: Dynaudio Focus 340

Vår favoritthøyttaler i det nedre high-end-sjiktet i 2010 var Dynaudio Focus 220 II. En høyttaler som mestret både eleganse, oppløsning og dynamikk overbevisende, til en pris oppnåelig for flere entusiaster. 27.000 kroner kostet den, og med riktig forsterker formidlet den både klassisk, jazz og rock på en måte som bare dyre og velbalanserte høyttalere klarer det. Spesielt sangstemmene sto frem med glimrende presisjon, og basskontrollen var superb, gitt at det var nok kraft i forsterkeren.

Ny Focus
Dynaudio har relansert Focus-serien. Vi elsket den forrige, og det kan være lett å mistenke konstruktøren for å denne gangen ha fikset noe som aldri var ødelagt. Men mens noen konkurrenter har det med å lansere nye modeller som bare låter litt annerledes – og ikke nødvendigvis bedre – enn de forrige, er ikke Dynaudio kjent for å forhaste seg med nye høyttalere. De nye høyttalerne har fått helt nye høyttalerelementer og delefiltre, og er i så måte bygget opp fra bunnen av. I følge Dynaudio er resultatet at den nye Focus-serien låter åpnere, mer gjennomsiktig, detaljert og dynamisk, og mer presis enn noensinne. Utseende har blitt slankere, og med mulighet for å velge svart eller hvit pianolakk i tillegg til de vanlige treutførelsene. Det er likevel  ingen tvil om at det er Dynaudio-høyttalere. På designfronten har den danske konstruktøren alltid vært konservativ, og heller ikke denne gangen har pluggene som fester grillene blitt erstattet med mer moderne magneter. Noe som gjør at høyttalerne får et ganske traust og umoderne utseende om grillene fjernes.

Mellommodell
Focus 340 plasserer seg mellom Focus 260 (arvtakeren til Focus 220 II) og Focus 380 (tar over for Focus 360). Høyttaleren, av typen treveis, har to basser i tillegg til et dedikert mellomtoneelement under silkediskanten på toppen. Dette gjør det lettere å gjengi det kritiske mellomtoneområdet fra hvert instrument med god dynamikk, uavhengig av hvor mye basselementene står og blafrer til krevende dypbassmusikk.

Elementene
Dynaudio har forsket på hvordan man best kan utnytte det faktum at en konkav membran stråler høyere frekvenser fra midten, mens energien fra lave frekvenser gjengis fra hele membranen, helt ut til bassenes oppheng. Dynaudio har jobbet med å perfeksjonere størrelsen på domen i midten av membranen, slik at kun denne er aktiv ved de øvre frekvensene, og jobber mest mulig i takt med elementet over, som skal ta over stafettpinnen fra akkurat dette frekvensområdet og oppover. Derfor er størrelsen på diskantdomen ikke mye mindre enn domen i midten av mellomtoneelementet. På samme måte er domen innerst i hvert av de 7 tommer store basselementene nesten på størrelse med hele mellomtonen. Dette for en absolutt best mulig faseovergang. Viktig for både timingen og stereoperspektivet.

Bortsett fra silkediskanten er membranene i sann Dynaudio-ånd laget av magnesiumsilikatpolymer (MSP). Altså et plastaktig materiale av magnesium og silikat (silisium + noe annet). Typisk for Dynaudio er dessuten de enorme svingspolene i bakkant av membranene, for best mulig kontroll.

Lydkvaliteten
Til tross for at Focus 340 er en nokså høy høyttaler, opplever jeg ingen problemer med å sitte ganske så nært når jeg lytter. Med andre ord er ikke den lange avstanden mellom diskantelementet på toppen og det nederste basselementet noe problem likevel. Det er ingen hørbare faseproblemer mellom elementene, og lydbildet tegnes opp sømløst og stort. Det er med Dynaudio-høyttalerne som med de fleste andre, at de bør vinkles noe innover for å oppnå optimalt fokus i midten av lydbildet.

Den glimrende faseresponsen bekreftes av Det norske solistkors ”Telling What Is Told – Shakespeare Songs” gitt ut på Simax i 2006. Spor 2, ”Shall I Compare Thee to a Summer’s Day” har et stort kor, med klangen fra Ris kirke i Oslo som brer seg ut i lytterommet og forvandler det til en musikalsk storhet med lag på lag av klanger. Og klokkespillet på neste spor, ”Fancies”, er fyldig, men med glimrende markeringer av hvert anslag.

Strykere
Likeledes hører vi klokkeklare og velfokuserte fioliner, bratsj og cello på åpningssporet ”Allegro” av Marianne Thorsen og Trondheimsolistenes ”Mozart – Violin Concertos” gitt ut på 2L i 2006. Fiolin og bratsj er fint å bruke for å avsløre svakheter i delefrekvensen mellom diskant og mellomtone, fordi de har mye energi i nettopp dette området. Spesielt fiolinen, som har grunntoner helt opp til over 3 kHz, mens violaen går opp til 1174 Hz, men produserer overtoner langt over dette. Er det en faseglipp i dette området, vil disse instrumentene låte tynt og energifattig ved noen toner, mens de blir skarpe ved andre. Ikke noe sånt med Dynaudio Focus 340. Det betyr samtidig at forvrengningen i overtonene er marginal. Samtidig er dynamikken på plass, slik at attakket i strengeinstrumentene sitter.

Dyp bass
Bassregisteret gjengis også dypt og autoritært. Dette er ikke helt problemfritt, da høyttalerne trenger å stå litt ut fra veggen. For tett mot vegg, og bassen blir for overdimensjonert og ulineær. For langt ut, og den kan oppfattes litt slank igjen, men heller det. Selv finner jeg optimal plassering å være rundt en meter fra bakveggen, godt plantet med pigger (spikes). Samme avstand også fra sideveggene, det gir mindre refleksjoner og dermed renere lyd fra mellomtonen og oppover. Ikke bli avskrekket om du har en mindre stue, bare sørg for at du får prøvd høyttalerne hjemme før du binder deg til et kjøp.

Jazz på svenska
2005-utgivelsen av Jan Johanssons ”Jazz på svenska” (opprinnelig fra 1964) er meget god, mikset og digitalt mastret på nytt av Jans sønner Anders og Jens Johansson. Det er Jans piano som liksom er i fokus, men for min del er kontrabassen minst like deilig å høre på. Fyldig og god, med deilig rasping av strengene. Dynaudio-høyttalerne gjengir hele dens register i den rolige førstesangen ”Visa från Utanmyra”, lineært, fyldig og standhaftig. Mens pianoet klimprer klart som dagen i mellomtoneområdet, og båndsuset ligger rundt opptaket som en luftig dis.

Jeg blir mektig fenget av høyttalernes tonale egenskaper. Det er vrient å dele opp i bass, mellomtone og diskant, ingen av disse stikker seg frem. Men skal jeg først gjøre det, må jeg si at det er mellomtoneområdet som virkelig engasjerer. Så mye at jeg vil ta frem Cæcilie Norbys nyeste CD, ”Arabesque”. Lekende jazz med elektroniske elementer (blant annet av Bugge Wesseltoft) og tidvis sære rytmer. Men det er Cæcilies stemme som først og fremst står i sentrum. Hun leker mye med styrkeforskjeller i stemmen, som setter dynamikken på prøve på mikronivå. Og de mange byggesteinene i lydbildet er komplekse, med perkusjon, dyp kontrabass, orgel, gitar, trompet, klarinett, fløyte og cello. Høyttalerne har ingen problemer.

Krevende
Alt dette er forutsatt at det øvrige utstyret er på plass. For i likhet med Dynaudio-høyttalere flest, setter Focus 340 store krav til forsterker og lydkilde. Jeg merket meg dette da de ble brukt til testen av surroundreceivere i 20.000-kronersklassen i forrige utgave av bladet. Når forsterkeren blir tungpustet, svarer høyttalerne med å produsere harske overtoner og en flat bass. Og et særdeles lite spennende lydbilde.

Med vår trofaste integrerte forsterker Hegel H200 er det helt andre boller. Med Hegel CDP4 mk2 og HD20 i front holder denne kontrollen på elementene. Likevel er denne minimum av hva jeg vil anbefale til høyttalerne. For, mens den gjør at man kan spille høyt med god kontroll, har høyttalerne mer å by på av mellomtone- og overtonekvalitet enn hva forsterkeren leverer. Og det er slett ikke det at forsterkeren er dårlig i dette henseendet, heller ikke i forhold til sin pris på 23.000 kroner. Men med Chapter Précis 250S, som koster tre ganger mer, åpner høyttalerne seg enda mer. Flere silkelag utenpå musikken fjernes, slik at man kommer enda nærmere kjernen. Og bassen blir enda luftigere.

Høyttalerne er slett ikke alene om å låte bedre med god elektronikk. Dette gjelder nemlig alle høyttalere. Men Focus 340 sier klarere ifra enn mange andre når de ikke trives.

Svakheter?
Dynaudio Focus 340 er helt klart gode. Så gode at de aller færreste trenger noe dyrere. Såfremt at elektronikken er på stell. Men vær klar over at du ikke får noe gratis her. Og når jeg setter på pop og rock, er det noe som sier meg at dette ikke på best måte får frem høyttalernes kvaliteter. Enkelte plater grenser mot det kjedelige. Det er ingen imponatorfaktor her. Og med en strømsvak forsterker kommer ikke mellomtoneområdet godt nok ut. Jeg var nylig på presselanseringen av Dalis nye high-end-høyttaler Epicon 6, som hadde enda et silkelag trukket bort fra musikken. Denne hadde en enda raskere responstid i mellomtonen og en enda mer oppløst diskant. Den skal da også koste nesten det dobbelte. Men jeg nevner det, fordi det ellers er vanskelig å beskrive Dynaudioenes svakheter. Alt låter så balansert og så riktig, at det er vrient å påpeke svakhetene direkte. Men de er der. Det nærmeste jeg kommer er at høyttalerne har litt problemer med å slippe seg helt løs.

Konkurrenter
I forrige nummer av bladet testet vi Naim Ovator S-400 til 31.500 kroner og Linn Majik Isobarik til 35.000 kroner. Naim-høyttalerne hadde en kjapp, spenstig og kontant spillestil med en fremragende mellomtone, men uten den dypeste bassen. Linn på sin side hadde en tyngre og saftigere bass, med flere nyanser i overtonene. De fylte rommet med et stort lydbilde og deilig bass, selv når man spilte lavt, men hadde en litt slankere mellomtone og litt mindre rytmikk. Dynaudio Focus 340 er i så måte en mellomting mellom disse. Bassen er dyp, mellomtonen stor og fokusert, og oppløsningen i diskanten er det lite å si på. Men med feil elektronikk blir også Dynaudio noe tamme i spillestilen.

Måler vi dem opp mot undertegnedes egne Gallo Reference 3.5 til 60.000 kroner, er det fortsatt en del igjen når vi snakker gjennomsiktighet og oppløsning i overtonene, og Galloene har en enda mer sømløs overgang mellom bass og mellomtone. Så er det da også 20.000 kroner i differanse, som gir budsjett til en enda fetere forsterker.

Konklusjon
Dynaudio Focus 340 fyller et etterlengtet ull i Dynaudios Focus-serie. Prislappen er høy, men om familien dropper reisen i sommerferien, skulle det la seg gjøre.

Til prisen får du en høyttaler som gjør ”alt” riktig. De tonale kvalitetene er meget gode, slik at alt av musikk kommer ut med detaljer og oppløsning som bare high-end-høyttalere klarer det. Bassen er heftig, kjapp og tonalt korrekt. Enten det er kvinne- eller herrevokaler, om det er strykere eller gitarer som står på menyen, gjengir høyttalerne musikken med super presisjon. Hvor underholdende de derimot låter, avhenger mye av elektronikken. Har du en middelmådig lydkilde og ditto forsterker, vil det oppleves som å kjøre bil med håndbrekket på. Du kan spille høyt, men musikken blir aldri skikkelig befridd. Jo bedre elektronikk, desto mer vekkes høyttalerne til live. De er så krevende at jeg aldri ville koblet på en forsterker billigere enn 20.000. Samtidig er de gode nok til å forsvare en forsterker til 60-70.000 kroner. Signalkilden må da også holde høy kvalitet.