselementene er vendt innover for kjappest mulig presisjon. Vendt utover kan bassen låte litt større og fyldigere, men litt tregere og mer svulmet.)
Bassangerne i solistkoret har et godt fundament, og de stikker seg ikke uønsket ut fra resten av koret. Fordi bassresponsen er usedvanlig lineær og meget kjapp, er det ingenting spesielt som savnes her.
Går man løs på mer hardtslående rock, er det fremdeles ingenting jeg spesielt savner i bassen. Den er temmelig slagkraftig, og den henger med selv på høyt lydnivå. Men enda viktigere: Den er tydelig når man spiller lavt. Og det gjør man mesteparten av tiden. Dermed kan høyttaleren anbefales alle som vil ha fyldig high-end-lyd i stua ved lavt lydnivå. Selv dypbassen er tydelig.
Riktignok mangler høyttalerne den superkjappe bassen til Zu Druid som vi testet i forrige nummer, og den har heller ikke mulighet til å spille fullt så høyt. Men for de aller fleste, som ikke trenger en PA-høyttaler i stua, bør Reference 3.1 falle i smak.
Ekstra bassforsterker
Men Gallo tilbyr likevel en bassmodul. Basselementet er nemlig dobbeltspolet, og i utgangspunktet er bare den ene spolen aktivert. Ved å koble til en ekstra bassforsterker med aktivt delefilter, spesielt utviklet for Reference 3.1, utvides bassresponsen til 22 Hz. Det gjør mer enn å tydeliggjøre de dypeste basstonene. Ved å få frem undertonene (som gjøres med høy presisjon), svartmales bakgrunnen i lydbildet. Dermed står hvert instrument enda tydeligere ut fra resten. Rommet imellom dem blir større. Lydbildet blir mer tredimensjonalt. Dette kan høres helt opp til mellomtonen. Refference 3.1 låter nå som en fullvoksen høyttaler med autoritet, og den kan stå i et stort rom.
Konklusjon
Den merkelige designen leder en til å enten elske eller hate utseendet til Gallo Reference 3.1. Men lyden er rett og slett en drøm! Personlig kunne jeg hatt lyst på den selv om den kostet 40 000 kroner og vel så det. Den koster godt under 30 000, og er således et røverkjøp.
Den superluftige diskanten og den imponerende basskontrollen gir høyttalerne nærmest klangen av elektrostater. Dynamikken er gnistrende, stereoperspektivet spikret og med svært god oppløsning.
Den favoriserer ingen musikk, men gjør magi av alt. Nina Simone, Beethoven, Marilyn Manson eller Marilyn Monroe. Det spiller ingen rolle.
