Japanske Pioneer har produsert hi-fi i 75 år, og har i dag anlegg og utstyr i alle størrelser på programmet. Pioneer var den eneste av de store hi-fi produsentene som hadde trådløse stereohøyttalere på programmet.

Det er lett å sette opp WX-BTS5: en kabel til strøm og en kabel mellom høyttalerne. Sistnevnte er fastmontert i den passive høyttaleren og slutter i et phonostikk. Det er ikke den beste måten å koble høyttalere og forsterkere, og det gir i prinsippet mulighet til forvekslinger. Men med så få watt er ikke problemet stort.Strømforsyningen skjer via en ekstern adapter som ser litt spinkel ut, men som angivelig er i stand til å levere 52 W til høyttalerne. Det følger ikke med noen fjernkontroll. På/av, volum og Bluetooth-paring styres med trykknapper på toppen av høyttaleren som har elektronikken. Høyttalerne ser pene ut, men virker imidlertid overraskende lette. Høyglanslakk i sort eller hvitt passer inn i de fleste hjem.

Pioneer WX-BTS5 byr på et lydbilde som imponerer med klarhet på solostemmer. Susanne Vegas stemme står tydelig mellom høyttalerne i ”Toms Diner”. Klassikeren ”Limehouse Blues” (fra ”Jazz at the Pawnshop”) serveres med en romfølelse som får en til å se på prislappen en gang til. Det er god balanse toneområdene imellom. Selv om WX-BTS5 er de fysisk minste i testen, er bassen ganske godt med på mindre krevende musikk.

Det blir annerledes når musikken blir mer kompleks. Da faller perspektiv og rom fra hverandre. Judas Priest ”Pestilence And Plague” lyder direkte ubehagelig når man skrur opp litt. Det ødelegger imidlertid ikke helhetsinntrykket av at vi her har et par høyttalere med kvaliteter som ligger langt over hva man kan forlange til prisen. Hvis du liker visesang eller jazz med mindre besetninger, vil du nyte renheten og romgjengivelsen. Du må bare ikke tro at du kan spille hele huset opp til fest.

Også i denne testen: