: Focal Chorus 706V

Bortsett fra en del livsstilsprodukter er Chorus 700-serien Focals minste. Testede 706V er en kompaktmodell av meget veltestet størrelse. Tilstrekkelig små for å se smekre ut på et par fine stativ og tilstrekkelig store for å muliggjøre en full skala klang. Plassering i bokhyllen er en annen mulighet som faktisk ikke er så ulykkelig som mange tror og ofte langt bedre enn den typiske situasjonen med en kald vegg bak høyttalerne. Tillegget ”V” i modellbetegnelsen henviser til et flertall av designelementer som eksempelvis at kabinettets sidestykker gir boksen en ”V-form” (betraktet oven- og bakfra). Linjer og formspråk hos diskantplate og frontbeskyttelse er andre eksempler. Tilgjengelige utførelser er svart eik, wenge samt en lys variant av valnøtt.

Teknikk
Hovedelementet i et toveissystem håndterer vanligvis samtlige av menneskets ti oppfattbare oktaver foruten den aller laveste og de to eller tre øverste. Det betyr at elementet både må ha et stort slagvolum og samtidig være tilstrekkelig lett for å – på en kontrollert måte – kunne skifte retning opp til omkring ti tusen ganger per sekund. Valget av elementstørrelse for å oppnå dette havner ofte på seks og en halv tommer – så også her. Membranmaterialet kalles Polyglass og består av forsterket cellulosefiber (papir). Systemet brukes opp til 3700 Hz (elektrisk verdi) der et andre ordnings delingsfilter flytter signalene over til konstruksjonens diskantelement. Denne inverterte dome diskanthøyttaler må nok sies å være Focals største kjennetegn. Mens man i dyrere modeller arbeider med materialet beryllium nøyer man seg her med en legering av aluminium og magnesium. Høyttalerboksen føles meget velbygd med tykke vegger og fin avstivning. En to tommer stor, fremadrettet bassrefleksport stemmer av konstruksjonen straks nedenfor 50 Hz. Baksiden er ren foruten høyttalernes tilkoblingsterminal som er av utmerket funksjonell kvalitet. Den som vil dele høyttalerne aktivt må bytte ut (eller modifisere) terminalen da den bare byr på et sett av kontakter.

Høyttalerutvikling
Jeg nevnte i forrige delen av min testserie at jeg ikke er spesielt imponert over hva man har kommet frem til innen de mer eksklusive høyttalerteknikkene i løpet av de siste to desennier. Siden midten av nittitallet har mikroprosessorer vært tilstrekkelig kraftfulle til å muliggjøre avansert impulssvarkorreksjon, og dermed redusere høyttalernes frekvens- og fasegangsavvik ned til grensen for det oppfattbare. Observere at teknikken bare forbedrer en eneste strålevinkel (på bekostning av resultatet i andre) og derfor bare en brukbar i et meget refleksjonsfritt miljø. Egenskaper som ikke kan forbedres på elektronisk måte har i løpet av disse tjue årene samtidig vært omtrent uforandret hos produsentenes flaggskip. Om jeg utfører den sammen sammenligning av høyttalere tilhørende prisklassen for testaktuelle Chorus 706V blir jeg desto mer imponert – her har det virkelig hendt saker. Det er vanskelig ikke å få hakeslepp over hvilken fantastisk lydopplevelse dagens kompaktmodeller omkring fem tusen kroner kan gi bare de får rimelig gode arbeidsforhold. Grunnen til at mange tror at det hyggelige først begynner ved ti ganger høyere summer er helt sikkert utvilsomt lydkjedens vanligste flaskehals – romakustikken. Alle rimelig lydinteresserte hører at noe er feil, men bytter typisk ut alle deler utenom den som er feil. En kjede er som bekjent ikke sterkere enn sitt svakeste punkt, og faktum er at høyttalere allerede fra et par tusen kroner er overlegne normal romakustikk på alle sammenlignbare måter. Boksen hos et par hundrtusenkronershøyttalere må være veldempet til det ytterste – de fleste lytter likevel på de inne i en annen type av ”boks” (det udempede oppholdsrommet). Etter å ha arbeidet med sitt rom tilstrekkelig for å oppnå potensialet av et par enklere høyttalere kan man så gå videre og søke etter de kvaliteter som mer eksklusive modeller tilbyr, men som typisk drukner i vanlige oppholdsrom.

Plassering
En kjapp måling ved normal lytteavstand viser at optimal lyttehøyde for 706V ligger i høyde med diskantelementet eller litt ovenfor. Bedre med lave stativ enn for høye altså. Jeg sitter normalt omkring etthundreogfem centimeter fra gulvet, noe som med diskantelementets plassering på høyttalerne tilsier at et stativ på cirka sytti centimeter passer perfekt. Hovedelementet havner på denne måten presis nitti centimeter fra gulvet og utgjør en avstand som jeg ikke vil repetere til være seg nærmeste sidevegg eller bakre vegg. Eksempel på fordelaktig avvikende avstand er nitti centimeter multiplisert med det gyllende snittet på 1,618 samt nitti centimeter dividert med samme faktor. Hermed får jeg en meter og førtiseks centimeter respektive femtiseks centimeter. Det sistnevnte benytter jeg som avstand til veggen bak høyttalerne, ettersom det tilfeldigvis utgjør nærmere en syvendedel av rommets dybde. Avstanden en meter og førtiseks centimeter blir altså igjen til å benyttes mellom høyttalere og sidevegg. Dessverre viser det seg at avstanden ligger unødig nære en firedel av rommets bredde (en meter og førti centimeter), hvorfor jeg velger å kompromisse og reduserte den noe. Jeg passer imidlertid på å ikke komme for nær to ganger avstanden til bakre vegg (en meter og tolv centimeter). Avstanden mellom høyttalerne blir herved omkring tre meter, noe som sammen med mitt roms dybde samt ønske om et likesidet stereotriangel, gir en lytteposisjon ved en meter og seksten centimeter fra  veggen bak.

Lytteinntrykk i vanlige rom
Lytting i normalmøblerte oppholdsrom innledes denne gangen med Depeche modes effektivt arrangerte ”Waiting for the night” fra albumet ”Violator” – gruppens beste samme med ”Music for the masses” etter min mening. Til tross for produksjonens ytterst sparsomme lydsetting får man en lydkulisse av store proporsjoner. Separasjon og fokus er helt typisk for den vanlige typen av høyttalere som sprer bass- og lavt mellomregister fullstendig ukontrollert omkring seg. Foruten å sabotere klangen ved resulterende kamfiltereffekter, merkes spredningskarakteristikken også tydelig på måten som låtens arpeggio-programmerte sinustoner umotivert skifter posisjon i lydbildet når de bytter toneart. Dens virkelige panoreringer og ekkoeffekter kamufleres samtidig nesten totalt. Takket være direksjonalitet i de høyere registrene kommer vokalens plassering i rommet derimot frem ganske bra.

En gruppe som alltid låter fengslende bra med godt utstyr i godt miljø – men som likevel fungerer akseptabelt i dårligere rom – er franske Air. Som ventet har Chorus 706V ingen problemer med å gjengi klangen hos ”Heaven’s light” fra albumet ”Love 2” 2009. Opp til ordentlig høyt volum finnes tilstrekkelig dyp bass, fyldig mellomregister og en generell fin sammenhengende klang. Lydbildet er som hos alle lignende konstruksjoner ubeskrivelig stort på bekostning av kontrastforhold, sentrering og fokus.

Med mer krevende musikk som Hims vakre ”Join me in death” fra albumet ”Razorblade romance” 2000 merkes det at 706-ernes øverste oktaver ikke ligger på nivå med dens mellomregister. Ifølge den hurtigmåling jeg gjorde for å finne passende lyttehøyde for høyttalerne er frekvensgangen (uten romrefleksjoner) rimelig rett hele veien opp til 20 kHz. Dette illustrerer utmerket hvor lite en høyttalers ytelse på et visst målepunkt betyr ved bruk i et normalt oppholdsrom. Uten kompletterende spredningsfunksjoner gir vanlige frekvensgangsmålinger bare informasjon om hvordan høyttalernes klang er i nærmest refleksjonsfritt miljø. Andre noteringer fra lyttingen sier at låtens elgitarer gjengis umotivert dominante og langt fra så brede og fritt uplasserte som de ble mikset.

Over til akustisk musikk og sannsynligvis ”hifi-butikkgodkjent” sådan i form av Ingrid Olava og ”Stars” fra albumet ”Juliet’s wishes” fra 2008. Mens jeg i bedre rom finner det forstyrrende at lydbildet kantrer kraftig ved at man har panorert sangen et par, tre desibel til venstre, er effekten langt mindre forstyrrende i dette miljøet. En smidigere måte å unngå stereosystemets feilaktige reproduksjon av midtplassert lyd over 1 kHz er å spille inn sangen to ganger og panorere ut opptakene fullt ut. De viktigste inntrykkene fra lyttingen består i en til stor del utmerket klang, men som ved tidligere testmateriale savnes en del detaljer og luftighet i de øvre registre.

Lytteinntrykk i lydtilpasset rom
Under betydelig mer passende akustiske forhold oppfattes 706-enes aller høyeste oktav overhodet ikke så abrupt avkappet som i det reflekterende testrommet. Eksempelvis får Ciaras utmerkede produserte ”Heavy rotation” fra albumet ”Basic instinct” 2010 en lekker klang med treffsikker bassgjengivelse med velbalansert diskant. Lydens tydelige posisjoner og den stillhet som finnes mellom transientene er likevel det jeg fasineres mest av ved hver testomgangs bytte fra reflekterende- til tilpassede rom.

Neste testlåt er Andy Bells ”Going out” som jeg hørte for første gang i en tidligere produsentkollegas hyggelig studio. Akkurat som Erasures senest album har Andys soloprosjekt dessverre influenser fra den rytmiske, men alltid skitne og klumpete house-sjangeren. Andy og Vince har imidlertid betydd så mye for meg opp gjennom årene at de nok alltid kommer til å ha min platekjøpsstøtte – hva de enn finner på.

Sporet ”Going out” gjengis av Chorus 706 tilstrekkelig balansert for å kunne spilles på akseptabelt høyt volum. Produksjonen er energipakket ved hjelp av de verste av dagens effektive nivåmaksimerere, noe som gir en herlig tett lydmatte som ikke dukker for noe. Utløsningen ligger hele ti desibel over Dire straits album ”Brothers in arms” og faktisk også høyere enn Rammsteins ”Sehnsucht”. Ulempen med teknikken er at det finnes enda mindre plass igjen for å legge til ytterligere et akustisk rom samt at kravene til høyttalernes tonekurve øker. Det eneste jeg savner er en del substans ved basstrommens resonans (omkring 40 Hz) – øvrige feil er pent spredd utover. Lydbildet er tredimensjonalt og fullstendig gigantisk i den horisontale retningen. I løpet av refrengene fås en absolutt selvsikker kontrastvirkning mellom vokalens midtplasserte grunnstemme og de bredere stemmer. Jeg imponeres ikke av noen spesielle parametere hos høyttalerne, men henger meg heller ikke opp i noen spesifikke – det oppsummerer vel hva Chorus 706 handler om.

Avslutningsvis lytter jeg til en av Tysklands mange begavede produsenter og en av mine absolutte favoritter – Christopher von Deylen alias Schiller. Fra albumet ”Desire” 2008 velger jeg pene ”Fate” med vakker ambient vokal av Isis Gee. Foruten at 706-ernes bassgjengivelse ikke strekker til for å gjengi introens vedvarende tone ved lave A#0 (tilsvarende 29 Hz) er min eneste betydelige anmerkning på klangen at diskantregisteret ikke føles like rent som hos eksempelvis Cantons konstruksjoner bestykket med lignende elementteknologi. I kombinasjon med produksjonens kraftige slipte sang blir forskjellen ved direkte sammenligning med andre høyttalere ganske påtagelig – så vel enklere som mer avanserte.

Konklusjon
Focus Chorus 706V byr på en god lytteopplevelse og litt varm balansert lyd. I reflekterende rom oppfattes imidlertid diskantgjengivelsen iblant som litt vel tilbakeholden, noe som gir ulike betydelige konsekvenser avhengig av valgt programmateriale. Lyden i en spesiell strålingsvinkel viser via test i akustikktilpassede rom til meget bra fordelte kompromisser. Resultatet i slike miljøer slår på de fleste punkter alt hva jeg har hørt i vanlige oppholdsrom. Mulige anmerkninger ved bruk i bedre rom gjelder gjennomsiktighet og detaljnivå i de øvre registre. Prognosen for et godt utbytte innenfor disse høyttalernes prisklasse er normalt meget lovende, selv for den som ikke har mulighet til å tilpasse sitt oppholdsrom akustisk, og 706V er intet unntak.

Målinger

Impulssvaret for Chorus 706V gir avvik nære 6 dB RMS, noe som tyder på at man har prioritert frekvensgang før fasegang. Noe overraskende resultat med tanke på at delingsfiltret ikke er mer komplekst enn av 2. ordning.

Meget kontrollert frekvensgang underskridende +/- 2 dB opp til 18 kHz. Relativt prisen overtreffes resultatet bare av seriens tidligere testede Infinity Primus 250. Urolighetene rundt 4 kHz kunnet ha blitt kamuflert ved et høyere diskantnivå.

Innendørsmåling og derved en viss feilmarginal. Tonekurven ved lave frekvenser viser et fall som bør passe utmerket sammen med typiske romproblem og stående bølger omkring ti desibel i området 30-60 Hz. Med minimal rompåvirkning ses -6 dB ved 52 Hz.

Måling av forvrengning over 200 Hz viser omkring fire ganger høyere verdi enn tidligere testede høyttalere – inkludert Cantons minimale Movie 85cx. Andelen nytilkommende, falske toner utgjør hele 2% RMS.

Vesentlig bedre resultat ved lave frekvenser. Forvrengning på bare 1,7%, noe som samtidig skal ses som halvert da en tone ekstra utover måleprotokollens grunnoppsetning kunne gjengis.

Horisontal spredningsfunksjon med frekvensgang on-axis som referanse. Fint utseende opp til bølgelengder tilsvarende diskantmembranens diameter og 14 kHz.

Normalbratte filterflanker (cirka 12 dB/okt) gir en del samarbeidsproblemer mellom elementene i den vertikale linjen. Som vanlig kan et tykt teppe på gulvet forhindre problem av diskantelementets uhemmede spredning av frekvensområdet omkring 7 kHz.

Forskjellsmåling mellom de leverte eksemplarene viser et avvik omkring +/- 1,5 dB.

Impedansmåling viser bassrefleksavstemming omkring 47 Hz. Minimumsverdien inntreffer som vanlig i det nedre mellomregisteret og når ned til like under fire ohm.

Bassrefleksprinsippet muliggjør et meget fint resultat ved 50 Hz. Omkring delingsfrekvensen får man dessverre meget høy forvrengning. Maksimalt lydtrykk ved 40 Hz er 90 dB (10%THD+N/1m/2π).