TEST: Dynaudio Confidence 50

Du kjenner sikkert følelsen. Den lille euforien som brer seg som en sval bris i kroppen, når man opplever noe som trigger lykkefølelsen. Det kan være mange hendelser og opplevelser som trigger, men én av dem er definitivt å lytte til musikk.

Spesielt når det lyder så fantastisk, som det gjorde da vi testet de praktfulle Dynaudio Confidence 20. Da kan man gjette seg til hvordan det gikk, da vi testet de formidable Confidence 50.

De slanke høyttalerne er nest størst i Dynaudios nye Confidence-serie, men ikke så store at de ruver mer enn halvannen meter over parketten. Flaggskipet Confidence 60 er betydelig større, og en god del dyrere.

De to høyttalerparene utgjør sammen med Confidence 30, de tre gulvstående modellene i serien, hvor 60 og 50 er likt konfigurert som en treveis høyttaler. Med to basselementer, to mellomtoner, og den nyutviklede Esotar3 diskanten.

Et par C 30 er kanskje det beste valget i en moderat stor stue, kanskje opp til 40 kvm. De større C 50 kan godt brukes i enda større rom, mens C 60 må ha et rom med nok kubikkmeter med luft, for å trives optimalt.

På mange måter fremstår 50-en som det perfekte kompromiss. Det er en slankere og rimeligere utgave av 60-en, med de samme grunnleggende egenskapene, og viktigst av alt: Den samme fantastisk åpne lydsignaturen, med en nesten grenseløs dynamikk og dybde.

Med det slanke kabinettets buede sidevanger og den fremskutte høyttalerfronten, er det ikke mange høyttalere som ligner på Confidence-serien. Høyttalerne kommer i fem ulike utførelser, to av dem er finerte med matt overflate, de andre er lakkerte. Som den nesten sorte Midnight High Gloss, nærmest en metallic-lakk som gnistrer i sollys.

Det finnes selvsagt andre høyttalere i denne prisklassen. Sonus faber Amati Tradition, for eksempel. Bowers & Wilkins 800 D3 helt åpenbart, de superbe KEF Blade 2, og den spennende outsideren Kaya 90 fra Vivid Audio.

Avansert teknikk

Den dråpeformede Kaya-høyttaleren og Blade 2, skiller seg vesentlig fra de andre med uortodokse materialvalg og formgivning, men går man høyttaleren nærmere i sømmene, finner man ut at også hos Dynaudio, har man evnet å tenke nytt.

Den forrige Confidence-serien hadde også svevende frontplater hvor høyttalerelementene var montert. På den nye serien er den karakteristiske frontplaten videreført, men i en langt mer avansert utgave.

Den grå fronten er laget i et komposittmateriale kalt Compex, med utfresinger man senker elementene ned i. På baksiden av Compex-platen, er utfresingene laget som forsterkninger for å gi maksimal stivhet. Den buede utformingen skal gi et mer uniformt spredningsmønster.

Confidence 60 og 50, har Esotar3-elementet montert i Dynaudios DDC-baffel – Dynaudio Directivity Control. DDC er en formstøpt aluminiumsramme med en nøye utformet kurvatur, som skal gi bedre kontroll over spredningen av høye frekvenser. DDC-platen er montert ‘flytende’ mellom de to 15 cm mellomtoneelementene, for å fjerne mekaniske resonanser

High-end materialer

Innvendig er kabinettet forsterket flere steder, blant annet er basselementene støttet opp innvendig og dempet for å styre resonanser bedre, og bassrefleksporten ender i bunnen av kabinettet.

Neodymium-magneter brukes både på de nye 18 cm store NeoTec basselementene og de to 15 cm store mellomtoneelementene.Begge har membraner i magnesium silikat polymer (MSP), som er festet til en ny lettvekts kurv, som skal gi en uhindret luftstrøm bak membranene, og strammere og mer kontrollert lydgjengivelse.

Den nye Esotar3-diskanten har også en kraftigere magnet i neodymium, som driver den nye diskantmembranen, med et større bakkammer som demper resonanser som oppstår i luftstrømmene bak membranen.En liten diffusor kalt Hexis, sitter bak membranen, for å gi jevnere frekvensrespons og bedre resonanskontroll.

Delefilteret er delt opp i seksjoner, og sydd sammen med Van den Hul-kabler fra WBT-terminalene på baksiden.

Utviklet med Jupiter

31 spesielkalibrerte mikrofoner fanger opp alle lydene fra høyttalerne.

Confidence-serien er testet og utviklet i Dynaudios nye måleanlegg Jupiter. Det er et 13 x 13 x 13 meter stort, dempet rom med to motoriserte rigger. Den ene plasseres høyttaleren på, den andre er en sju meter bred buet mikrofonrigg foran som måler signalresponsen fra høyttalerne.

Den bevegelige riggen består av 31 spesialkalibrerte mikrofoner fra Bruel & Kjær som kan ta en 360 graders måling ved å rotere rundt aksen. Prosessen som før kunne ta dager, tar bare noen minutter med Jupiter, ifølge Alex Newman, Acoustics Designer hos Dynaudio.

Klassens beste gulvstående høyttaler

Det tok meg også bare noen minutter å få pusten tilbake etter Pat Methenys Are You Going With Me, sprengte veggene i testrommet vårt. Første gang jeg hørte høyttalerne i kontrollerte omgivelser, var i demorommet hos Dynaudio i Danmark. Vårt testrom er halvparten så stort og man sitter nærmere høyttalere. Derfor var det ikke rart at 50-ene simpelthen fylte rommet fra første taktslag.

Det ga litt begrensinger på hvor høyt jeg kunne spille. En sjekk viste at høyttalerne ikke hadde problemer med å rekke ned til den oppgitte grensefrekvensen i bassen. Noe både James Blakes Limit To You Love og Dire Straits Private Investigations, til de grader beviste. Så det lå mer på hvor grensen for hva et behagelig – høyt – lydtrykk ble i rommet.

Jeg oppdaget noe annet også. At man ikke skal avskrive fysiske lover. Så mye membranflate skaper et massivt lydtrykk, og så lenge man kan kontrollere høyttalerne 100 prosent, kan det spilles høyt, uten forvrengning.

En Devialet Expert Pro 220 Pro (foreløpig uten SAM-kompatibilitet med C50), hadde stålkontroll på høyttalerne, til et visst punkt. Men da var det ubehagelig høyt.

Sammenlignet med den ene toveis-modellen blant Confidence-høyttalerne – C20 – leverer 50-ene bass ned mot 30 Hz i rommet, og med en fysisk tilstedeværelse som får dypbassen i James Blake-låten massere kroppen mør, og Pick Withers trommer på Private Investigations, kjenner du i mellomgulvet.  

Det gjør man forsåvidt med andre høyttalere også. KEF Blade 2, f.eks., men Dynaudio-ene er mer fremoverlente, og ikke så tilknappede. Dynaudioene minner mer om en bredbent gitarist som slipper gitaren ned på hoftene i det ene øyeblikket, for så å krysse benene over en barstol, og spre sprø flamenco fra en akustisk gitar. De behersker alt.

Lydbildet er virkelig dypt her. De nevnte Blade 2 har nok et mer fokusert stereoperspektiv, med lydbildet blir større, bredere og dypere med C50. Som også lyder mer fysisk. Det kan skyldes at alle elementene peker mot lytteren, men Dire Straits Love Over Gold får mer live-feeling med Dynaudio-ene.

Det høres godt på konsertopptak, hvor høyttalernes formidable evne til å hente detaljer kommer til sin rett. På testplaten vår med Keith Jarretts berømte Køln-konsert, høres flere detaljer og det er mer luft og dybde i lydbildet her.

Både her og på Lise Davidsens Strauss-lieder, kommer den fantastisk luftige Esotar3-diskanten til sin rett. Den lyder så raffinert og kontrollert at man umiddelbart tenker bånddiskant, bare med bedre spredningskontroll.

Min oppfatning er at Dynaudio har skapt en varmere klang og samtidig et mye åpnere lydbilde i den nye Confidence-serien.

Man kan høre nyanser som sjelden blir en del av musikkopplevelsen i andre høyttalere, som maskerer de fineste klangnyansene, og høyttalernes enorme dynamiske kontrast tar det med meg på en musikalsk berg- og dalbanetur, som du bare opplever med de aller beste high-end høyttalerne.

Konklusjon

Blant alle high-end høyttalere vi har testet, oppleves Dynaudio Confidence 50 som en av de beste. Den er ikke bare mye bedre enn forrige generasjon Confidence, den flytter grenser for hvor god lyd man kan få i denne klassen, og den utfordrer dyrere høyttalere på alt unntatt kanskje den dypeste dypbassen. De leverer musikken på et beksort lerret, med knallsterke farger og en detaljrikdom som er nest inntil kunst. Ethvert musikkstykke er en opplevelse med Confidence 50, som er de mest gjennomsiktige, presise og dynamisk overbevisende høyttalerne vi har testet i denne klassen.